EM: Åpningsdagen

Aller først til kollektivfrende Tore Eikeland: Få ting er viktigere enn fotball, og lite i fotball er viktigere enn EM. Våre lesere har krav på en lidenskapelig dekning av denne begivenhet. Det betyr at du på det sterkeste oppfordres til å fortsette med å formulere dine tanker etter hvert som mesterskapet skrider fram.

On that note var åpningsdagen for en stor del en hyggelig opplevelse. To av de mulige forhåndsfavorittene – selv om de fleste ser ut til å mene at Tsjekkia er på vei ned – tok innledende seire, og motstanden deres viste seg å være omtrent som forventet. Selv om jeg elsker mesterskap, er det ganske sjelden at de makter å leve opp til de forventninger vi har til at de utelukkende skal inneholde legendariske fotballkamper. Derfor; det er ikke sikkert at det blir så veldig mye bedre enn det vi fikk igår. Men det holder.

Åpningskampen lærte oss først og fremst at Tsjekkia er et turneringslag, mens Sveits ikke er det. Tsjekkias gylne fotballhistorie er riktignok ganske kort, men ingen som husker dem løfte seg fra antatt kasteball til tapende finalist i England i 1996, eller hvordan de spilte seg fram til moderne fotballhistories mest overraskende nederlag mot Hellas for fire år siden (vi tok aldri grekerne alvorlig, ikke engang i semifinalen), glemmer det. Jeg føler ingenting veldig lidenskapelig for dem, men jeg ønsker dem alt godt.

Dersom det de viste fram var ‘alt godt’ i åpningskampen mot Sveits, kan de imidlertid bli en tålmodighetsprøve. At seieren samlet sett virket noenlunde fortjent, handler mest om den uspektakulære måten tsjekkerne satte sveitserne gradvis ut av spill på, og mindre om at de leverte gnistrende underholdning. Nå er de siste rester av den magiske ’96-generasjonen borte, og igjen står et velorganisert lag, som ikke går i angrep hvis det ikke er på kontringer eller dødballer. Eksplosiviteten i en slik, pluss overmotet i en sveitsisk klarering var alt som trengtes. Det er et styrketegn for Tsjekkia. Selv om defensive bautaer som Ujfalusi, Galasek og Grygera alle hadde gode dager på jobben, får vi for vår egen del håpe en av to; enten at Tsjekkias dårlige dager ikke blir særlig dårligere enn dette; eller, dersom den første er feil, at de møter lag som er istand til å straffe dem for deres tidvise mangel på mot.

Sveits er på sin side ikke det spor bedre enn du trodde. Jovisst, det er betydelig entusiasme og innsats der, som det sømmer seg av et hjemmelag. Men de er rett og slett ikke gode. Alexander Frei viste riktignok endelig prov på at han holder nivået og i mesterskap før han ble skadet, og erstatteren Hakan Yakin var også frisk i perioder. Likevel blir lagets begrensninger tydelige. De skaper halvsjanser, og de får tilmed tverrliggerskudd, men når det ikke lykkes går gnisten liksom ut av dem. Ingen symboliserte dette bedre enn den opprinnelig initiativrike venstrebacken Ludovic Magnin. Han var en spennende offensiv kraft særlig den første halvtimen, og satte en følelse av at Sveits virkelig hadde noe der å gjøre (eller, ehm, glem det siste; de var tross alt i sitt eget land. Et sted skal også sveitsere bo!). Dessverre var Magnin også front and center når Sveits mistet konsentrasjonen. Da var han grinete og destruktiv.

Hjemmefordelen kan sikkert sørge for at sveitserne lader batteriene til neste kamp. Men da skal jeg ikke gå inn i kampen med et åpent sinn. Sveits hadde sjansen igår til å overbevise meg om å gi dem en sjanse. De hadde meg nesten til tider, men samlet sett likevel ikke. Skal de neste kampene deres ha noen interesse for meg, blir jeg nødt til å ta fram alle argumentene for hvorfor jeg ikke liker Sveits; folkeavstemningene, innvandringsfrykten, nøytraliteten; Sveits-heten. Kanskje det hjelper.

Da kom jeg bedre ut av det med Portugal. 2-0-seieren over Tyrkia kunne lett ha vært større, og til tider spilte de meget fin fotball. Jeg var et bittert vitne til at de brutale portugiserne stoppet Nederland i 2004, og møter dem derfor med sunn skepsis. Når endel av den allerede er smeltet, henger det selvsagt sammen med at det offensive spillet deres er helt uimotståelig, når de først gidder. Punkteringen på overtid var et mesterstykke, og Ronaldo beviste umiddelbart at han ikke vil ha det hengende på seg at han svikter i de store kampene. I tillegg er mesterskapsfiaskoen Pauleta omsider ute, og målscorer Pepe er et hyggelig bekjentskap i kategorien gjennombruddshissig midtstopper.

To ting er likevel mildt urovekkende. For det første er det langt ifra sikkert at laget vil slippe unna med å sløse slik med sjansene som de gjorde her, senere i mesterskapet. Tyrkia var bedre enn fryktet, men en mesterskapsutfordrer er de tross alt ikke. Det andre er at Scolaris taktiske disposisjoner stadig er underlige. Det virket overhodet ikke stødig når Portugal la seg bak for å ri hjem 1-0-seieren, og Tyrkia burde hadde evnen til å straffe dem for det.

Svakheter til tross, sitter jeg med en følelse av at det blir Tsjekkia og Portugal som tar seg videre fra gruppe A. Trolig holder det for forhåndsfavorittene å konsentrere seg.

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*