Er Mysterious Skin en farlig film?
Gregg Arakis Mysterious Skin har allerede blitt behørig omtalt og rost i dette forum, og min misjon er ikke å gjenta alle de poenger skribenten Stein Ove Lien trakk opp i sin anmeldelse. Derimot vil jeg gripe fatt i et av de spørsmåla Lien bare såvidt stiller før han haster videre; nemlig spørsmålet om det er mulig å elske sin overgriper. Det er blant annet viljen til å behandle dette spørsmålet på en fordomsfri måte, som gjør Mysterious Skin til et mesterverk.
Spørsmålet blir stilt på bakgrunn av de høyst ulike reaksjonene filmens hovedpersoner harhatt på deres felles erfaringer med seksuelt misbruk i barndommen. Brian er blitt innadvendt og reservert (”nesten aseksuell”, som vennen Eric omtaler ham), mens Neill motsatt er en nærmest brautende sjølbevisst gutteprostituert. Det blir tidlig klart at misbruket har bidratt til å forme dem i større grad enn de kanskje ønsker å innrømme. Brian har tilsynelatende vært igjennom en fortrengningsprosess så vellykka at han ikke lenger er sikker på hva som egentlig skjedde med ham. Dette er en posisjon vi som ser på ikke har problemer med å akseptere. Brian har mange av de symptomene som vi venter at en ungdom i hans situasjon skal ha. Når fortrengninga så slipper taket, og virkeligheten sakte innhenter ham, reagerer han også med forventa frustrasjon og sinne. Det er naturlig, sånn som det skal være, tenker vi, og puster roligere.
Men nettopp derfor sjokkerer og fascinerer Neills holdning oss som ser på. Også Neill sliter med en slags skyldfølelse, men da snarere fordi han ikke klarer å hate sin overgriper, slik han antar at det er forventa av ham. Joseph Gordon-Levitt framstiller på en imponerende nyanserik måte en ung manns kamp med og mot sine følelser og sin identitet. Og dette er viktig. Hadde ikke Levitt vært så overbevisende, ville vi lett ha snudd oss vekk i avsky, og lukket oss inne i uforsonlig avvisning når Neill forteller sin fortrolige veninne Wendy at han aldri har følt seg så elska som av sin overgriper. Istedet klarer Levitt å overbevise iallfall undetegnede om at også dette er en troverdig reaksjon, sjøl om den er langt vanskeligere å forstå.
For etter at Neill på sin tvetydige og motstrebende måte har svart ja på spørsmålet om man kan elske sin overgriper, trenger et nytt spørsmål seg snart på: Bidrar Mysterious Skin på denne måten til å bagatellisere seksuelle overgrep? Alle mennesker reagerer ulikt på ulike ting, og derfor verken kan eller bør et slikt spørsmål avfeies som ei nedvurdering av seernes evne til å gjøre sjølstendige moralske vurderinger. Det er nemlig ikke gitt at alle dem som ser denne filmen klarer å koble sammen bildet av en lykkelig Neill som stolt forteller Brian at ”I was his [overgriperens] favourite (…) I was his prize” med de motsatte signala som Neill kommer med andre steder.
Denne mulige forvirringa oppstår fordi regissøren ikke går bevisst inn for å kontrastere Neills ofte forsonende eller endatil takknemlige holdning overfor sin overgriper.Det blir opp til oss som tilskuere å tolke overgriperen som en kynisk mishandler, for Araki gir ikke våre fordommer noe gratis; scenene mellom Neill og hans overgriper er nesten vakre i sitt slørete foto, og kan tenkes å ville gjengi Neills nostalgiske syn. Jeg mener noe av filmens styrke ligger nettopp her, i de grepa regissøren ikke tar. Men i en diskusjon av hvordan filmen framstiller seksuelle overgrep, kan noen finne dette ikke entydig uttalte moralske ståstedet problematisk. Slik Gus van Sant i Elephant (2003) blei kritisert for ikke å ta moralsk stilling til Columbine-tragedien, kan Gregg Araki tenkes å få kritikk for ikke å direkte motsi Neills hardt tilkjempede versjon av historien.
Men er kritikken relevant? Eksemplene jeg har pekt på tilsier at sammenligninga med van Sants film er relevant, men betyr det at filmen relativiserer overgrep? Jeg mener nei. Det at all mening i denne filmen ikke er direkte uttalt, betyr ikke at filmen ikke mener noe. Kanskje er Gregg Arakis strategi simpelthen at tilskueren sjøl skal felle sin dom, uten hjelp fra regissøren? Det er også et statement. Og den som ikke er overbevist av dette, kunne antagelig beroliges av Brian lett gjenkjennelige reaksjonsmønster. I tråd med filmens øvrige ambivalens, blir også Neill mer usikker når han konfronteres med Brians erfaringer.
Denne nyanserikdommen er kanskje ikke hva den jevne tilskuer helst kunne ønske seg, men den er den største styrken ved Mysterious Skin. Og underveis har den fått oss til å reflektere over både hvorfor mennesker gjør som de gjør, og hvilke konsekvenser dette får. Det er mer enn hva man kan si om de fleste andre kinofilmene denne sommeren.
___________________________________________________________________________
NB: Artikkelen ble skrevet 23. juli 2005 som et tilsvar til Stein Ove Liens artikkel It’s all over now, Baby Blue, men er ikke publisert tidligere.