George W. Bushs kanskje mest opprørende veto

Ingen amerikansk president har i moderne tid hatt større tro på egen fornuft, og påberopt seg et sterkere moralsk krav om å utvide den enn George W. Bush. De første seks årene av presidentskapet ble det tydelig ved at han både autoriserte, eller lot andre autorisere, en politisering av statsmakten som hittil er usett – tenk skandalen med de politiske avsettelsene av en rekke delstatsadvokater, eller Plame-gate, eller saken om elektronisk overvåking av lovlydige amerikanere – , men også gjennom såkalte presidential signing statements, hvor president underskriver et oversendt lovforslag, bare for så å skrive inn forbehold i loven som kan bidra til å undergrave dens intensjon. Det er stadige diskusjoner om hvorvidt denne praksisen er grunnlovsstridig eller ikke, men den er ennå ikke prøvet for Høyesterett, og vil trolig heller ikke bli det i overskuelig framtid.

Det er altså verken en hemmelighet eller en overraskelse at denne presidenten gjør saker som går kraftig på kollisjonskurs ikke bare med hva som tidligere har blitt oppfattet som presidentens beslutningskompetanse, men også mer enkelt sagt mellom hva som er rett og galt. Men, som en utmerket, men samtidig oppørende artikkel i New York Times påpeker idag, så har presidenten måttet endre taktikk etter at Demokratene overtok flertallet i begge Kongressens kamre etter mellomvalget i 2006. Der det tidligere var tilstrekkelig med sabelrasling eller signing statements for å få den lojale republikanske majoriteten til å føye seg, er han det siste året stadig oftere tvungen til å gjøre bruk av vetoretten. Og det er mange ting som Bush har nedlagt veto mot som går imot denne sosialdemokratiske sidens verdigrunnlag – veto mot å utvide antallet cellelinjer stamcelleforskere kan forske på, eller mot å gi flere barn mulighet til å skaffe seg en offentlig finansiert helseforsikringsordning(S-CHIP) er bare to eksempler. Men dagens veto mot å forby ulike torturmetoder står likevel i en klasse for seg. Det står om framtiden og troverdigheten til en av verdens til nå stødigste rettsstater.

I følge Times er det særlig lovforslagets krav om at såkalt waterboading, en slags simulert drukning, som av alle relevante instanser er anerkjent som tortur, ikke skal kunne brukes i avhør av terrormistenkte, som har fått blekket i vetopennen til å sprute. Bush og hans lydige lakeier i Kongressen mener for det første at waterboarding ikker er tortur, og dessuten mener de at det dersom det hadde vært tortur ville vært en utilbørlig begrensning av midlene som staten har til rådighet for å straffe forbrytelser og/eller forhindre nye terroraksjoner. Samtidig som de altså implisitt argumenterer for at dette ikke egentlig er en torturmetode, så hevder de også at den ikke lenger er i bruk, fordi den er så omstridt, selv om denne og andre NYT-artikler har vist at tortur mot mistenkte terrorister har vært brukt også de siste årene. Det lyder som en hul argumentasjon, og det er det.

En ting er selvsagt at en langt fra kan være sikker på at opplysninger som framkommer under tortur er pålitelige, eller om de bare kommer som et resultat av et ønske om å stoppe en umenneskelig lidelse. Men det er likevel ikke her diskusjonen bør konsentreres. Den kan ikke sees som isolert, men må sees som del av et større diskusjon om rettssikkerhetsdiskusjon. Ikke bare vil presidenten fortsatt godta at det som i beste fall er torturliknende metoder danner grunnlaget for rettssaker mot antatte terrorister, men han vil også nekte dem retten til et effektivt forsvar. De anklagede ved den spesialopprettede militære domstolen i Guantanamo Bay har status som fiendtlig stridende, og blir derfor fratatt retten til få innsyn i dokumenter som er avgjørende for deres eget forsvar, og ikke alle får heller noen gang vite hva de egentlig er tiltalt for. Et annet og ubesvart spørsmål er også hva som bør skje med dem som nå har sittet fengslet i Guantanamo i årevis, men som det ikke er tilstrekkelige beviser til å reise tiltale mot, selv under de oppmykede reglene for mistanke som ble innført etter 11. september 2001. Svaret later til å være at en slik implisitt anerkjennelse av uskyld (herunder mangel på fellende dom) ikke medfører løslatelse, eller engang rett til å påklage urettmessige anklager, men heller en retur til Guantanamo, fordi amerikanske fremdeles oppfatter disse fangene som for farlige (men altså uvisst hvorfor og for hvem) til å løslates.

Hvis leseren nå mener at jeg blander kortene, eller at jeg i beste fall beveger meg bort fra denne artikkelens hovedpoeng, så er det for å vise at dagens veto mot en strengere torturlovgivning uten tvil inngår i en større sammenheng. Det er imidlertid ikke overraskende at utviklingen har kommet til dette punktet. Presidentkandidatene Hillary Rodham Clinton og Barack Obama skal begge roses for å gjort gjenopprettelsen av habeas corpus – forenklet sagt, retten til en rettferdig rettssak og til å kunne hevde sin uskyld i rettsapparatet – til en fast del av sine utenrikspolitiske appeller, men Demokratene har likevel våknet altfor sent i disse spørsmålet. Det er naturlig å anta at frykten for å bli oppfattet som anti-patriotiske eller ettergivende overfor mulige terrorister skremte (eller verre: overbeviste) mange demokrater om at Bushs maktovergrep overfor rettsstaten var både riktig og nødvendig. Vedtakelsen av den såkale Military Commissions Act i 2006 var ment å skulle begrense en del av skadene som de tidlige post-11. september-lovene førte med seg – også i forhold til habeas corpus -, men vi ser nå at den frykten jusspolitiske kommentatorer hadde for at det som ble solgt som en avgrensing av presidentens definisjonsmakt på torturområdet egentlig kun betydde at presidenten selv kunne bestemme hva som falt innenfor torturbegrepet, nå har seg å stemme. John McCain, republikansk presidentkandidat, mangeårig senatsforkjemper for antitorturlovgivning og selv torturoffer under fangenskap i Vietnam, har dessverre de siste ukene svekket sin egen motstand mot tortur som virkemiddel, selv om han selv rettferdiggjør det med at det allerede er ulovlig . Da må vi istedet sette vår lit til Clinton eller Obama.

Spørsmålet er neppe om de er til å stole på i sakens anledning. Det er mer alvorlig enn som så: Hva skjer hvis ingen av dem vinner presidentvalget?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*