Dessverre skal dette innlegget ikke handle om Nederlands vidunderlige nedsabling av Italia, men istedet om det som forhåpentligvis blir stående som mesterskapets absolutte bunnpunkt, den fullstendig lammende opplevelsen av å se Frankrike kjede seg til ett poeng mot Romania. Blant mennesker som ikke er interessert i fotball, eller bare er deltidsinteressert, er det en utbredt oppfatning at en målløs eller endog målfattig kamp, per definisjon er kjedelig. Jeg må pedagogisk forklare dem (hvis jeg gidder, ettersom de som sagt ikke egentlig er interessert) at det også er annet ved en kamp enn akkurat scoringer. Det er forventninger, intensitet, misbrukte sjanser og alt det som kunne vært. De forstår det aldri.
(En digresjon: Jeg har i det siste begynt å bli vennligere stemt overfor det dypest sett meningsløse uttrykket fotballfan. Jeg har alltid ment at dette utelukkende brukes av mennesker som ikke har interessen eller tålmodigheten til å opparbeide kjærlighet til ett bestemt lag, og som kaller seg fotballfans ikke fordi de egentlig er opptatt av fotball, men fordi de kan ty til det som et samtaleemne på generelt nivå dersom de kjeder seg. Du avslører dem med en eneste gang. Men er jeg ikke det også, da? Først Liverpool-fan, men også glad for at spillet fotball finnes? Kjenner jeg ikke en sitrende følelse av forventning simpelthen over det faktum at det skal spilles en lang serie betydningsfulle kamper de neste knappe tre ukene, uavhengig av hvem som spiller? Jo, jeg gjør det. Og heller ikke jeg klarer å velge mellom Nederland, Tyskland og Spania – iallfall ikke ennå. Så jeg er vel kanskje en fotballfan, jeg også. Men på den fede måde, förstås.)
De ville ha hatet Romania-Frankrike, men ikke på den samme lidenskapelige måten som oss andre, av en eneste grunn: Høyst sannsynlig ville de ha gitt opp, konstatert at dette bare er enda en søplete kamp, og gått videre med livene sine. Vi andre ble sittende, fordi det var en mesterskapskamp, med en av disse kjedelige, selvfølgelige forhåndsfavorittene, og fordi vi verdsetter det uforutsigelige i fotballens natur. Det kan alltid skje noe. Stakkars, stakkars oss.
For det skjedde ikke noe, selvsagt. Ingenting. Frankrike, autopilotfavoritten – de som nevnes som favoritter av dem som ikke bryr seg (‘Frankrike! De er vel gode, er de ikke? Og Tyskland! Hehe, maskinfotball, mumle, mumle. Og Italia… Mamma mia, haha! Idioter.), var ikke tilstede i sin egen mesterskapsåpning, og er i ferd med å slite ned mye av den motvillige godviljen de fikk gjennom blant annet å ydmyke Italia i finalen i EM 2000. Franck Ribery er den eneste som ser ut til å ville noe, og det er ikke noe initiativ noe sted. Lagledelsen veksler mellom apati og vilt raseri, men Domenec løfter ikke laget sitt. De er like forbannet uinteressante som de var når de åpnet med 0-0 mot Sveits for to år siden. Selv om de nådde helt til finalen ville det være frekt å hevde at de var en fryd å se på. I år vil de i det minste bli budt motstand, om ikke av det like fantasiløse Romania, så iallfall av et revansjesugent Italia, og et sprudlende Nederland. Men spørsmålet må likevel stilles: Er et dårlig Italia å foretrekke foran et dårlig Frankrike? Italia kan man alltids hate, og ønske alt vondt i verden, mens Frankrike ikke kan møtes med annet enn dempet irritasjon og likegyldighet. Jeg tar neppe en avgjørelse før siste gruppespillrunde, men hansken er kastet.
Skal Frankrike ydmyke seg selv, håper jeg i det minste at de gjør det mer som i VM 2002. Laget spilte periodevis fin fotball, men hadde absolutt ikke marginene på sin side, med gjentatte stolpeskudd og irrasjonelle stjernespillere. Blir ikke den neste kampen bedre vil det ikke bare være marginene som samler seg mot Frankrike.