Tilfellet Hugh Grant skulle kunne få enhver til å tro at det virkelig finnes tilgivelse for alle synder. Engelskmannens karriere har for en stor del vært en dyrking av den usikre, stammende og av nettopp disse grunnene sjarmerende karakteren Charles fra hans gjennombruddsfilm Fire bryllup og en gravferd. Jo visst var og er filmen fremdeles en av de beste komedier som er skapt i min levetid, men for Grant kunne den i utgangspunktet se ut som begynnelsen på slutten. Store deler av det neste tiåret innebar, foruten en serie av uinteressante skandaler utafor settet, en konsekvent ulykkelig typecasting av Grant som en ung mann så tafatt og viljeløs at den eneste emosjonen han var garantert å framprovosere var frustrasjon. Vi var mange som hadde sett hans åpenbare talent, men vi ble altså likevel avspist med at han fikk spille karakterer like endimensjonale og begrensede som registeret til Keanu Reeves.
Men alt kan ikke tilskrives udugelige agenter som ikke skaffet ham anstendige og minimumskomplekse manus. Til sjuende og sist er det tross alt skuespilleren som takker ja til tilbudene. En kan selvsagt håpe at de håpløse nittitallskomediene kun var en kynisk strategi for å skaffe seg en fot innenfor, men feilvalgene er så konsekvente, og suksessene så konsekvent moderate, at dette ikke står til troende. På et (for oss kresne) utilgjengelig nivå må til og med Ni måneder og Engelskmannen som gikk opp på en ås og kom ned fra et fjell (fremdeles den jævligste tittelen jeg har hørt. Hvem i helvete vil se en film med en slik tittel?! Se for et øyeblikk bort fra at jeg selv faktisk likevel gjorde det. Det er ikke poenget, og det vet du) ha framstått som potensielt vellykkede komedier. La oss umiddelbart slå fast at de ikke ble det.
I ettertid har riktignok Engelskmannen viste seg å være så lite levedyktig at den er en film vi for en stor del bare kan se bort fra den, men den er kanskje likevel symptomatisk for Grants tidlige karriere. Filmens store svakhet er faktisk at filmskaperne ikke har innrømmet overfor seg selv at den i bunn og grunn er ganske ordinær. Istedet forsøker man så godt man kan å etablere en serie antatt skakke og sjarmerende karakterer, og stole på at summen av den enkelte odde personligheten skal kunne oppsummeres som artig. Men det er de ikke. Midt i det hele står Grant og spiller sin flate og uinteressante hovedrolle på en flat og interessert måte. Hverken hans egen eller noen birollers karakterer er tilstrekkelig utvilket til å etablere den gjenkjenneligheten som sjangeren forutsetter, og Grants stotrende likegyldigheter bare understreker filmens mislykkethet.
Men da er det selvsagt enda verre med Ni måneder. Dette har ikke så mye å gjøre med at filmen er enda en tanke svakere, men heller at det her sto mer på spill. Filmen skulle introdusere Grant for et større amerikansk publikum, og bygget derfor på det eneste Grant foreløpig hadde vist seg å mestre; den desillusjonerte og usikre, og av den grunn stakkarslig sjarmerende, forpliktelsesskeptiske trettiåringen. Som et slags frampek til lyset i enden av tunnellen minner filmer på tegnebrettet om en klassisk Hornby-roman om å løpe på stedet hvil fra foreliggende eksistensielle forpliktelser, men gjennomføringen av ideen står, som enhver som har sett filmen bør vite, ikke i forhold til potensialet. Det trengs en aldeles formidabel komiker for å gi tilstrekkelig dybde til en vordende far som går i baklås i angst og usikkerhet, og i like liten grad som Steve Martin klarte det i Brudens far, klarer Grant det i Ni måneder. Det hjelper ikke at han er flankert av den alltid fabelaktige Julianne Moore. Både han og filmen er fortapt. Og han er ikke i stand til å overbevise oss om at det er nøyaktig denne følelsen også filmens hovedperson sliter med.
Når vi først har kommet så langt i Hugh Grants karriere, kommer vi samtidig til den store utfordringen ved min tese om gjenopplivingen av mannens karriere, en tese som foreløpig ikke er presentert, men som altså går ut på at den først tok av da folk rundt ham forsto at han var bedre skikket til å utstråle selvsikkerhet og kynisme enn hjelpeløshet og desillusjon. Utfordringen heter Notting Hill, den monstrøst suksessfulle romantiske komedien der Grant spiller en ordinær bokhandlerinnehaver som jekker ned divaen Julia Roberts. Løsningen på denne utfordringen er ikke helt enkel å finne, med mindre vi umiddelbart endrer kurs og omformulerer ambisjonen med denne artikkelen. Den er nemlig ikke lenger å forklare hvordan Hugh Grant igjen ble en suksessrik skuespiller, men snarere å peke på en type roller som gjør at han kan få utløp for det komiske potensialet han besitter. Av denne grunn kan vi se bort fra den på overflaten meget vellykkede Notting Hill, fordi den etter mitt syn bare fortsetter å insistere på at Grant skal forsøke å perfeksjonere den stakkarsligheten han ikke var særlig nære å perfeksjonere i blant andre Engelskmannen og Ni måneder. Kan hende var Notting Hill rett film til rett tid for så vel Grant som hele den rike verden for øvrig, men det gjør den ikke til en god film. Grant står igjen og stamper i mumling og skjeve smil, mens en overspent Rhys Ifans med jevne mellomrom vandrer forbi for å ta oppmerksomheten bort fra den plagsomt ordinære og langdryge hovedhistorien. Den som her innvender at historien om den vanlige mannen og Hollywood-stjernen i virkeligheten ikke er veldig ordinær, misforstår meg antagelig med vilje. I filmuniverset er dette knappest nyskapende, og det føles heller ikke slik. Likevel innser jeg at jeg er del av et forsvinnende lite mindretall her.
Men uansett hvor artig det kan være å slåss mot vindmøller, så må vi sikte oss inn på det vi nå har definert som denne artikkelens egentlige ambisjon: å understreke hvilke roller som kan gjøre Hugh Grant til en realisert dyktig skuespiller. Og jeg tror altså at svaret ligger i at man, et sted mellom Notting Hill og Gutter er gutter, hvilket selvfølgelig vil si Bridget Jones’ dagbok og ikke Two weeks notice, innså at også Grants vakre ytre kunne brukes som en fordel. Kulturen og tidsånden vil det slik at vakre mennesker framstilles som kyniske og overfladiske, og dette var nytt og spennende terroritorium for Grant. Ved simpelthen å la mannen ta seg godt ut (det vil si droppe midtskillen og brillene), fødte man den perfekte Daniel Cleaver, Bridget Jones kyniske womanizer av en sjef i ovennevnte film. Rollen som Cleaver innebar et så klart og inspirert brudd med alle hans tidligere roller at den ble interessant også som en slags self-mocking av hans foreløpige karriere. I tillegg hjalp det selvsagt at rollen, i motsetning til det meste annet som hadde kommet hans vei, faktisk var god. Hugh Grant har sjelden vært en som stjeler scener, men han gjør det her.
Det er samtidig åpenbart at hans overbevisende tolkning av Hornbys Will Freedman i Gutter er gutter ville ha virket anstrengt og mindre troverdig dersom ikke Daniel Cleaver hadde fått anledning til å endre vårt generelle inntrykk av Hugh Grant. Nittallsutgaven av Grant ville rett og slett ha minnet oss mer om den klossete 13-åringen Marcus enn om den livsglade slackeren Will. For å framstå som kul, må du nemlig være kul. Om jeg hadde hatt følelsen av at det var Charles fra Fire bryllup og en gravferd som skulle være på toppen av sin tid, ville jeg selvfølgelig ikke trodd på det. Men Hugh Grant er heldigvis ikke den samme lenger.
Når sjangermesterverket Love Actually (2003) i tillegg klarte å overbevise meg om Grant nå også mestrer det som ligger midt imellom disse to ytterpunktene, så er vel reinkarnasjonen komplett. Grant er den kjærlighetsmartrede statsministeren som, på tross av sin vellykkede fasade, ikke helt får det til å gnistre med kvinnene. I skjæringspunktet mellom sosial klossethet og den ytre selvsikkerheten som statsministerposten krever (utmerket illustrert i en strålende scene under en juleforestilling ved filmens avslutning) kommer hele Grants register til sin fulle rett.
Det er blitt imponerende stort med årene. Også en engelskmann som i sitt tidligere liv var mest opptatt med å definere forskjellen på en ås og et fjell, kan altså eldes med eleganse.