Vi som gjerne vil elske Amerika

Det er fjerde juli, og vi gratulerer amerikanerne med uavhengighetsdagen. USA er stadig et uavhengig land, som verdsetter sin rolle som et sant eksepsjonelt land. Historien om USA er historien om hardt tilkjempede sosiale framskritt, om internasjonal ansvarsfølelse og en nasjonal sammenhengskraft som er misunnelsesverdig. Verden trenger at USA forblir tro mot sine idealer.

Vi som er venstreorienterte amerikavenner, har nemlig en vanskelig balansegang å gå opp. På den ene siden ser vi stadig på USA som det landet som historisk sett i aller størst grad har verdsatt enkeltmenneskets umistelige individuelle friheter; retten til å stille spørsmål, til å gjøre opprør, innenfor rammene av et mangfoldig nasjonalt fellesskap. Vi beundrer et land hvor individenes politiske frihet er en ryggmargsrefleks, hvor den nødvendige autoritetsskepsisen går hånd i hånd med det nasjonale prosjektet. Hvor kritikk ikke er fryktet, ikke kan knebles. Vi lar oss inspirere.

Men samtidig skal vi påta oss å kritisere de negative sidene ved den amerikanske frihetsforståelsen. Det er ikke moralisme når vi ønsker oss en amerikansk president som endelig gjør slutt på den skandalen det er at nesten 50 millioner amerikanere er uten, eller kun har mangefull helseforsikring. Når vi ønsker en amerikansk president som kan bygge broer mellom demokrater og republikanere, og si farvel til begge de store partienes splitt-og-hersk-strategier fra 1990-årene. Det er helt sikkert innblanding i indre anliggender. Men vi ønsker dette. Ikke fordi vi ikke tror at mange millioner amerikanere er enige med oss. Ikke fordi vi vil fortelle amerikanske velgere hva som bør være viktigst for dem. Men av to grunner:

For det første fordi vi tror at å sørge for et sosial sikkerhetsnett er like viktig i USA som overalt ellers. Vi skammer oss ikke over å mene at noen ideer kan ha relevans i alle samfunn. Men for det andre gjør vi det fordi vi tror at et samfunn som er basert på gjensidig tillit og solidaritet er et tryggere og mer harmonisk samfunn. Et samfunn som er i harmoni med seg selv, på et slikt dyptgående plan, har også bedre forutsetninger for å konsentrere sin oppmerksomhet om globale utfordringer. Frihet og fellesskap er ikke fiender. Fellesskap kan og skal bygges nedenfra, men det er også behov for et felles løft for alle dem som idag utelates fra den amerikanske drømmen.

Det er heller ikke anti-amerikanske holdninger som leder oss til å kritisere misbruk av den amerikanske eksepsjonalismen. Det amerikanske selvbildet er ikke i seg selv et problem. Tvert imot er vi takknemlige for at USA påtar seg en aktiv rolle på den internasjonale arenaen. Det er det eneste landet som har den økonomiske og politiske kraften til å ta en ledende rolle i internasjonale operasjoner. Amerikansk medvirkning i Rwanda, Kosovo og Afghanistan var riktig og viktig. Det betyr ikke at vi ikke skal huske at den avventende holdningen overfor Rwanda forlenget folkemordet; at NATO-bombingen i Kosovo ikke hadde problematiske sider; at kampen mot Taliban i Afghanistan ikke for lenge ble utkjempet med militære midler alene. Det betyr snarere at vi føler et håp om at USA under sin neste president vil gå tilbake til en posisjon som pådriver for en multilateral og samarbeidsorientert verden, hvor konflikter løses i fellesskap og overensstemmelse, og hvor krig og våpenmakt igjen blir en siste utvei. Slik den var det i Kosovo.

Derfor er det ikke bunnet i distansert moralisme når vi fordømmer den amerikanske forkjøpskrigen i Irak. Vi gjør det også av egeninteresse. Særlig små nasjoner har interesse av at alle følger de internasjonale spillereglene. FN-systemet er ikke perfekt, og det behøver reform for å ta hensyn til at landenes absolutte autonomi noen ganger kan stå i motsetning til verdensfreden. Men det er det beste vi har. Å løse konflikter innenfor disse rammene vil også gi amerikanske politikere tilbake sin moralske tyngde når det faktisk dukker opp en trussel som setter landets sikkerhet i fare,

Vi har dyp respekt for det amerikanske folkets følelse av utrygghet etter de uhyrlige terrorangrepene 11. september 2001. Men vi anklager den amerikanske presidenten for å ha sviktet sitt folk i en viktig tid, og for å ha utnyttet dets frykt. Følelsen av at Saddam Hussein utgjorde en trussel mot landets sikkerhet var ekte nok for mange amerikanere, men bevisene for denne trusselen var enten falske eller overdrevne. Resultatet ble at det for noen år ble vanskeligere å bare ønske å elske Amerika. Den amerikanske pressen, som skulle være bærebjelken i den hyllede autoritetsskepsisen, ble selv en del av krigsmaskineriet. Også den sviktet sitt folk og sitt ansvar. Vi vil derfor uttrykke vår uforbeholdne beundring for alle dem brøt med den vedtatte sannheten, og advarte mot at invasjonen i Irak egentlig bare var en avsporing av krigen mot terrorisme. Det krevde stort mot. Det samme motet som vi håper den amerikanske befolkningen vil anerkjenne hos alle dem som nå kommer hjem fra Irak som krigsveteraner. De ble kallet til tjeneste, og de gjorde sin plikt. Uansett hva man måtte mene om krigen som sådan, er det slikt som fordrer respekt.

Under dagens president har vår respekt for USA i større grad godt over til fascinasjon. Vi som altså beundrer landet for dets usvikelige forsvar for individet, har ikke bare måttet se at den enøyde økonomiske frihetsretorikken har styrket seg, med hjerteskjærende usosiale skatteletter (i krigstid!) som resultat. Vi har også fått se en administrasjon som har gjort sitt aller beste for å undergrave de konstitusjonelt fastslåtte verdier som landet er forankret i. I skammelig pardans med store deler av Europa har en langtrekkende ovevåkning fått utvikle seg, med klare begrensninger på viktige politiske friheter og privatlivets fred som resultat. Vi har sett en administrasjon som har forsøkt å stekke Kongressens rolle som presidentembetets vaktbikkje, og som har gjennomført partipolitisering av sektorer der den upartiske likhet for loven skulle råde. Og mest foruroligende av alt har vi sett presidenten klamre seg til en undergraving av den amerikanske rettsstaten og grunnleggende menneskelighet på Guantanamo Bay. Det tjener Høyesterett til ære at disse forsøkene er blitt erklært grunnlovsstridige, samtidige som det er grunn til å føle dyp uro over at disse den amerikanske grunnlovens kronjuveler er avhengig av en enslig dommer i midten av høyesterett. Vi kan være uenige om klokskapen i et styringssystem som har rettighetsfesting og rettsliggjøringen av politikken som grunnprinsipp, men vi kan uansett enes om at kursen må justeres.

Men vi som gjerne vil elske Amerika må feste vår lit til at høstens valg vil gjenopprette respekten for grunnloven også i Pennsylvania Avenue. Igjen er gevinsten av en politisk reorientering todelt: Ikke bare vil det være en udelt fordel for det amerikanske samfunnet dersom den fundamentale respekten for rettsstaten og maktfordelingsprinsippet gjenetableres, det vil også øke den amerikanske moralske autoritet internasjonalt. Vår forståelse av sikkerhetssituasjonen er realistisk nok til å innrømme at USA ikke tåler å miste mer av den.

Vi vil gjerne igjen beundre Amerika for alt dette. Vi vil føle fellesskap og forståelse med en mangeårig alliert. Også fordi en generell bedring av forholdet mellom USA og omverdenen kan gi oss selvsikkerheten til å uttrykke vår gjensidige respekt på de mykere felter. Vi som gjerne vil elske USA gjør det allerede, når det gjelder musikk (dette er en countrysommer for undertegnede), film (den er stadig verdensledende, også på kvalitet), og litteratur. Vi vil gjøre oss av med den altomfattende og unisont negativt ladde termen amerikanisering. Uten å være blinde for massekulturens ideologiske makt, vil vi innføre et mer nennsomt skille mellom misbruk av den politiske makten, og den følelsen av et positivt kulturelt fellesskap, som amerikanske kulturprodusenter gjerne bidrar til. En pro-amerikansk holdning som er a-la-carte er kanskje ikke alles lærebokdefinisjon av å være pro-amerikansk, men den er uansett langt å foretrekke framfor en ensidig anti-amerikanisme.

Vi ber ikke om medbestemmelsesrett over hvem som skal bli USAs neste president. Vi stoler på at amerikanerne klarer dette selv. Men vi håper, for egen del, og for USAs del, at den stemningen av samling og framsyn som har preget primærvalgkampen også kommer til uttrykk når stemmene telles opp i november. Vi er med dere, hele veien. Igjen, gratulerer med dagen.

_____________________________________________________________________

The Star-Spangled Banner:

Oh, say can you see by the dawn’s early light
What so proudly we hailed at the twilight’s last gleaming?
Whose broad stripes and bright stars thru the perilous fight,
O’er the ramparts we watched were so gallantly streaming?
And the rocket’s red glare, the bombs bursting in air,
Gave proof through the night that our flag was still there.
Oh, say does that star-spangled banner yet wave
O’er the land of the free and the home of the brave?

Oh! thus be it ever, when freemen shall stand
Between their loved home and the war’s desolation!
Blest with victory and peace, may the heav’n rescued land
Praise the Power that hath made and preserved us a nation.
Then conquer we must, when our cause it is just,
And this be our motto: «In God is our trust.»
And the star-spangled banner in triumph shall wave
O’er the land of the free and the home of the brave!