Den lange marsjen

«The tightrope is thin, I could possibly win on the walk» (The Walk, Hanson)

Og nå; mer om Hanson. Tulsa-brødrene bak nittitallsfenomenet MmmBop er tilbake med sitt fjerde studioalbum, The Walk. Da undertegnede er del av en hard kjerne av absolutt uironiske Hanson-fans er dette en stor personlig begivenhet, men jeg har samtidig respekt for at det ikke forholder seg slik for alle. Uten å atter gjenta at jeg tror mye av dette er basert på vanetenkning og fordommer, og uten å slå ihjel en egen argumentasjonsrekke fra et annet saksområde (jeg har tidligere argumentert for at det må være lov å erklære at man ikke har lyst til å se en bestemt film uten å dermed bli beskyldt for å mene at denne filmen per definisjon må være dårlig, og det bør få gjelde også innenfor musikkfeltet), vil jeg derfor for egenterapiens del tilby mine første betraktninger om det nye albumets kvalitet.

Den som likevel skulle låne øre til The Walk (og jeg har et tynt håp om at kollektivfrende Thorsen muligens vil gjøre nettopp det, da han tidligere har uttalt seg mildt positivt om bandets forrige utgivelse, indie-rockeren Underneath fra 2004), vil antagelig atter gripes av undring over hvor langt Hanson har kommet bort fra den gjennomførte teenybopper-debuten Middle Of Nowhere (1997). Jeg er selvsagt en av dem som også elsker denne delen av Hanson-katalogen forbeholdsløst (fra nevnte MmmBop, via den vidunderlig insisterende A Minute Without You til den barnlig entustiastiske sci-fi-historien Man From Milwaukee), men det gjelder nok ikke alle. De fleste har nok overbevist seg selv om at de har vokst fra (sic!) debutalbumet, og heri ligger Hansons imageproblem. De lager idag streit poprock som med fordel kan tas langt mer seriøst, men i overgangen fra listemateriale til fullblods musikere har de samtidig mistet noe av den umiddelbarheten de hadde trengt for igjen å stå ut i en flom av lignende band. Det er selvsagt fint for slike som meg, som allerede er innenfor, og det er neppe heller noe stort problem for dem som helst ikke vil inn uansett, men det kan altså være et problem for Hanson, dersom gjennomslagskraft er et selvstendig mål.

Det er nemlig mulig å se The Walk som et tegn på at Hanson har blitt for store for sitt eget beste, ikke i form av kommersiellt gjennomslag, men i form av selverklært indie-kredibilitet. Etter musikalske uoverensstemmelser med plateselskapet Island Def Jam i forbindelse med oppfølgeren til andrealbumet This Time Around (2000), brøt Hanson nemlig ut og dannet sitt eget selskap, som har utgitt deres senere album. Parallelt med dette har de turnert campuses over hele USA for å snakke om hvor stor og stygg den amerikanske platebransjen er, og vist frem dokumentarfilmen Strong Enough To Break (2005), som dokumenterer deres kamp for sin musikalske integritet i møte med markedstilpasserne i Def Jam. Den vrangvillige lytter vil notere at The Walk spriker i så mange retninger, med jevnlig flørting med soul og rnb på toppen av den likefremme poprocken, at det denne gangen har blitt viktigere å vise sin allsidighet enn å lage den beste mulige platen. Men jeg er likevel ikke enig.

Jeg skal være den første ti å innrømme at jeg var himmelropende skeptisk da jeg hørte at førstesingelen fra det kommende albumet skulle være en veldedighetssingle, og en veldedighetssingle for Afrika, at that. Veldighetssanger er for det første nesten uten unntak noe utålelig skvip, og det er dessuten noe som tradisjonelt har ridd artister med større naturgitte egoer og stjernekaliber enn Hanson, tenk Elton John. Og, som jeg har redegjort for annetsteds, veldedighetsfremstøtet Great Divide gjør ikke jobben for meg som Hanson-singel betraktet. Det er ingen dårlig sang, men den mangler det som løfter den opp til udiskutabel allsangpop-klasse. Denne milde skuffelsen har og hadde overhodet ingenting med hvorvidt den var effektiv å gjøre, men simpelthen at jeg kunne ønsket meg en bedre ny singel fra et av mine favorittbad. Skuffelsen er redusert etter gjentatte gjennomlyttinger, men Great Divide, får likevel neppe plass i Hansons klassikerkatalog (ja, den finnes).

Smakebiten Great Divide markerer en av to hovedretninger på The Walk: balladen Go er den andre. Ettersom begge disse er langt unna Hanson på sitt beste, skulle en kanskje tro at dette borget for et mislykket album, men det er det ikke blitt. Det er Hansons svakeste studioalbum, uten tvil, men det har fremdeles øyeblikk av intens popstorhet i seg. Og, kanskje viktigere; selv den mest anonyme Hanson-låten kan være bedre enn mye annet som kommer din vei dette året.

Innen den funky rockeskolen, som Great Divide representerer, finner vi albumets beste øyeblikk. Hanson er best når de legger vekk den selvhøytidelige budskapsrocken fra Geat Divide, og når de slår seg til ro med at de verken kan eller bør rocke mer enn nødvendig. Det vil fremdeles være rock, men på en optimistisk og poppete måte. Derfor er for eksempel Been There Before bedre enn den forsøksvise hardrockflørten Blue Sky, akkurat som Lost Without Each Other i sin lekenhet langt overgikk den tyngre og seigere Dancin’ In The Wind Underneath. Been There Before er trygg og gjenkjennelig, men den føles, om ikke original, så i alle fall frisk og lystig. Hanson kjenner både sitt publikum og sine begrensninger, og kan derfor tillate seg noen retoriske spørsmål i refrenget, uten å fanges av den nagende selvhøytideligheten fra Great Divide: «Does it move you?/Does it soothe you?/Does it fill your heart and soul with the roots of rock and roll?». Jeg svarer ja.

Hanson kan også skape fine ballader, som eksemplifisert ved for eksempel I Will Come To You eller A Song To Sing, men på The Walk er de dessverre vanskelige å finne. Andresingelen Go har en viss interesse rent Hanson-historisk, fordi det er den første singelen som har trommis Zac som vokalist, men låten er beklageligvis flat og kjedelig. Zac har en fin stemme, og viser på tittellåten The Walk at han kan bruke den til å tilføre en nerve som Taylor signaturklynk ikke alltid kan skape. Men Go lider under en uforløst melodi, og en sammenbinding mellom vers og refreng som tar bort all dynamikk. Vad tycks dessuten om følgende refreng: ”Go if you wanna go/but stay if you wanna know/ the way through the mess we made”. Dette er popmusikk og ikke litteratur, ja visst, men særlig kjipere kommer de ikke. Med unntak av den nevnte, fine pianoballaden The Walk og den mer bortgjemte Your Illusion , som inneholder både lyriske finurligheter og en vokal nerve, så er faktisk bridgen til refrengen på Isaacs mid-tempohymne Watch Over Me det nærmeste Hanson kommer en vellykket ballade denne gangen, fordi denne låten utnytter det musikalske temaet fra Go på en bedre måte. Det kan atter skrives tilbake til at Watch Over Me tar vare på poprock-tradisjonen, mens Go prøver å være noe den ikke er.

Før albumet fikk anledning til å sette seg i hjernebarken, satt jeg med en følelse av at her var vel mye fyllstoff. Det er her lettvinte og nedlatende anmeldere slenger på en setning om at du finner ikke noe i nærheten av MMBop her, og med det mener at de har gjort jobben sin. Og det er rett, selvfølgelig. Derimot slås jeg av at dette er en plate som er velstrukturert, og som slik henter det beste ut av sitt låtmateriale, Dette er en av grunnene til at platen har vokst på meg. Ved første gjennomlytting begynte jeg faktisk bakerst, fordi jeg ville reintrodiseres for tittellåta, som første gang dukket opp som Zacs solonummer på konsert-dvden Underneath Acoustic Live, noe som muligens ødela en del av opplevelsen. Selv om platen avsluttes riktig fint, med balladene Your Illusion og The Walk, så er veien til det småkjedelige midtpartiet kortere om du tar bakveien. Også her finnes gode ting, Zacs kortfattende og episke Fire On The Mountain, men den preges dessverre helst av noen usikre funk/rock-numre. særlig den mislykkede Blue Sky.

Derfor; skal du lytte til The Walk – og det bør du – så følg varedeklarasjonen. Den skal konsumeres fra 1-14, fordi det er slik den er tenkt. Da vil du også komme over den fabelaktige kvartetten Been There Before, Georgia, Watch Over Me og Running Man i rask rekkefølge. Henger du ikke med da, kan du bare gi opp. Totalt sett er The Walk nok Hansons svakeste studioalbum, men den er ytterst sjelden kjedelig. Og en skuffelse vil den bare være for den som kjenner og elsker nye Hanson fra før. Alle andre kan få seg en positiv overraskelse.

Og mens leseren tenker over om at hun likevel vil overmanne sine fordommer, vil jeg benytte anledningen til å ønske henne en riktig god Hanson Day 6. mai. Dette er tiårsdagen for utgivelsen av Hansons første studioalbum Middle Of Nowhere, og årsdagen markeres av Hanson-fans over hele verden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*