Objektivt sett? Del I: Misnøyens sommer

Misnøyens vinter stammer som politisk begrep fra årskiftet 1978-79, da det britiske Arbeiderpartiet måtte hanskes med langvarige streiker og arbeideropprør, som i ettertid førte til et røft politisk klima mange mener bidro til Margaret Thatchers valgseier samme vår. Begrepet har fått feste seg, og brukes i dag i vel så stor grad om sommermånedene, da politikerne har ferie og aviser og velgere kan vende oppmerksomheten bort fra dag til dag-politikken og heller tenke over hva som har skjedd de siste månedene. Vi ser det i Norge denne sommeren, hvor velmenende, kjærlige kritikere av regjeringen, mindre høflige opposisjonspolitikere og nesten alle medier varsler død og pine i horisonten for de rødgrønne. Og vi ser det i USA, hvor Washington riktignok ikke tømmes for aktivitet før i august, når vårsesjonen er forbi. Demokratiske politikere kan umulig unngå å grue seg litt til ferien, når de må reise til hjemstatene og holde møter med velgerne. Takket være den første, bevisste organiseringen av det som nå kjennes som Tea Party-bevegelsen sist august, kom demokratenes ambisiøse helsereform-agenda litt på villspor forrige sommer. Denne gangen er høyrefløyen mer enn klar til å slå til igjen.

Det er bare ett problem, har vi lært denne uken, og det problemet er så  stort at det har skjøvet to kriger, tidenes mest alvorlige oljekatastrofe, den foreløpige godkjenningen av en ny høyesterettsdommer og signeringen av en ny  finanslov under teppet: Amerikansk presse er egentlig drevet av en liberal mafia. OG DET FINNES BEVISER!

Bare spør Tucker Carlson, den sløyfebærende høyrerabulisten som nå har gjort til sitt livsverk å kjempe mot liberal slagside i mediene via sitt splitternye, intest hypede nettmagasin The Daily Caller. Carlson, som en kort periode faktisk hadde sitt eget talkshow på den svært liberale nyhetsstasjonen MSNBC, er kjent for noen for sin opptreden som programleder i CNN-programmet Crossfire, der han og den demokratiske strategen Paul Begala i 2004 gjorde det lite smarte grepet å invitere Jon Stewart som gjest. Stewart er kjent for sin satiriske mediekritikk på innflytelsesrike The Daily Show, og tilbake i  2004 gjorde han det stikk motsatte av programvertenes åpenbare plan, og rev konseptet om Crossfire som politisk slagmark mellom venstre (Begala) og høyre (Carlson) fullstendig i filler. Klippet er sett millioner av ganger på YouTube. Etter CNN-oppdraget og gjesteopptredenen på MSNBC har Tucker Carlson altså kommet hjem, og bestyrer nå en nettside som i følge ham selv ikke har noen politiske bindinger. Tvert i mot, lyder fortellingen: Daily Caller skal finnes fordi noen må si ifra om de tingene ingen andre rapporterer om.

Det har Daily Caller tilsynelatende gjort de siste månedene. Det startet i slutten av juni, da Carlsons magasin fikk tak i utdrag fra epost-vekslinger på mail-nettverket Journolist. Journolist ble startet av den unge, fremadstormende bloggeren Ezra Klein i 2007, og var ment å være en privat epostliste der venstreorienterte journalister, akademikere og bloggere kunne diskutere, krangle og utveksle idèer og erfaringer uten fare for å rammes av offentlighetens søkelys. Politicos Michael Calderone sprakk nyheten om JournoList i 2009, med høyrefløyens forventede primalskrik om «beviser» på liberal slagside og styring av debatten som resultat. Men ikke før Daily Caller publiserte fra listen, begynte snøballen å rulle: Dave Weigel, som få måneder tidligere hadde forlatt nettmagasinet Washington Independent for å følge sin venn Klein (tidligere på lille, radikale The American Prospect) inn i bloggosfæren på prestisjeavisen Washington Post, ble avkledd og anklaget for å ha sagt upassende ting om noen av de samme konservative politikerne og mediefolkene han hadde blitt hyret av Post for å dekke.

Det ble et helvetes leven, og Weigel valgte selv å si opp jobben allerede dagen etter at oppslagene ble sluppet på nettet, som han selv senere har forklart. Journalister fra både høyre og venstre grep fatt i saken, og Twitter kokte i dagevis. Var det riktig å sparke en journalist basert på private ytringer han hadde fremmet i et lukket fora? Kunne Post vise til noen tilfeller der Weigels tilsynelatende klare holdninger hadde påvirket arbeidet hans? Er det i det hele tatt ønskelig – eller mulig – for en journalist å opptre fullstendig objektivt? Nei, mente venstrefløyen (og jeg). Washington Posts leserombud Andrew Alexander var av en noe annen oppfatning, og mente i nettkommentar samme dag som Weigel takket for seg at man måtte forvente at en som Weigel «forholdt seg objektiv». Videre skrev Alexander, som et råd til sin arbeidsgiver:

Instead of just a replacement, The Post might consider two: one conservative with a Klein-like ideological bent, and another who can cover the conservative movement in the role of a truly neutral reporter.

In the meantime, Post managers would be wise to remind all staffers that personal opinions, expressed privately on listservs or through social media, can prove damaging if made public.

Alexander: «Blogger loses job; Post loses standing among conservatives«, (25. juni 2010)

Det Andrew Alexander foreslår, er altså en slags bloggversjon av det samme som Jon Stewart langet ut mot for seks år siden. Siden har CNN kunngjort at den konservative Post-kommentatoren Kathleen Parker skal lede kanalens gjenåpning av Crossfire – sammen med den skandaleombruste horebukken og liberaleren Elliot Spitzer, for tiden ansatthøyt verdsatte Slate, som eies av nettopp Washington Post. Andrew Alexander får altså antageligvis sin drøm oppfylt på et fjernsyn nær deg den kommende høsten. Men hva med den der om å droppe journalister som har meninger? Og det jeg lovet tidligere om at du skal få dykke ned i bevisene på at amerikanske medier har liberal slagside? Druknet det hele i denne pratsomme utlegningen om den obskure Dave Weigel?

Nei.

I dagene som følger skal vi forsøke å male bildet bredere, og forhåpentligvis gi noen svar på hvor mediesituasjonen står i USA, hva objektivitetskravet kan ha å si for Norge, og om Twitter er intellektuell onani eller et demokratisk gode. Og det blir mer om Tucker Carlson, også. Med personagrep, banneord og faktiske, politiske konsekvenser.

Følg med.

1 comment for “Objektivt sett? Del I: Misnøyens sommer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*