Heath Ledger (1979-2008), Brad Renfro (1982-2008)

Kveldens melding om at den tidligere Oscar-nominerte skuespilleren Heath Ledger er død, bare 28 år gammel, er meget trist. Vi kan mene hva vi vil om Ledger og enkelte av hans rollevalg, men det er etter mitt syn likevel ikke tvil om at han representerte et av de virkelige store talentene i sin generasjon. Ikke siden River Phoenix’ overdosedødsfall i 1993 har filmverden mistet en skuespiller med det samme potensialet til å dominere filmbransjen i årevis fremover. Det er et stort tap.

Ledger er selvsagt, og fortjent nok, mest kjent for hovedrollen i Ang Lees flerfoldig Oscar-vinnende filmatisering av Annie Proulxs mesterlige novelle Brokeback Mountain. Filmen har en følelse av klassisk tidløshet og emosjonell tyngde som gjør den tidligere til noe annet og veldig mye mer enn en cowboyfilm om homser, slik noen har ønsket å avskrive den. Det er ikke minst Ledgers fortjeneste. Filmen har mottatt min hyllest i dette forum tidligere, og jeg står ved hvert ord. Ledgers less is more-innstilling til sin rollefigur Ennis Del Mar gir en en underspilt sårhet til den vanskelige kjærlighetshistorien som absolutt bidrar til at filmen sitter i kroppen og hodet lenge etterpå. Oscar-nominasjonen var helt på sin plass.

Han vil også bli husket for sin rolle i det velspilte, men noe overlessede dramaet Monster’s Ball (2003), hvor han spilte mot Oscar-vinnerne Billy Bob Thornton og Halle Berry. Ledgers rolle som den moralsk pressede bøddelen er ikke stor, men den er viktig, og er en av flere bevegende historier i en film som likevel ender opp med å forsøke for hardt å legge press på tårekanalene våre. Allerede her viste Ledger sitt talent for å spille fåmælte og emosjonelt herdede mennesker, som hans altså senere perfeksjonerte i Brokeback Mountain. Samspillet mellom Thornton og Ledger som far og sønn er til tider smertefullt gnistrende, og scenene dem imellom holder i lange strekk tanken borte fra Berrys tidvise overspill.

Filmografien er ikke uten skjønnhetsfeil, selvsagt – den inneholder også slikt som A Knight’s Tale og Patrioten, men på en kveld som denne skylder vi ham å minnes de gode stundene. Det er ikke alle som i en alder av 28 år kan sies å ha spilt hovedrollen i en fremtidig klassiker. Heath Ledger gjorde det. Det bør vi være takknemlige for.

Noen dager tidligere døde hans jevnaldrende skuespillerkollega Brad Renfro, 25 år gammel. Renfros privatliv var gjennom hele hans voksne liv så turbulent at det ofte sto i veien for at han kunne bruke sitt talent i så stor grad som det var grunn til å ønske, og dødsfallet settes i sammenheng med disse langvarige personlige problemene. I hans altfor korte filmografi er det likevel verdt å stoppe opp ved særlig to filmer, Klienten (1994) og Bully (2001).

Hele 1990-tallet var fylt til randen av filmatiseringer av John Grishams bestselgende thrillere, av høyst varierende. Klienten står seg godt i denne samlingen. Mange av filmene føles nokså endimensjonale (The Chamber, Tid for hevn) eller overdrevent smarte (Firmaets mann), men Klienten er tettere og mer jordnær enn de fleste. Renfro gjør en imponerende rolleprestasjon som den unge gutten som plutselig befinner seg i sentrum for et maktspill han ikke selv helt ser rekkevidden av. Ulikt mange unge barneskuespillere preges ikke hans tolkning av det overspillet som ofte får passere som intensitet så lenge skuespilleren er tilstrekkelig ung. Det er også til hjelp både for skuespillerprestasjonene og filmen som sådan at plotet ikke er like formularpreget som mange av de senere Grisham-filmene.

Den kanskje eneste filmen som hentet det aller beste ut av Renfro, var imidlertid Larry Clarks kontroversielle Buddy, en film om hvordan en vennegjeng slår seg samme for å drepe gjengens tyranniske midtpunkt. Filmen føles problematisk på mange måter, blant annet fordi det stadig ikke er mulig å fri seg fullstendig fra følelsen av Clark som en litt uærlig pornograf, men filmens hovedrolleinnehavere, Renfro og den dengang ukjente Nick Stahl, spiller fram noen meget ubehagelige scener. Renfro er meget god som den innesluttede og underkuede Marty, og det er et bevis på skuespillernes dyktighet at vi som tilskuere sitter igjen med en skammelig sympati for Marty, som tross alt ender opp som medskyldig i drap. Kynikere vil kanskje hevde at Renfros rolle verken er særlig kompleks eller krevende, men det ville etter min mening være å undervurdere hvor mange nyanser det egentlig skal til for å gjore et helt og forståelig menneske av en person som uttrykker seg så indirekte som Marty. Både Renfro og Stahl er bedre enn filmen som helhet. Som arven etter Brad Renfro fremstår den på en måte som uferdig og med få tilfredsstillende svar.

1 comment for “Heath Ledger (1979-2008), Brad Renfro (1982-2008)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*