Raseriets regissør

Jeg trodde et gjensyn med Ken Loach skulle gjenforene meg med sosialrealismen, denne ubestemmelige men alltid alvorlige og triste sjangeren som jeg hadde kommet bort fra under år med middelklassesatirer. Kanskje lyktes det. Men det er likevel ikke det viktigste jeg sitter igjen med etter hans Gullpalmer-vinner Vinden som ryster kornet. Ikke bare så jeg nemlig en aldeles utmerket film, men den minnet meg også om hva det var jeg alltid har satt pris på hos Loach. Det er ikke nødvendigvis sosialrealismen og dens grimt realistiske tristesse, selv om den alltid er der i fullt monn. Først og fremst er det hans evne til å tenke sammenheng mellom handling og holdning.

Ken Loach (og gjennom ham, hans faste manusforfatter Paul Laverty) har en misjon med sine filmer. Der andre gjerne kan lage sosialrealisme, men da helst og hovedsakelig for å gi sitt publikum en rystende opplevelse, så gjør Loach dette og mer. Ikke bare er hans filmer nesten alltid som velrettede og således ubehagelige knyttneveslag å regne. De er også åpne og ærlige meningsytringer. Lik en fiksjonsfilmens agitator knytter Ken Loach gjennom sitt karakteristisk nedslående filmspråk et bånd mellom filmens i seg selv rystende handling, og det han ønsker at vi skal mene om filmen. Loach legger ikke skjul på sin posisjon. Lager han en film om hvor vanskelig det er å være illegal innvandrer og drive fagforeningsarbeid, så er poenget hans å overbevise publikummet om at dette er urettferdig og må endres. Og lager han en film om konflikten mellom briter og irer, så tar han tydelige side for den irsk-republikansk sak. Vreden og viljen gir filmene en helt egen energi, og for slike som meg, som ideologisk tilhører en internasjonalistisk solidaritetsbevegelse, så er Loach både bevegende og eggende. For den som avviser urett som et utslag av at noen må være svake for at skal kunne være ledende og sterke, må han virke som en rød klut.

Det som i slo meg aller sterkest ved Vinden som ryster kornet, som er Irlands-filmen beskrevet over, har likevel ikke med denne filmen å gjøre i det hele tatt. Den var mest en katalysator for tanken om Ken Loach som en politiserende mer enn en politisk regissør. Vinden er hans kanskje tydeligste politiske film, og fikk meg derfor til å tenke over andre deler av hans produksjon. Og det står tydelig for meg: Der Loach behandler temaer som i utgangspunktet ikke synes så politiske, så som kulturforskjeller (Et besværlig kyss) eller alkoholisme (Mitt navn er Joe), så gjør han det med et så skarpt blikk for det politiske potensialet i tematikken at de fremstår som like engasjerte og iltre samfunnsdiagnoser som de mer åpenbare Vinden som ryster kornet eller Land og frihet, om britiske frivillige under den spanske borgerkrigen.

Noen vil sikker mene at Loachs klare stillingstagen svekker både filmene og budskapene hans, men jeg mener det motsatte er tilfelle. Det er vanskeligere å være politisk i fiksjonell enn i dokumentarisk form, men Loach lykkes ofte. Fordi fiksjonen stiller andre krav til hvordan en historie skal fortelles, trenger Loach flere innfallsvinkler for å overbevise om sitt prosjekt, men han mestrer dette godt. Han velger historiene med omhu, og han bygger karakterer og tidspunkter som er så komplekse og realistiske at vi blir overbevist. Først når denne tilliten mellom skaperen og publikummet er opprettet kan selve omvendelsen skje.

Men ikke misforstå meg her, Ken Loach er ingen simpel propagandist, han er en helstøpt, engasjert filmskaper, en sånn som bryr seg med alt det som det kunne vært enklest og mest behagelig å overse. Han bruker sine karakterer som eksempler på en verden som bærer galt av sted, men han er elegant og omsorgsfull nok til aldri å gjøre dem så tynne og lite troverdige at de heller fremstår som midler enn mål. Enhver Loach-karakter er en del av et hele. Og ansvaret for dette (som regel relativt miserable) hele må plasseres et sted. Det er her Loach, uten å ty til ineffektiv forsimpling, tør der andre tier.

På grunn av sitt tema har Vinden som ryster kornet mest til felles med den tidligere nevnte Land og frihet. Med sine respektive alvorlige baktepper burde i seg selv være engasjerende nok, men Loach tilfører en ekstra politisk dimensjon til dem som løfter dem enda et hakk. Det holder ikke for ham at vi, desperate fordi vi kjenner det historiske utfallet, klamrer oss til at fascismen skal lide nederlag, eller at britene skal avslutte sin brutale okkupasjon. Nei, Loach vil lenger enn som så. Han stiller sine protagister overfor et valg om hva som skal skje når seieren er vunnet. Det er smertefullt, selvfølgelig, fordi vi vet kjenner resultatet, men i filmen diskuteres det hvilken strategi som er den beste for en fredelig fremtid. Derfor skildrer Land og frihet like mye motsetning mellom antifascistene som kampen mot fienden. Og i Vinden handler det ikke bare om at den britiske okkupasjonen er hjerteskjærende og brutal, men også om kampen mellom de ulike fløyene i den republikanske bevegelsen. Hvem har rett; reformistene, som vil forhandle med britene, og ser en dårlig fredsavtale som en foreløpig løsning, eller de ranke separatistene, som avviser samarbeid som et utsalg av prinsipper og en sikker vei til det endelige nederlaget?

Det er passende at Vinden har norsk premiere samtidig som unionister og republikanere for første gang er enige om å dele makten i Nord-Irland, en avtale som også innebærer en implisitt anerkjennelse av den så sterkt avskydde britiske politistyrken. Det er et langt steg fremover for denne urolige øya, og tenner et håp om at fanatisme på begge sider nå kan erstattes av en reell og vedvarende vilje til forsoning. Men ved å plassere sin film i en annen tid slipper Loachs å forholde seg til det nye politiske klimaet (her menes Langfredag-avtalen fra 1998, ikke dagens regjeringsforhandlinger). Loach er ute etter å analysere både hva som drev de irske republikanske til voldelig motstand, og hvorfor denne motstanden ikke tidligere kunne omsettes i betydelige politiske seire. Splittelsen av republikanismen oppleves her som et opprivende politisk og eksistensielt drama, fordi den utfordrer hele den virkelighetsforståelse som filmens hovedpersoner har bygget sin overbevisning på. Det er nesten like smertefullt å bevitne som den stadig tilbakevendende og ubehagelig nærgående.

Ken Loach tar deg ikke med silkehansker, enten det gjelder øynene eller hjernen. For meningsbærende fiksjonsfilm er han en levende legende. For den som vil ha eskapisme og holdningsløs godtkjøpspsykologi er han en fiende. Det bør ikke være tvil om hvilken side jeg faller ned på, slik det heller aldri er med Ken Loach selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*