Selve diskusjonen om hvem av Barack Obama og Hillary Clinton som tjener mest på John Edwards’ exit fra Demokratenes presidentnominasjon får vente til senere. Ikveld vil jeg først og fremst rette en stor takk til Edwards, for hans bidrag til partiet, valgkampen, og den offentlige samtalen. I en situasjon hvor det er en reell frykt for at valgkampen fra nå av vil dreie over fra sakene til personene for evig og alt, vil John Edwards bli sårt savnet.
Uansett å ha registrert noen formell endorsement fra kollektivfelle Thorsen, aner jeg at dette er en vemodig kveld for alle Skrivekollektivets skribenter. Undertegnede støttet John Edwards i 2004 og skrev allerede dagen etter John Kerrys nederlag for George W. Bush i november samme år i e-post til S.O. Lien at «Vi sier ‘Edwards for President’ i 2008«. John Edwards sto nære Skrivekollektivets politiske linje, og han fortjener vår takknemlighet og beundring.
Men, som den stadig oftere siterte John Dickerson i Slare konstaterer i dag: [For Edwards], there just wasn’t enough change to go around«. Edwards fant aldri sin naturlige plass i kappløpet, fordi han aldri klarte å fravriste Barack Obama tittelen som feltets ubestridte change agent. Veldig mange – også jeg – var fristet av utsikten til å nominere den første kvinne eller den første afro-amerikaner som presidentkandidat. Edwards kunne ikke tilby noe av dette, bare en mer gjennomarbeidet og konkret strategi for politisk forandring. Han var den første kandidaten som offentliggjorde en plan for universelle helseforsikringsordninger, og han snakket om middelklassens økonomiske utfordringer lenge før boligboblen og krakktendensene presset disse spørsmål oppover på agendaen. Med dette mener jeg ikke at ikke Obama eller Clinton vil bety reell forandring i Washington. Men Edwards er den som hadde flest av svarene på forhånd.
Og selv om det var nettopp denne noe aggressive venstrepopulismen (symbolisert blant annet ved lovnaden om å suspendere helseforsikringen til kongressmedlemmene dersom de ikke gikk med på vedta allmenn helseforsikring) som tiltrakk mange venstreliberalere av europeisk støpning (som meg), så må det nok dessverre også innrømmes at den var en viktig del av grunn til at Edwards etter hvert ble sjanseløs på nominasjonen. Det kan i det hele tatt virke som om Edwards-kampanjen aldri helt klarte å forsone med at Obama utfordret hans status som forandreren i feltet. Det finnes en ganske stor andel demokratiske velgere som ikke ønsker Hillary Clinton som presidentkandidat, men når Obama meldte seg på ble det umiddelbart vanskeligere for Edwards å samle disse bak seg selv. Resultatet ble at Edwards måtte kjempe hardere for å skape oppmerksomhet om seg selv, og dette har drevet ham lenger ut på venstresiden, på jakt etter personlige merkesaker. Isolert sett er det vel og bra, men uten Obama kunne Edwards istedet ha utfordret Clinton med utgangspunkt i sentrum-venstre. Uten at jeg skal drive den kontrafaktiske spekulasjonen for langt, er det ikke veldig vanskelig å forestille seg at det hadde vært en enklere posisjon å angripe fra, blant annet for lenken mellom Edwards 2004 og Edwards 2008 da ville blitt tydeligere.
Selv om jeg er opprørt over den retningen Clinton-kampanjens argumentasjon mot Obama har tatt, og selv om jeg alt i utgangspunktet er disponert for argumentet om forandring, er jeg ikke nødvendig klar for å binde meg til en bestemt kandidat når valgkampen når går videre uten John Edwards. Den kandidaten som skal få min støtte, må ta opp i seg Edwards-kampanjens fokus på fattigdomsbekjempelse, og ta opp hansken igjen overfor Bush-administrasjonens Irak-politikk. Første sjanse kommer når de to gjenværende kandidatene møtes til debatt i regi av CNN natt til fredag amerikansk tid. Men la meg til slutt innrømme såpass: My nod is Obama’s to lose.