Begynnelsen på slutten – for spillet om forventningene

Hillary Clinton er neppe udødelig, men hun har tilsynelatende nesten ubegrenset med det vi i dataspillalderen kaller ekstraliv. Det var kanskje forventet, men likevel: Etter Clintons ti prosent store seiersmargin i Pennsylvania, har Obama misbrukt sin tredje matchball i denne primærvalgkampen. Han hadde henne nede for telling i New Hampshire, men hun reiste seg. Hun så ledelsen i Ohio svekkes på de siste meningsmålingene, men når de faktiske stemmene ble talt opp, vant hun likevel. Og den samme dynamikken gjentok seg altså igår kveld. For noen kan det kanskje være irriterende at Clinton-kampanjen hele tiden omdefinerer premissene, slik at den alltid kan henvende seg til en ny stat, som så får status som must-win. Men det er slik politikk fungerer. Og hun har altså en tendens til å vinne dem.

I det store og hele følger resultatene fra valgdagsmålingen mønsteret fra tidligere stater (her er Virginia og Wisconsin unntakene). Clinton vinner hvite velgere, kvinner, de eldre og lavtlønte og lavt utdannede, mens Obama gjør det best blant de unge og middelaldrende, blant afro-amerikanerne og de høyere utdannede. Det er ikke stor bevegelse i velgermassen fra stat til stat, selv om Obama faktisk gjør det litt bedre blant for eksempel hvite menn enn han gjorde det i Ohio. Et av de store spørsmålene er imidlertid om dette kan bli et problem for Obama på lang sikt.

For fremdeles må han regnes som den store favoritten til å vinne nominasjonen. Selv om Clintons seier er imponerende, og selv om hun stadig viser sin evne til å stå opp fra de døde, så har kampanjen hennes ennå ikke overbevist meg om at hun gjør annet enn å utsette nederlaget. Ja, hun har redusert Obamas margin når det gjelder det totale stemmetallet. Og ja, hun kommer til å ta innpå ham i antallet valgte landsmøtedelegater. Men hun sier det samtidig selv. Det handler ikke lenger først og fremst om disse to tingene. Nå handler det om superdelegatene.

Derfor kommer Clinton til å fortsette å hamre inn poenget om at Obama ikke har vist seg istand til å vinne de store vippestatene – ikke Florida, ikke Ohio, ikke Pennsylvania. Clinton-kampanjens strategi er kanskje konservativ, men den er også realistisk. Hillarys vei til et flertall i valgmannskollegiet dersom hun skulle bli nominert, går for en stor del gjennom det samme kartet som har gjort de siste valgene så jevne. Hun vil hevde at hun er den eneste som kan appellere til de kritisk viktige latinostemmene i Florida; til de arbeidsløse og bitre i Pennsylvania og Ohio. For å vinne gjennom med dette argumentet må hun forsøke å holde varm den voksende oppfatningen om at Obama ikke kommuniserer med heartland America. To ganger på råd – i Ohio/Texas og i Pennsylvania – har Clinton lært at det lønner seg for henne å drive negativ kampanje. Ukene fram til den neste milepælen, Indiana og North Carolina i begynnelsen av mai, kommer til å by på mer av det samme.

Her må jeg skynde meg å nyansere litt. Hvis det er slik at Clinton tjener på å drive negativ valgkamp, så er det på kort sikt, og det er først og fremst fordi den bidrar til å rive Obama ned fra pidestallen. Det er Obama som har satt hele sin prestisje inn på å føre en ny, mindre kynisk politisk kampanje. Clinton-maskinen er ikke bygd for slikt, og tilpasser seg til det. De siste ukene har Clinton klart å lure Obama ut i usikkert farvann, og da er det han som taper. Clintons budskap er at hun har vært med på dette før, og at hun vet hvordan man svarer på angrep. Debatten for en uke siden viste med smertelig tydelighet at Obama fremdeles har mye å lære i så henseende. Og fordi Clinton vet at hun bare han en ganske liten sjanse til å vinne nominasjonen likevel, så har hun heller ikke så mye å tape på at enda noen flere velgere ser på henne som uærlig og kynisk. Enhver slik merkelapp kan, nå som i 1990-årene, avfeies som propaganda fra den republikanske angrepsmaskinen. Slik blir også beskyldninger fra Obama til et utslag av Republican-style politics. Obama vil også veldig gjerne vinne denne definisjonskampen. Men foreløpig er det altså Clinton som har statistikken på sin side.

De neste dagene vil det for en stor del handle om hvorvidt seiersmarginen var stor nok. På overflaten dreier det som om to ting. For det første om hvorvidt Clinton nå får en positiv bølge inn mot den jevne og viktige staten Indiana, men også om å overbevise superdelegatene. Vi skal ikke avskrive at Clinton får et løft ut av Pennsylvania, men det er flere argumenter for hvorfor superdelegatspørsmålet er viktigst.

Det mest åpenbare er selvsagt at begge kandidatene er helt avhengig av stemmene til denne partieliten for å vinne nominasjonen. Toget gikk allerede for lenge siden for at en av dem kunne vinne nominasjonen på valgte landsmøtedelegatene alene, og da sitter superdelegatene med nøkkelen. Og da begynner det å bli både interessant og komplekst. Det er for eksempel ikke gitt at alle superdelegatene har samme hensyn å ta. Kongressmedlemmene, som er superdelegater alle sammen, ser gjerne helst på hvilken kandidat som kan være til størst hjelp for dem personlig, for delstaten deres eller for alle de tusenvis av valg som skal foretas i november. Dessuten må de til en viss grad tilpasse seg hvordan velgerne i deres eget valgdistrikt eller stat stemte. Noe annet kan, som vi har sett eksempler på tidligere i denne valgkampen, føre til trusler om en utfordrer til gjenvalgskampanjen. Dette må holdes opp mot vurderingene til den andre halvparten av superdelegatene – partiledere rundt om i landet, elder statespeople av ulikt slag -, som ikke kan klandres for å ha blikket stivt festet på hvem som har størst sjanse til å bli president.

Dette bildet er selvsagt ikke så entydig som jeg for dramaturgiens skyld har tegnet det opp her, men likevel kommer kandidatenes ulike salgsargumentet raskt til syne. Obama hevder, som enhver favoritt ville gjort, og ganske særlig en som kan vise til en voldsom entusiasme og en liten hær av nyregistrerte demokrater og førstegangsvelgere, at det er superdelegatenes oppgave å bøye seg for folkeviljen. Enten den blir målt etter antall valgte delegater, det totale stemmetallet eller hvem som har vunnet flest stater, så vil den sannsynligvis peke på Obama. Det vil også antagelig være det mest bekvemme valget for størsteparten av de folkevalgte superdelegatene, og særlig dersom man i denne prosessen klarer å detronisere Clinton på en noenlunde verdig måte. Motsatt hevder Clinton-kampanjen at det å vinne alle disse målestokkene er vel og bra, men at ingen av dem vil være så tydelige at det fratar partieliten ansvaret for å komme fram til den kandidaten som er best for partiets vinnersjanser.

Det er i kampen mellom disse to virkelighetsoppfatningene, hvor Obama vil true med at afro-amerikanere og ungdommer blir sittende hjemme, mens Clinton vil skremme med at partiet står på terskelen til å miste seniorer og Reagan Democrats til John McCain, som kommer til å avgjøre.

Den som har fulgt undertegnedes nokså nitide valgkampblogging de siste knappe fem månedene, vil ha merket seg at jeg er mer enn litt opptatt av spillet om forventningene. Men en dag må spørsmålet stilles: Hvor stor rolle spiller det egentlig? På den ene siden er det åpenbart at det er viktig for Clinton, ettersom hun klarer å overbevise oss om sin egen valgbarhet hver gang hun kommer tilbake fra skyggenes dal for å forlenge kampen enda litt. På den andre siden er det imidlertid en grense for hvor lenge det blir en faktor. Som Chris Beam i Slate ganske riktig påpekte før resultatene fra Pennsylvania var klare i natt, så vil betydningen av taktikkeriet gradvis avta. Før eller senere vil de harde tallene overta oppmerksomhet, og når det skjer har Clinton problemer. En annen vesentlig side ved denne saker er jo at velgeratferden har vist seg såpass stabil de siste månedene at det ikke er sikkert at den påvirkes vesentlig at medienes spinn uansett. Det er som sagt bare Wisconsin, og i mindre grad Virginia, som på en grunnleggende måte har brutt med mønsteret.

Med dette mener jeg ikke at Clinton ikke kan tjene på seieren i Pennsylvania, men det skyldes kanskje mer at hun faktisk får muligheten til å reise til Indiana for å prøve å sjarmere de samme velgergruppene enda en gang, enn at nye velgergrupper vil ønske å støtte henne fordi hun akkurat nå ser ut som en vinner. Hvilket bringer oss til det siste poenget mitt. At Clinton tjener på gårsdagens seier må nok dessverre forstås mer bokstavelig enn hun hadde håpet på. Den nye optimismen kan sørge for at mulige pengegivere som satt på gjerdet for å se om hun ville bli felt i Pennsylvania, likevel blar opp for å gi henne atter en livbøye. Obama har økonomiske muskler til å knuse henne, og staheten hennes tyder på at mangel på penger er en mer sannsynlig årsak til hennes eventuelle exit om noen uker, enn en plutselig innrømmelse av at hun neppe kommer til å vinne. Men dit er vi altså ennå ikke kommet. Jeg elsker dette.

_______________________________________________________________________

Dette innlegget er også publisert på bloggen No Surface, All Feeling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*