Det er på tide at hele partiet får være med

Morgenbladets USA-skribent Ketil Raknes skulle egentlig forklare hvordan amerikanske primærvalgprosessen fungerer. Han gjorde ved å be leseren forestille seg at en gruppe av fremtredende Arbeiderparti-politikere reiste rundt på folkemøter i hele landet for å vinne nok fylkesdelegater til å bli valgt til leder og statsministerkandidat på neste landsmøte. Eksempelet var inspirerende. Neste gang Arbeiderpartiet skal velge ny partileder har jeg to ønsker: For det første bør det være mer enn en kandidat til vervet. For det andre bør alle medlemmer ha sitt å si om hvem den nye lederen bør være. Ikke bare partiledelsen. Ikke bare landsmøtet.

Det vil kreve en etterlengtet åpning av partikulturen. For at en mer direkte valgprosess ikke bare skal ende opp som en påkostet signingsferd, er det helt avgjørende at det igjen blir akseptabelt at flere kandidater kjemper om vervet, og at heller ikke politiske skillelinjer er bannlyst fra diskusjonen. Vi klarte det ikke da det skulle velges en ny nestleder etter en oppadstigende Jens Stoltenberg i 2003. Landsmøtet ble så redd for splittelse at man istedet bestemte seg for å ta den letteste utveien. Stoltenbergs nestlederplass ble strøket fra vedtektene, og problemet forsvant av seg selv.

Vi klarte det heller ikke da Hill-Marta Solberg gikk av som nestleder på landsmøtet i april ifjor, etter 15 år på posten. Igjen var det bare en kandidat, og denne gangen hadde man i tillegg fjernet all eventuell spenning allerede måneder før landsmøtet. Samme dag som Solberg annonserte sin avgang, lot Jens Stoltenberg media få vite at han selv foretrakk fiskeri- og kystminister Helga Pedersen fra Finnmark som hennes etterfølger. Da ble det slik. VGs forsøksvise prinsessekamp – mellom Anniken Huitfeldt, Karita Bekkemellem, Anne Marit Bjørnflaten og Sylvia Brustad – ble avblåst av de involverte selv i løpet av noen få timer. Dette gjorde også at Rogalands-kandidaten Eirin Sund fikk omtrent like gode odds som Dennis Kucinich har i Demokratenes primævalg, når hun bestemte seg for å forbli kandiderende enda en stund. Partiet hadde igjen bestemt at den fredelige enighet var det tryggeste.

Jeg kritiserer nå ikke nødvendigvis Helga Pedersen, som fremdeles har god tid til å bli en utmerket nestleder. Jeg kritiserer det at det ikke siden kampvoteringen mellom Gunnar Berge og Einar Førde på landsmøtet i 1981 har vært mer enn en kandidat til et verv i Arbeiderpartiets øverste ledelse. Det er min påstand at det har sløvet ned partiorganisasjonen. Mangelen på alternative kandidater har også ført til en mangel på alternative politiske syn. Uansett hva vi måtte mene om delingen i en høyre- og en venstreside i Arbeiderpartiet, så er den vanskelig å få øye på idag. Det kan ha sammenheng med at det sjelden eller aldri finnes kandidater fra disse fløyene som står direkte opp mot hverandre i personvoteringer. Det er ikke slik vi gjør det i vårt parti. Da er det kanskje heller ikke så rart at du ofte må gå til anonyme kilder i VG for å få et inntrykk av de reelle politiske motsetningene i Norges største parti.

Vi må finne et alternativ. Det kan gjøres som i Raknes’ eksempel, ved at det avgjøres på fylkesbasis gjennom personlig kontakt mellom lederkandidatene og partimedlemmene. Men selv har jeg kanskje enda mer sans for en modell som allerede har vært prøvd ut i vårt søsterparti i Danmark, Socialdemokraterne, og som på grunn av suksessen derfra gjør det nesten utenkelig at de igjen skulle være interessert i å lukke prosessen. Duellen om ledervervet mellom Helle Thorning-Schmidt og Frank Jensen kan være et forbilde for Norge.

Først må det imidlertid tas noen kontekstualiserende forbehold. De danske sosialdemokratene har også sett baksiden av medaljen som en åpen partikultur kan lede til. En av hovedgrunnene til at en uravstemning om ledervervet tvang seg frem, var at den forhåpentligvis kunne sette en endelig stopper for rivaliseringen mellom de såkalte Auken- og Nyrup-fløyene i partiet, oppkalt etter henholdsvis den venstreorienterte tidligere partileder Svend Auken, og den mer sentrumssøkende Poul Nyrup Rasmussen, som felte Auken på et høydramatisk landsmøte på begynnelsen av 1990-tallet. Helt siden dengang hadde den mildt venstreopposisjonelle Auken-fløyen forsøkt å plassere Frank Jensen – som for øvrig holdt anbefalelsestalen for Auken på kongressen i 1992 – som partiets kronprins. Men fordi fløydelingen var så tydelig klarte Nyrup-fløyen til slutt å mobilisere støtte bak Helle Thorning som sin egen kandidat, med et budskap om at en stemme til Helle var en stemme for et farvel til fløypolitikken. Ledervalgkampen gikk for seg gjennom partimøter over hele landet, og ettersom valgdeltagelsen var meget høy, fikk den seirende Thorning også et klart mandat for å lede partiet fremover. Slik kan vi også ha det i Norge.

I en situasjon hvor det stadig diskuteres hvorfor folk velger bort de politiske partiene, og istedet velger å engasjere seg i frivillige organisasjoner eller mer saksavgrensede bevegelser, er jeg ikke i tvil om at en åpnere og mer direkte valgprosess kan øke deltagelsen og interessen hos partimedlemmene. Vi behøver verken å ønske eller forvente oss opprivende strider som i Danmark, men vi kan håpe på at større innflytelse over hvem som blir valgt, også vil føre til en friere debatt om hvilke politiske prioriteringer som bør styre fremtidens Arbeiderparti. Norges neste statsminister bør nomineres av alle Arbeiderpartiets medlemmer.

1 comment for “Det er på tide at hele partiet får være med

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*