Jeg er ingen leser. Jeg skulle absolutt ønske jeg var det, men er det altså ikke. Det plager meg, fordi det jo ikke på noen måte bunner i et bevisst bortvalg av litteraturen, men snarere en slags (ofte uforståelig, tilnærmet ubevisst) bortvelgelse av den litteraturen som finnes mellom stive permer, stilt opp mot den elektroniske litteraturen, eller den litteraturen som finnes mellom stifter. Derfor trengte jeg, foran denne lesningens, det vil si tekoppens og ullpleddets høytid, den forestående påsken, noe som kan kickstarte min formelt litterære leseevne. Jeg valgte Dag Solstad.
Som det lett kan utledes av avsnittet over, så ligger jeg under for et tyranni. Det er ikke, som man kanskje skulle tro, det tyranniske presset om alltid å lese og elske Solstad, for det gjør jeg, kontinuerlig og gjerne forbeholdsløst. Heller er det den tyranniske, men likevel resignert internaliserte, oppfattelse at sakprosa er en laverestående sjanger (er den ikke egentlig en for bred betegnelse til å omfatte en sjanger?) i sammenlikning med skjønnlitteraturen. Sakprosaen åpner ikke sansene som skjønnlitteraturen, den konstaterer dem, og er derfor i et dannelsesaspekt undermåls, messes det, anonymt og uangripelig, fra litteraturvitere og norsklærere. Det er skjønnlitteraturen som utvikler og danner deg som menneske, det er den som krever og utfordrer, som fordrer selvstendighet og kritisk ettertanke, der sakprosaen gir ferdigtygde og ofte tvilsomme sannheter. Og jeg, ung og uerfaren, og dessuten i min lettpåvirkelige tilstand tilbøyelig til å istemme, skammer meg over at min førpåskelige befatning med Solstad, som jo er skjønnlitterært høyakseptabel også i de skravlende klasser, egentlig er en snarvei, ja regelrett juks. Det er nemlig Solstads essays som nå igjen setter meg på lesesporet, ikke hans romaner.
Helt presist er det snakk om Artikler 1993-2004 (2004), en raus og sprikende oppfølger til 13 artikler på 12 år fra 1993. Solstad skulle være min stifinner til lesegleden ikke bare i egenskap av å skrive til dels meget interessante, og også i tilfeller der de ikke så er, så alltid høyst lesverdige essays, men også fordi selve formatet (altså samlingen), har en inviterende og inkluderende stil som kan trenges når man på mange måter skal gjenintroduseres til gleden ved det som under gjeldende paradigme er definert som litteratur, altså den som er trykket mellom permer, men som Solstad likevel bryter med, i og med sine stilistisk urene essays. Når man leser en samling inviteres man nemlig samtidig til å hoppe fra tekst til tekst, til først å lese det som interesserer en mest, og deretter, kanskje motvillig, men likevel allerpliktskyldigst, å vende tilbake til det som kanskje ikke leses med glede, men med stahet.
Og som forventet var det nøyaktig denne metoden som medførte at jeg nå føler meg rustet til å fortære ytterligere doser korrekt litteratur gjennom påskeuken. Jeg fikk selv velge hvor jeg ville begynne, jeg kunne gi den Solstad jeg misliker (den anmassende skøyteentusiasten og den uforbederlig surmulende kulturpessimisten) midlertidig på båten, og istedet boltre meg i hans ordrike og selvopptatte, men like forbannet velformulerte og noen ganger endatil tankevekkende, essays om seg seg og sitt virke, om kolleger, eller om gleden ved de stadig færre gjenværende kollektive opplevelser. Min egen selektive tilnærming gav meg en fot innenfor, og gjorde at jeg gjenoppdaget hva det er ved så vel romanforfatteren som essayisten Dag Solstad som jeg elsker.
For atter å trekke bort fra hovedsporet, som altså er min lykkelige gjenforening med Solstad i hans samling artikler, så må jeg skrive noen ord om essayet som sjanger. For dem som (jeg innbiller meg) har definert at skjønnlitteraturens uforutsigbare (ha!) og humanistiske kompleksitet (det har vel noe med å gjøre med at den foregir å beskrive menneskets natur uten å støtte seg på såkalt sikker viten å gjøre) fremfor sakprosaens skråsikkerhet, må jo essayet fremstå som en utfordring. Det skal jo, i min bok (sic), være slik at en i et essay kan tillate seg å være mer skjønnlitterær og mindre bundet av faglitteraturens normer og former. Essayet er i sin grunntone nærmere skjønnlitteraturen, og skal vel derfor også være mer spiselig for den rene, ranke og skjønne litteraturens våpendragere. At disse ikke finnes i nøyaktig den karikerte form jeg her maner frem for å understreke det åk den stadige insisteringen på selv den middelmådigste og kjedeligste fiksjonens overlegenhet den påstått kalde og livløse sakprosaen oppleves som, svekker ikke egentlig poenget. Hadde de fantes, ville de utvilsomt ha kveilet seg i ubehag i møte med essayet, og da kanskje særlig stilt overfor de av Solstads essays som selv omhandler skjønnlitteraturen. Og selv de moderate våpendragere som er å finne (som nok er flere norsklærere enn litteraturvitere) blir usikre på sine tilkjempede vaner når essayet kommer på bane. Jeg føler at det å lese essays gir meg noe å slå i bordet med: Vel er ikke dette ubesudlet fiksjon, og dermed ikke ideell litteratur, men det er heller ikke en avisartikkel, en rapport, et notat eller en bloggpost, eller noe annet som definerer alt det kalde og upersonlige som kun nytes av mennesker som på prinsipielt grunnlag står litteraturen og den ærlige og egentlige litteraturelskeren fjernt.
Men altså; hva er det som gjør også Solstads essays til et safe bet for å igjen å komme innenfor de lesendes rekker? Dersom leseren har lest ett eneste avsnitt av Solstad, vil vedkommende nå, av den over hundrevis av ord allerede tilslipte og påtakelig tydelige stilmessige tributt, sannsynligvis ha forstått at undertegnede er sterkt fascinert av Solstads språkføring, hans tidvis påtrengende selvbevisste og selvrefleksive tilstedeværelse i sine egne tekster, og kanskje særlig hans overmåte lange og velkomponerte setninger. Om mitt ydmyke forsøk på Solstad-pastisj er vellykket eller ei er det selvsagt ikke opp til meg å vurdere, men det illustrerer uansett hva jeg setter aller høyest ved Solstad, samtidig som denne min rendyrking av denne særlige skrivestilen for anledningen, heller ikke ligger altfor langt unna den koketterende og unnskyldende stil som også preger andre av mine tekster. Dag Solstads språksikkerhet gjør at han kan løfte en hvilken som helst tekst, og det skjer da også flere ganger i Artikler 1993-2004, i essayene om gamle skøytelegender, eller om kriger i det gamle England på 1400-tallet. Den som ikke er til selve temaene (og det er jeg såvisst ikke) kan likevel nyte språket, stilen, eller simpelthen la seg omslutte av det skjær av gjenkjennelig vennlighet som stilen utstråler, også når den benyttes på et tema som ikke interesser leseren.
Når alt dette er skrevet må det likevel gis en innrømmelse. Denne elegansen, nettopp skamrost, og forsøkt illustrert av en ung skribent med et ego som langt overskrider hans litterære evner, hvilket ikke akkurat fremstår mindre i lys av det nyss beskrevne koketteri, er til tider også kilde til mine største frustrasjoner overfor Solstad. Han er av og til for elegant for sitt eget beste, og slik leseren sikkert etter hvert merker i tilfeller av etterlikning, så kan hans stil da virke både anmassende og selvhøytidelig. Men jeg merker samtidig at denne følelsen oftest griper meg nettopp i de nevnte tekstene av kulturpessisme, og muligheten er derfor tilstede for at min irritasjon hovedsaklig kan tilskrives at jeg ikke trives med at Solstad anlegger et perspektiv på samfunnsutviklingen som jeg ikke deler. Hans signaturverk i så måte, det velskrevne, men samtidig sutrete essay Om meddelsens problem, er dessverre ikke med i Artikler, men finnes i pamfletten 3 essays (1997).
Likevel er det viktigste i helgens møte med Solstad at han gjorde jobben sin. Han vekket påny min appetitt for litteratur. Jeg kommer ikke til å la den tidligere definerte kalde litteraturen få hvile i påsken, men den blir heretter ikke alene for mine øyne. Kanskje blir det med flere essays, til min indre og innbilte purists frustrasjon. Men for meg er det en begynnelse, en vei til gjeninntreden blant de dannede. Popkulturell dannelse rekker bare så langt, til slutt står og faller det hele på ditt forhold til den klassiske dannelse, representert i lightutgave ved alt vesentlig utgitt i moderne tid. Jeg skal atter gi den en sjanse.