Sosialdemokrater jeg snakker med svever fremdeles på en sky etter TV2s nylig avsluttede tredelte dokumentarserie om Jens Stoltenberg, Statsministeren, og jeg deler deres entusiasme forbeholdsløst. Men det åpner samtidig et spørsmål: Er jeg uegnet til å vurdere seriens kvalitet, fordi jeg som partimedlem først og fremst ser den som et ledd i imagebyggingen av Arbeiderpartiet, eller gjør nettopp åpenheten om at dette er min posisjon at jeg kan vurdere filmen på likefot med folk som er mer objektivt nøytrale?
Statsministeren er en TV-serie i tre deler, basert på og utgått fra langfilmdokumentaren Oljeberget, som gikk på kino ifjor. Innrammet av historien om arbeidsløshet og jobless growth over hele landet, forteller begge produksjonene om Arbeiderparti-leder Jens Stoltenbergs kamp for å få, og forsøk på å forvalte, et mandat fra velgerne om å etablere en rød-grønn flertallsregjering. Allerede her stiller filmen slike som meg overfor en utfordring. Jeg ser umiddelbart at det kan oppfattes som et problem at filmen i større eller mindre grad tar opp i seg Arbeiderpartiets selvforståelse. Det er nemlig ikke bare slik at filmen setter fokus på politiske utfordringer som får statsministeren til å framstå som en ærlig og handlekraftig politiker, men det samme fokuset bidrar også til å bekrefte flere ting som Arbeiderpartiet ønsket å få folket med seg på, slikt som at arbeidsløsheten var høy som følge av Bondevik-regjeringens politikk, og at Arbeiderpartiet var den beste garantien for fortsatt levende lokalsamfunn. For virkelig å understreke at filmprosjektet gir Arbeiderpartiet seier på alle fronter, så avsluttes Oljeberget med en radiomelding om at det nedlagte fiskemottaket i Finnmark, som vi har sett Stoltenberg forhandle kjempe for, skal gjenåpnes. Alt som trengs er Arbeiderpartiet.
Jeg ser alle disse problematiske sidene, og jeg ser at Statsministeren ofte kan oppfattes som et velsmurt pr-framstøt for å selge inn Stoltenberg som litt sånn som alle oss andre, men jeg klarer ikke helt å ta dem innover meg. Alt jeg ser er ganske enkelt en feelgood-dokumentar, og attpåtil en dokumentar som kan skape positive assoasiasjoner knyttet til Arbeiderpartiet. Og jeg merker at kritikerblikket mitt blir mer uskarpt. Nå handler det mer om personlig selvbekreftelse enn om kritisk distanse. Jeg forsøker å overbevise meg selv om at dette er gode produksjoner fordi regissør Aslaug Holm klarer å formidle til sånne som meg statsministerens trollbindende karisma, og ikke på tross av den servile tonen. Etter en stund merker jeg dessuten at det ikke betyr noe. Det som er bra for Arbeiderpartiet er bra for filmen. Jeg kapitulerer.
Men jeg er i det minste åpen om årsaken til at jeg gir opp min forsøksvise kritikk. Jeg har brakt til torgs noen kritiske merknader, og således gjort en halvveis akseptabel kritikergjerning, og kan kanskje tillate meg å legge ned rødpennen og nyte. Det eneste jeg kan gjøre, er vel egentlig å håpe at resten av dem som skal skrive om denslags ikke er like lettpåvirkelige som meg. Men samtidig merker jeg at jeg har en fordel. Du kan når som helst konkludere med at grunnen til at jeg ikke er så kritisk er at jeg har en politisk overbevisning som hemmer meg. Men problemet er at jeg ikke er like sikker på om jeg ville vært like tydelig om min utgangsposisjon vi hadde snakket om en politiker som jeg er skeptisk til.
Eksempelet her er Fidel Castro, Cubas sosialistiske diktator, portrettert av Oliver Stone i Commandante (2002). Så ofte jeg får anledning skriver og snakker jeg om hvor anstrengt mitt forhold til det cubanske regimet, og kanskje spesielt dets norske støttespillere, er. Men der jeg i tilfellet Oljeberget kunne bruke min tydelige politiske overbevisning som en slags unnskyldning for hvorfor jeg bare delvis gjorde kritikerjobben, så vil det være vanskeligere for meg å erklære at jeg møter Castros person og politikk med så mange fordommer at jeg kanskje ikke er særlig bedre skikket til å anmelde Commandante. Dette ville tross alt bidra til å undergrave min egen kritiske autoritet, og er således noe jeg kunne tenke meg å underspille. Så kunne jeg istedet ha skrevet en krass anmeldelse der jeg dundret løs på Oliver Stones unnfallenhet overfor den udemokratisk sinnede gamle mannen, under dekke av simpelthen å mene at dette er en skikkelig dårlig film. Det er den kan hende også, men ville det være ærlig av meg å gi inntrykk av at det var den eneste beveggrunnen for at jeg skrev som jeg gjorde? Ha overbærenhet med at det står ganske mye mer på spill når du tar lett på Castro enn på Stoltenberg, og gi spørsmålet en sjanse.
Commandante har nemlig mange av de samme svakhetene som jeg har beskrevet men samtidig avskrevet på Oljebergets vegne. Fordi Castro-dokumentaren er en mer rendyrket intervjufilm er de rett nok ikke direkte sammenlignbare, all den tid Aslaug Holm hele veien forholder seg som en taus iakttager. Men her er vi samtidig ved noe sentralt; Commandante utstiller sine svakheter åpent, gjennom hva den legger (eller ikke) i munnen på den intervjuende regissør Stone, mens det mot Holms film kan innvendes at den underforståtte nøytraliteten gjør den enda mer effektiv som propagandaverktøy. Vi kan forbanne oss over at Castro uimotsagt får erklære at demokratiet verken er nødvendig eller ønskelig, men da kan vi i alle fall legge skylden på en ukritisk intervjuer. Når Oljeberget likeledes noen ganger nesten bikker over i parodien i sin bekreftelse av Arbeiderpartiets stolte historie og tradisjon, kan vi aldri feste blikket på en Aslaug Holm som holder kjeft og ikke spør statsministeren om dette egentlig er sant. Istedet trekker det tause kameraet seg tilbake, bare for å bygge opp en ny scene av statsministeriell smalltalk med oddinger som vil fortelle ham at de har tro på ham.
Nå er jeg ganske sikker på at Oljeberget uansett er en bedre dokumentar enn Commandante, også som kritisk dokument, fordi den forsøker å sette sitt snille perspektiv inn i en rammehistorie, som avslører en annen ambisjon. Men likevel; på de områdene der Commandante mislykkes er den mer gjennomsiktig, og det er lettere å plassere ansvaret. Slik kan man kanskje si at den er ærligere. Og ærlighet er som kjent noe som skal etterstrebes. Så får det vel kanskje bare være at sånne som Oliver Stone og jeg ikke aldri er like gode på å fortelle hvem vi er ærlige på vegne av.