En oppgave for den nye gjengen

Må vi vente på at studioene skal fucke opp systemet enda en gang før vi kan få en skikkelig generasjonsfilm igjen?

Peter Biskinds eminente bok ”Easy Riders, Raging Bulls. How the Sex, Drugs and Rock’n’Roll Generation Saved Hollywood” forteller historien om de gylne 70-åra i Hollywood. De etablerte filmstudioene balanserte på grensa til konkurs, og åpna portene for en ny generasjon filmskapere, med folk som Coppola, Altman og Scorsese i spissen. Resten er historie, som det heter. Hollywood blei ettertrykkelig redda fra den sikre død, mye takket være disse og andre unge menns pågangsmot. Ut av denne epoken kom også de første store generasjonsfilmene, med den ubeskrevne George Lucas’ American Graffiti som den mest kjente. Lucas’ film har alle kjennetegna som trengs for å gi en film en plass under generasjonsfilmetiketten. Her har man ukjente talenter i hovedrollene (Harrison Ford, Richard Dreyfuss), som så blir superstjerner og herjer bransjen i årevis framover, og en ambisiøs regissør (Lucas) som får verdensherredømme eller noe som ligner. I tillegg handler filmen om unge menneskers flukt fra ansvaret som venter dem som voksne, et tema en kan kjenne igjen i flere av de seinere forsøka, som St. Elmo’s Fire og Dazed and Confused.

80-tallet bød, gjennom alliansen Rob Lowe/Emilio Estevez, på filmene The Outsiders og St. Elmo’s Fire, regissert av henholdsvis Francis Ford Coppola og Joel Schumacher. Sjøl om førstnevnte har selveste Coppola på laget, er det Schumachers film som står med størst skrift i historiebøkene. Filmen, som bekrefta gjennombruddet for Lowe og Estevez (og presenterte oss for Demi Moore), er en tam affære, men den posisjonen den skaffa skuespillerne gjør den interessant likevel. Det var gjennom Elmo at Moore, Estevez og Lowe fikk sine navn, og de satte sitt distinkte preg på resten av tiåret gjennom roller i et par millioner filmer hver.

Gjennom nittiåra gjorde filmer som Ben Stillers Reality Bites (som blei gjennombruddet for solide folk som Winona Ryder og Ethan Hawke) og Cameron Crowes Singles (med Jeanine Garofalo og Campbell Scott) sitt inntog i generasjonsfilmkatalogen, men ingen av dem var i nærheten av Richard Linklaters Dazed and Confused. Dazed fremstår tematisk som nært beslektet med American Graffiti, og på rollelista sto en rekke folk som seinere har fått solide karrierer: Matthew McConaughey, Milla Jovovich, Joey Lauren Adams og Ben Affleck. Her snakker vi om et skoleeksempel på vellykka generasjonsfilm, sida filmen også, på nesten perfekt vis, fanger inn den rastløse energien som er en så viktig del av moderne film i denne kategorien.

Når får vi 2000-tallets første nybrottsarbeid a la Dazed? Det er vanskelig å se noen åpenbare kandidater akkurat nå, men det er også noe av det som gjør denne typen filmer så interessante. Litt av poenget er jo at de fleste skuespillerne ikke skal være kjent for sitt publikum på forhånd, og man skal være dyktig for å spotte neste generasjon keisere av Hollywood allerede nå. En generasjonsfilm blir ikke nettopp det før noen år etter at den kom. Mytene, kritikerne og filmselskapa skal helst gjøre sin del av jobben først.

I Biskinds fortelling om 70-åra går det fram at den nye generasjonen kun fikk springe ut fordi systemet sjøl hadde tatt livet av all kreativitet. Det er lov å håpe at en ny klassiker kan avles fram innafor systemet denne gangen. Interessante talenter som Steven Soderbergh (Traffic), Wes Anderson (Rushmore) og Todd Solondz (Happiness) er folk vi kan knytte forventninger til.

Bare gi dem en dose ungdommelig energi og litt tid. Be dem instruere Patrick Fugit, Haley Joel Osment eller hvemsomhelst rundt på et collegeområde med et stereoanlegg og noen bokser øl. Så skal du se at alt ordner seg. Da skal vi nok få tilbake trua på ungdommen igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*