Fem fine for øret i uke 30

Morcheeba – Even Though. En av de tøffeste oppgavene som finnes her i verden er sannsynligvis å ha vært trip-hop artist fra England på 90-tallet, for så å skulle komme ut med album igjen nå i moderne tid.

Morcheeba er et band som både har prøvd, og prøver fremdeles på dette. Morcheeba var for mange selve symbolet på den britiske trip-hop bølgen. For all del, med full rett. For eksempel står albumene Who Can You Trust? og Big Calm som to bautaer for ettertiden. Lydbildet som ble presentert av Morcheeba var godt konstruert av de to brødrene Paul og Ross Godfrey, mens de hadde den svært flinke vokalisten Skye Edwards med seg. Men uansett, poenget er her at trip-hop sjangeren nærmest har fungert mer kvelende på Morcheeba enn den har vært til hjelp. For da sjangeren døde brått og brutalt (overlagt mord) et sted på 90-tallet forsvant også oppmerksomheten bort fra Morcheeba. Det ble noe spede forsøk på å lage et litt mer tilpasset lydbilde, noe mer i retning av for eksempel Saint Etienne, men det funket liksom ikke. Men for noen uker siden kom det enda et nytt album fra Morcheeba, albumet Blood Like Lemonade. Et viktig moment for denne platen er at Skye Edwards er tilbake i bandet, etter at hun forlot det i 2003. Det hjelper, virkelig. Førstesingelen Even Though sitter faktisk som en aldri så liten kule. Det er rimelig skjørt, litt svevende og ganske døsig. Slik trip-hop’en også var sier du? Vel, kanskje det, men i et nytt og bedre format i så fall.

Club 8 – Western Hospitality. Jeg tror det har vært kommentert en rekke ganger tidligere i denne spalten, men svenskene har ganske god peiling på indie i grunnen. Tidligere i vår kom det svenske indiekollektivet Club 8 ut med ny plate. Dette er en plate hvor bare navnet i seg selv er noe av det festeligste jeg har hørt på lenge: The People’s Record. ”Folkets plate”, for et utrolig bra navn på en skive. Dette må jo bare bli bra – og bra blir det faktisk, som for eksempel låten Western Hospitality. Låten svinger mer enn noe annet denne sommeren, og fortjener med god grunn til å gå på repeat på stereoanlegget. Det er i og for seg ingenting nytt at Club 8 lefler med dansbar musikk. Gjennom årenes løp har de kommet med totalt syv album. Dette er album som selvsagt varierer, men gjennomgangstemaet for Club 8 har liksom alltid vært dance og bossa nova. Det er med god grunn at du kan sjekke ut platene til Club 8 nå i sommer, det vil være vel anvendt tid.

Kula Shaker – Tattva. Mens jeg skriver om sommer (og svensker?) kom denne låten inn i hodet; lett og ledig popmusikk. Kula Shaker er nok for mange et rimelig undervurdert band. Riktignok fikk de mye oppmerksomhet på deres storhetstid, 90-tallet. Men til sammenlikning med noen andre kjente band fra England på den samme tiden, for eksempel Blur eller Oasis, så nådde de liksom aldri helt opp. Dette til tross for at vokalist i Kula Shaker, Crispian Mills (eller Krishna Kantha Dasa som han for så vidt også heter etter at han begynte å lefle med Hare Krishna), muligens gikk litt vel langt for å skaffe seg selv og Kula Shaker oppmerksomhet; å komme med lange, halvpositive, nærmest flørtende uttalelser om Adolf Hitler er bare unødvendig. Men musikken til Kula Shaker skal få lov til å leve videre uavhengig av dette. Det er jo tross alt skikkelig god musikk de har presentert gjennom en rekke plater. Én højdare er for eksempel låten Tattva. Det er selvsagt ingen bombe at tankene går til India, men så er jo indisk musikk ganske stemningsskapende i seg selv.

Caribou – Melody Day. Caribou er et nord-amerikansk reinsdyr. Jeg er ikke helt sikker på hva som skiller det fra andre reinsdyr (som for eksempel de som vi finner i Norge, nærmere bestemt på Finnmarksvidden), men jeg er rimelig sikker på hvorfor mannen Daniel Snaith har valgt artistnavnet Caribou. Det har sannsynligvis noe å gjøre med en forkjærlighet for Canada. De første platene Snaith kom ut med var faktisk under et annet artistnavn, nemlig Manitoba (som i den canadiske provinsen).  Han måtte imidlertid skifte artistnavn etter en rimelig fjollete trussel om søksmål fra den amerikanske artisten Richard ”Handsome Dick” Manitoba. Dette er jo bare for dumt, og Snaith skal ha utalt noe i retning av at ”It’s like The Smiths suing John Smith or something”. En ganske treffende kommentar i grunnen. Men la gå med artistnavn, til syvende og sist er det jo faktisk musikken som teller. Her er jeg rimelig sikker på at Caribou overgår denne ”Handsome Dick” tusen ganger (Snaith er sannsynligvis også mye smartere enn ”Handsome Dick”, Snaith gjorde ferdig sin doktoravhandling i matematikk i 2005, ganske imponerende når man tenker på at han samtidig har laget så utrolig god muikk). Musikken kan vel først og fremst karakteriseres som eksperimentell electronica, men i motsetning til for eksempel artister som Four Tet eller Boards of Canada så er nok musikken til Caribou mye mer tilgjengelig for dem som ikke nødvendigvis hører så mye på electronica. Et godt eksempel er låten Melody Day. Denne låten er hentet fra albumet Albatross som kom ut i 2008, men Caribou har også kommet ut med album i år. Albumet Swim som kom i april er et riktig flott album. Det både lo-fi og dansbart i en og samme omgang.

The Drums – Best Friends. I forkant av hvert nytt år er det bare å vente i spenning på hva som blir ”den nye store hypen ”. Like interessant er det i tillegg å se hvor bra dette faktisk er. Det er jo langt fra sikkert at mye omtale i for eksempel NME er det samme som et kvalitetstegn, vi har en rekke empiriske bevis på det motsatte. The Drums er et av de bandene som har fått svært mye oppmerksomhet etter at de kom ut med deres selvtitulerte album. Det er lett å være fordomsfull når det gjelder et band som The Drums, grunnene er så åpenbare. Bandet er fra hype-område nr. 1 i verden; Brooklyn, har klare referanser til band som for eksempel The Cure og The Smiths, de er svært unge og går med hipsterklær. Men for all del, vi skylder jo egentlig The Drums å gi en seriøs kommentar på musikken de leverer. Problemet er at de stadig går i disse fellene – som å gjøre en katastrofe dårlig konsert under årets Hovefestival der de faktisk brukte playback på enkelte av låtene, huff og huff. Platen til The Drums er ikke så fryktelig dårlig, men den er ikke fantastisk heller. Til det spriker det litt for mye i alle retninger. Noen enkeltspor er av en god kvalitet. Best Friends er et eksempel på dette. Hvis du velger å lytte til The Drums så kan du starte med denne, men ha dessverre ikke for store forventninger for resten av platen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*