Hvem styrer valgkampen?

Dette er bare en strøtanke som slo ned i meg mens jeg hørte det unnværlige politiske talkshowet Slate’s Political Gabfest tidligere idag (noen dager forsinket, på grunn av datatrøbbel, noe som også forklarer den meget labre aktiviteten her i kollektivet de siste knappe ti dagene). Slates Emily Bazelon påstod, ikke uten grunn, at endel av grunnen til at Barack Obama ikke har klart å etablere en tydelig ledelse over John McCain i meningsmålingene kan være at han rett og slett ikke tør å lede den nasjonale debatten. Istedet har han sunket inn i en posisjon hvor han virker så redd for å gjøre feil, eller for å støte fra seg sentrumsvelgere, at han blir presset til i sak etter sak til å innta ulne og uinteressante standpunkter, som i sin tur gjør budskapet hans om reell forandring hulere enn det burde være.

Jeg synes argumentet til Bazelon er overbevisende. Uansett hvordan man vrir og vender på ordene – McCain-kampanjen vil kalle det villedende flip-flops, mens Obama selv snakker om a change in emphasis, altså at han nå legger vekt på sider ved sine politiske standpunkter som alltid har vært der, men som kanskje ikke har fått så stor oppmerksomhet – så er lista over saker hvor Obama har justert kursen etter hvert blitt lang: Han kritiserte høyesterett for å avvise dødsstraffen for barnevoldtektsforbrytere; gikk langt i å støtte høyesterettens beslutning om at våpenforbudet i Washington D.C er grunnlovsstridig;, trakk seg fra det offentlige valgkampfinansieringssystemet; stemte for å gi amnesti til teleselskapene som tilrettela Bushs ulovlige overvåkning; og han har snakket med kløyvd tunge om tilbaketrekking fra Irak. Det interessante er i denne sammenhengen ikke justeringen i seg selv, men hva som fikk ham til å gjøre det.

Bazelon mener at McCain ikke har interesse av å presentere en strategi som skal stå som kontrast til Obama. Han skal konsentrere seg om å være den som ikke er Obama, og håper at han kan piske opp en så sterk skepsis til demokraten at dette alternativet virker akseptabelt. Derfor er det heller ikke McCain som har tvunget Obama til å endre holdning i en rekke sentrale spørsmål, rett og slett fordi han ikke er hardhendt nok til å kunne presse fram endringene. Obama lar seg flytte på ikke fordi han frykter angrepene fra McCain, men fordi han vurderer det slik at han har mer å vinne på å søke mot sentrum. Obama kunne med letthet ha omgått spørsmålet både om dødsstraffen og våpenloven ved å henvise til at Høyesterett hadde fattet avgjørelser han var innstilt på å repetere, men han valgte å gå lenger. Han ble nesten ikke utfordret av McCain på FISA, men gikk likevel bort fra trusselen om filibuster. Det eneste grensetilfellet på denne lista er Irak, hvor McCain utrettelig har påstått er blind for virkeligheten på bakkenivå. Men heller ikke denne saken er klar: Den siste uka, mens Obama har arbeidet målbevisst for å gjøre sin egen posisjon mest mulig uklar, har irakiske myndigheter tvunget selv Bush-administrasjonen til å ta en nedtrappingsplan opp til vurdering.

Men, vent litt: Betyr ikke det at Obama forandrer standpunkt uavhengig av McCains press ikke nettopp at han viser at han er herre over sin egen valgkampstrategi, og at ting går etter planen. Jo, men bare dersom vi aksepterer at alle disse tilfellene var planlagt. Jeg tviler på det. Istedet sitter jeg med en følelse av at Obama-kampanjen til dels har feilvurdert medieoppmerksomheten dette kan tiltrekke seg. Særlig FISA varslet et opprør på den demokratiske grasrota som Obama ikke hadde forutsett. Risikoen for at han blir angrepet fra venstre og høyre samtidig – og med samme argumenter – for å være en værhane, er stor, og risikoen for at den faktisk skader ham er trolig større enn Obama vil anerkjenne.

Jeg mener ikke at Obama ikke hadde planlagt sine politiske utspill, bare at jeg føler at han ikke lenger har full kontroll over hvordan disse utspillene blir oppfattet av velgerne. Obama har til nå basert hele sin kampanje på håpet om at han kan skape reell forandring i Washington, nettopp fordi han verken er eller høres ut som en klassisk establishment-politiker. Dersom kritikerne hans klarer å etablerer et inntrykk av ham som vinglete og beregnende, vil det samtidig oppstå en diskusjon på partiets venstre fløy om hvorvidt sentrumskursen i det hele tatt er nødvendig. Framtredende kommentatorer som Arianna Huffington og Glenn Greenwald har nylig argumentert for at Obama, gjennom sin forandringsretorikk, legger grunnlaget for faktisk å få mandat til en reell liberal politisk agenda, rett og slett fordi en slik mer konfronterende linje framstår som mer endringsvillig og tydelig enn en sentrumskurs som er innrettet på Gore- og Kerry-kampanjenes mislykkede frieri til de uavhengige velgerne.

Jeg kjøper ikke umiddelbart at en liberal agenda øker Obamas vinnersjanser i Ohio, Florida og Iowa. men spørsmålet er i alle fall verdt å vurdere: Kan sentrumskursens appell til midtenvelgerne nulles ut av dem som ikke lenger ser forskjell på Obama og en hvilken som helst annen politiker?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*