Det er på sin plass å gratulere Norge med å ha fått en oppdatert ekteskapslov, som verdsetter homofilt samliv på lik linje med heterofilt, og som samtidig anerkjenner at homofile og lesbiske har like gode forutsetninger for å gi barn kjærlighet og omsorg som det heterofamilien kan gjøre. Det har vært en lang kamp, og mange sårende karakteristikker har vært kastet rundt, men den er nå kronet med seier. Onsdag 11. juni går inn i den stolte norske likestillingshistorien.
Motstanderne av lovendringene har tunge dager. La meg først erklære at jeg har full respekt for dem som har kommet fram til et annet standpunkt, og som har argumentert med utgangspunkt i sak og personlig overbevisning og/eller tro, men uten å henfalle til retorikk eller argumenter som kan virke sårende eller stigmatiserende. Særlig skal det gis ros til mange av Senterpartiets stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, som har flagget sin uenighet på en nøktern og respektfull måte, og som derfor ikke har bidratt til unødvendig vondt blod verken mellom personer eller partier. Denne linja ble framforhandlet allerede på Soria Moria, men ryddigheten i gjennomføringen av den tjener uansett Senterpartiet til ære.
Dessverre har ikke alle debattanter vært like respektfulle. De mer aggressive motstanderne av loven har riktignok forsøkt å være taktisk kloke, men særlig saklig er det ikke alltid de har vært. Det omreisende enmannsshowet Øyvind Benestad fra MorFarnBarn har ustanselig understreket at han ikke har noe imot homofile, og også hans organisasjon har lagt større vekt på spørsmålene oom adopsjonsmuligheter og kunstig befruktning enn på selve endringen i ekteskapsloven. Dette har gitt dem en viss tyngde, fordi skepsisen til de to sistnevnte endringene gjerne er noe større. Det som har provosert meg, er hvordan Benestad, filosof Nina Karin Monsen og andre som er motstandere, har forsøkt å skyve barna foran seg i sin argumentasjon. La meg forklare:
Et av de mest brukte argumentene deres mot adopsjonsrett er at barna har krav på en far og en mor. Jeg er uenig, fordi jeg mener det er evnen til å gi kjærlighet som må være avgjørende, ikke kjønnet på omsorgspersonen, men jeg kan lytte til argumentet. Det jeg derimot finner provoserende, er når motstanderne går fra dette argumentet til å nærmest sprenge seg inn i folks familiesfære. Ikke bare kan det oppfattes som en nedvurdering av omsorgsevnen til de mange som idag allerede oppdrar barn i homofile forhold, og som en underkjennelse av den kjærligheten som disse barna får. Enda verre blir det når organisasjoner som Aksjonen Bevar Ekteskapet rykker inn helsides annonser i riksmediene for å spørre framtredende politiker om hvordan de ville ha følt det dersom de ikke hadde hatt en fars- eller morsskikkelse i sin egen oppvekst. Det er både et angrep på privatlivet til de ansvarlige politikerne, og mobbing av barn som lever med homofile foreldre idag. Samme usmakelige virkemidler ble brukt for å kjempe mot kunstig befruktning for lesbiske.
Men ettersom kampen er tapt, er det for framtida kanskje heller de politiske implikasjonene som er mest interessante. Bare Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet stemte samlet mot loven, men det betyr ikke at husfreden er sikret hos alle andre. Den tidvis krakilske, men intellektuelt oppegående tidligere biskop og stortingsrepresentant Per Lønning, har med stor sans for drama annonsert sitt endelige brudd med Høyre, fordi partiet, som fødselshjelper for ekteskapsloven, ikke lenger kan kalles konservativt i hans øyne. Og han har helt rett i at Høyre som regel har stått på feil side i de fleste saker hvor framskritt står mot status quo (eller verre), men for oss som har stor respekt for Høyre som ideparti, er dette et kjærkomment sted i retning et mer verdibevisst liberal-konservativt parti. Mange høyrefolk har konkludert med at diskrimineringen er ulogisk og uakseptabel, og at man, dersom man mener at ekteskapet er den beste og mest stabile familieinstitusjon som finnes, bør forsøke å inkludere flere grupper i den. Jeg er enig med dem.
Men noen borgerlige ønsker sågar at dette vedtaket skal markere et endelig oppbrudd i norsk borgerligeht. To tidligere varaordførere for Kristelig Folkeparti i Kristiansand har tatt til orde for at partiet bør bryte samarbeidet med Høyre, fordi partiet hjalp til med å få vedtatt en lov som etter deres mening undergraver vesentlige samfunnsverdier. Forbildet deres er det såkalte ‘Tønsberg-vedtaket’ fra tidlig åttitall, som slo fast at KrF ikke kunne sitte i en regjering som administrerte den nye abortloven. Resultatet ble at Willoch på kort sikt måtte danne en mindretallsregjering, men KrF ga opp sitt prinsipielle syn etter noen få år.
KrF-leder Dagfinn Høybråten har klokelig avvist at det blir aktuelt å gjenta blemmen fra Tønsberg denne gangen, selv om han sier seg enig med sine partifeller i sak. Likevel er det ingen tvil om at denne saken sår splid på borgerlig side, og kanskje også markerer et verdifellesskap med FrP, som KrF i de fleste andre saker benekter desperat. Jeg spår ikke noe skisma på borgerlig side, med de liberale Venstre og Høyre på den ene siden, og de konservative KrF og FrP på den andre, men murringen er garantert å fortsette. Problematisk blir det først den dagen de konservative miljøene i de to sistnevnte partiene blir store nok til å diktere betingelsene, men H og V gjør klokt i å passe seg.
Alle vi andre kan foreløpig bare glede oss over utviklingen, og samtidig håpe at KrF ikke kommer til å gjøre en valkampsak av å reversere lovendringene. Det kan bli stygt