Olav Akselsen gir seg

Idag skal jeg gjøre en av de tingene som en politisk blogger bare nødig bør gjøre. Ikke bare skal jeg for anledningen ikke være spesielt, men jeg skal også skrive om en person som jeg kjenner. Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsmann Olav Akselsen, har gitt nominasjonskomiteen i Hordaland Arbeiderparti beskjed om at han ikke ønsker gjenvalg til Stortinget, etter å ha sittet siden 1989. Det er en forståelig, men samtidig vemodig beslutning for alle som lært ham å kjenne som en hardtarbeidende og resultatorientert politiker, som heller ikke lar det tyngende ansvaret stå i veien for å holde ap med både seg selv og andre. Hans arbeidskapasitet er vidt kjent, og hans politiske erfaring og brede interessefelt gjør at stortingsgruppen nå mister en viktig hjørnestein.

Jeg kjenner ikke Olav Akselsen veldig godt personlig, men vi har møttes ved gjentatte anledninger i forbindelse med møter i Hordaland Arbeiderparti og AUF i Hordaland, og han er alltid politisk utfordrende, samtidig som han er overraskende ydmyk og lite selvhøytidelig. Han tilhører nok den moderate fløyen i Arbeiderpartiet, og hans arbeid som olje- og energiminister i Jens Stoltenbergs første regjering førte ham ofte på kollisjonskurs både med AUF og hans egne tidligere standpunkter, men når han lar seg overbevise til å innta et nytt standpunkt, er han ærlig nok til å innrømme det. Det har også gjort at jeg selv har nærmet meg hans syn i energipolitikken gjennom årene, samtidig som jeg opplever at Akselsen, for så vidt i likhet med Arbeiderpartiet som helhet, har nærmet seg min holdning i klimapolitikken. Ikke alle vil være enige i at disse to går an å kombinere, men selv er jeg ikke ubekvem med det.

Olav Akselsen ble valgt inn på Stortinget som ungdomskandidat i 1989, og fikk raskt en stigende stjerne i stortinsgruppen. Han ble leder av justiskomiteen i sin første periode, og har senere også vært leder av næringskomiteen og utenrikskomiteen. Men på tross av både statsrådserfaring og mange tunge komiteverv, har Olav Akselsen aldri blitt en nasjonal politikerkjendis. Det kan selvsagt ha sammenheng med de saksfeltet han har arbeidet med, men det skyldes nok også at han simpelthen ikke er den typen politiker. Han er opptatt av resultater, men han har gjennom en lang årrekke erfart at du ikke nødvendigvis oppnår størst resultat gjennom å markere deg selv framfor standpunktet ditt. Den lojaliteten, som ikke må forveksles med servilitet, har gjort Olav Akselsen til en betrodd støttespiller for stortingsgruppen, der han i denne perioden er parlamentarisk nestleder, men også til en person medlemmene i Hordaland Arbeiderparti kan gå til med spørsmål og forespørsler. Vi trenger slike parlamentarikere også.

Arbeidet med blant annet nærings- og energipolitikk har også gjort Olav Akselsen til en kjent og respektert vestlandspolitiker. Det betyr ikke at han ikke har hele landets beste i tankene, eller at han er en regional populist. Snarere betyr det at han aldri har glemt hvor han kommer fra, og hvem velgerne hans er. Som nevnt har Akselsen påvirket mitt syn på energipolitikken gjennom årene, og ingen steder er dette mer synlig enn når det gjelder kraftvarmeverket på Mongstad, i Austrheim her i Hordaland. Akselsen kom inn på Stortinget som gasskraftmotstander, og dette var også min prinsipielle posisjon når jeg meldte meg inn i AUF i katastrofeåret 2001, selv om jeg må innrømme at dette spørsmålet ikke stod aller øverst på min agenda. Elleve år etter at han ble innvalgt for første gang, gikk Akselsen inn som olje- og energiminister i en regjering som grep makten på bygging av gasskraftverk uten CO2-håndtering. Tiden har imidlertid løpt fra dette vedtaket, og de siste årene har Akselsen vært like engasjert som alle andre sosialdemokrater for å få til en renseløsning på Mongstad, som kombinerer hensynet til norsk industri med hensynet til våre klimaforpliktelser. Gode nyheter i så henseende kom seneste denne uken, når EU signaliserte at det ikke er noe i veien for at den norske staten bidrar for å få rensingsanlegget på plass.

Men selv om jeg og også mange utenfor Arbeiderpartiet kjenner Olav Akselsen som en handlekraftig pragmatiker, betyr det selvfølgelig ikke at han er like godt likt i alle leire. Som statsråd hadde han ansvaret for det statlige nedsalget i Statoil, noe som lenge satte ham på kollisjonskurs med venstresiden, både i eget og andre partier. Han var på min liste over åpenbare statsrådskandidater når den rød-grønne regjeringen skulle settes sammen høsten 2005, men nådde dessverre ikke opp. I ettertid vil ryktene ha det til at krefter SV arbeidet mot hans kandidatur. Når man ser på den politikken som har blitt ført er det riktignok veldig vanskelig å se for seg hvorfor den ikke også kunne blitt satt ut i livet av Akselsen, men det er uansett et større tap for regjeringen enn for Akselsen selv.

Denne perioden har Akselsen istedet vært leder for utenrikskomiteen. Det var utvilsomt at Akselsen var aktuell for en komitelederpost, men at det ble nettopp utenrikskomiteen var det kanskje ikke så mange som hadde foreslått. Men igjen har han vist seg som en sunt innstilt pragmatisk. Han har, i likhet med utenriksminister Jonas Gahr Støre, håndtert kontroverser omkring så vel Hamas som Muhammed-tegninger på en måte som ikke bar ved til bålet, og det er jo i seg selv en prestasjon, når Midtøsten periodevis har stått i brann, og SV har sittet i regjeringen. Blant mye annet vil tilpasningsdyktigheten og allsidigheten stå igjen etter hans stortingskarriere. Olav Akselsen kan ta i tu med de fleste utfordringer, og derfor har han også ofte fått anledning til nettopp det.

For en som generelt mener at stortingspolitikernes arbeidsinnsats ikke blir tilstrekkelig satt pris på av velgerne, er Olav Akselsen både et eksempel og et moteksempel. Han tiltrekker seg ganske sjelden de store overskriftene, men det fortelles at han også i arbeidet som parlamentarisk leder – en rolle han har hatt i Hill-Martha Solbergs fravær i deler av denne stortingsperioden – klarer å forene motstridende syn på en måte som gjør at gruppen kan nå en samlet konklusjon uten at noen føler seg overkjørt. Han er ikke redd for å gjøre sitt eget syn kjent, mens hans stil er mer lyttende enn autoritær. I den grad det finnes en venstre- og en høyrefløy i Arbeiderpartiet, er Olav Akselsen en av dem som bidrar til bygge broer mellom dem.

Men nå er det altså snart slutt. Akselsen, som er oppvokst og bosatt på Stord, ønsker mer tid med familien, og gjerne også en jobb utenfor politikk. Imidlertid er han fremdeles tidlig i førtiårene, og selv om han selv ser for seg at dette er hans endelige farvel til toppolitikk, håper jeg det er en forhastet konklusjon. Ikke fordi jeg ikke kona og barna å se mer til ham, men fordi jeg håper at den rød-grønne regjeringen får fornyet tilit i neste års stortingsvalg. Da bør Olav Akselsens navn atter være tilbake på blokken.

_______________________________________________________________________
Dette innlegget er også publisert i bloggen No Surface, All Feeling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*