Vinteren 2008 startet Skrivekollektivets skribenter Stein Ove Lien og Tore Eikeland spøkefullt arbeidet med en fiktiv reiseroman fra Latin-Amerika. Det bunnet i begge skribenters dype kjærlighet og fascinasjon for forskjellige sider ved området, være seg politiske eller kulturelle. Gjennom flere måneder jobbet begge kollektivt med å hamre sammen en fortelling om sosialismens fyrtårn i det 21. århundre, i etterdønningene av Chavez, Lula og Michelle Bachelet. I sommer vil Skrivekollektivet bringe flere utdrag fra dette arbeidet.
Teksten er fylt med kunstneriske friheter (så som tidligere arbeidserfaring som journalister ved NRK og Dagsavisen, hvilket dessverre enda ikke medfører riktighet), og hele teksten er skrevet i kompaniskap over epost og det nye kommunikasjonsverktøyet MSN. Eikelands passasjer er markert i kursiv, mens Liens bidrag står
uten kursivering. Dette er gjort for at leseren enklere skal kunne følge de svært subjektive fortellerstemmene. God fornøyelse!
Desember 2009 gjenopptok skribentene arbeidet. Her er resultatet.
De to første delene av serien kan du lese her. Sommerserien «Natt i Caracas, morgen i Santiago finner du her.
________________
________________
Jeg sov på sofaen hans i fire dager til. Jeg gikk ut i førtisju minutter og fikset fri fra jobben på ubestemt tid. Jeg var ikke ofte i Oslo, så sjefen var overrasket over å se meg. Det trodde jeg i hvert fall, men viste seg kjapt at Tarantino, min arbeidskollega i Bergen, hadde konspirert med ledelsen for lengst. ”Du hadde ikke satt deg på nattoget før vi hadde laget en pakke til deg”. Sjefen gliste og la en faktisk, fysisk pakke på bordet. En typisk greie, sukket jeg innvendig; venstresiden har plenty av gode talere, men er ikke særlig gode på språklige bilder. Det ble enda tydeligere da innholdet åpenbarte seg. Det fantes ingen grunn i verden til pakke dette inn, med sløyfe og det hele. Ikke at jeg klaget på dealen; det var bare et dokument, men det som sto der var gull. Øynene hvilte på arket et kort øyeblikk, før sjefen brøt tausheten, som nå hadde vart i nesten et tosifret antall sekunder. Ikke bra på pauser heller, den radikale fløyen.
– Noe om Evo, Lien. Og vanlige folk og deltakerdemokrati og alt det der, vet du. Finner du noe på det, betaler vi reisen. Og du får en pamflett. Han gærne UD-rotta får ordne seg sjøl. Han skal være med, sant?
– Selvfølgelig skal han det. Det blir ingenting uten ham. Jeg så strengt på sjefen.
– Whatever. Han er flink, men han er en drømmer. Ikke la ham stoppe deg. Jeg vil ha skikkelige greier, ikke sånne romantiske svermerier som dere laget sist.
– Du har jo ikke lest det en gang! protesterte jeg.
– Det er ikke poenget, Lien.
– Jeg synes det er et ganske relevant poeng.
– Javel. Men du vet like godt som meg at dere sloknet fire måneder før tiden forrige gang. Kom igjen. Du sa det jo sjøl på julebordet!
– Det var ikke noe julebord! Det var bare…
– DET ER DA FOR FAEN I HVERTFALL IKKE POENGET! Tøyle guttungen, lag saken, lev livet, kom hjem. Sånn spiller vi nå, kamerat.
Det skulle jeg klare. Tre måneder, logistikken ordnet og åpne billetter, altså. Klimafotspor store som bjørner, selvsagt, men Eikeland liker jo pelsdyr. Dessuten fikser de jo klimaproblemene på toppmøtet i desember, tenkte jeg. En hostekule sto i veien for den boblende latteren som tvang seg frem i halsen over min egen naive, lille vits på verdenssamfunnets vegne, slik at jeg mistet balansen på vei trappene ut av kontoret. Hendene famlet desperat etter rekkverket, men til liten nytte. Smertene i kroppen minnet meg på at jeg fire kopper kaffe og like mange timer på en sofa sjelden er alt som skal til for å sparkle en snikende bakrus. En ukjent melodi lød fra telefonen. Vi hadde tatt turen mot steingulvet sammen. Det er sjelden et godt tegn, tenkte jeg og bannet lavt mens jeg stablet meg på beina igjen.
– Achy breaky heart, Eikeland?
Jeg sa det allerede før jeg hadde åpnet døren til leiligheten helt. Mannen hvis navn sto ringeklokken sluttet brått å re opp David Ginola-dynetrekket som lå der jeg hadde forlatt det før jeg gikk, og så troskyldig på meg med et lite smil. – Du må ikke gjøre sånt. Statsministeren kunne ringt uten at jeg hadde merket det, når du skiftet ringetonen min til det mølet!
– Man får ikke mer moro enn man lager selv, Lien.
Han var avvæpnende, og det fungerte så vidt. Selvbeherskelsen hadde kanskje fått seg et kakk i fallet, men statusen som bæreren av gode nyheter gjorde at jeg lot aggresjonen fare. Men jeg viftet med kontrakten fra Manifest og forklarte Eikeland implikasjonene, gikk hans hemninger samme vei som mitt opprinnelige sinne. Den glansfulle hårmanken til venstrevingen på sengetøyet flagret like majestetisk som i velmaktsdagene da Eikeland hev det opp i luften i ren glede, før han tok en liten seiersrunde rundt stuebordet. Eikeland, altså. Ikke Ginola.
– Det er ingen fare lenger, min venn, sa han når han til slutt fikk roet seg ned en smule. – Nå skal vi faen meg lage mye moro! Helt selv! Han strålte.
– Det skal vi. We nailed it, kid. En vilt god avtale, er det. Humøret mitt var også sterkt stigende nå. Jeg gjorde, til min egen overraskelse, en uvant pekebevegelse mot ham for å understreke mitt eget poeng, men stoppet meg selv da jeg innså hvor merkelig det ville se ut. Jeg peker ikke i utide. Resultatet ble en mellomting; en slags halvhjertet gest som endte i en svak bevegelse med håndleddet.
Eikeland gransket meg tenksomt før han sa noe.
– Ro ned på de håndbevegelsene fremover, Lien. Det ser litt homo ut. Lite gangbar valuta i machismoens rike, det.
– Jesus Christ had limp wrists. Nails do that to you, repliserte jeg. – Pakk bagen din, nå.
***
Ølet på Gardermoen smakte ikke så dårlig at det gjorde noe, selv om Lien antydet at prisen like gjerne kunne stått på en halvliter Braastad.
– KatoAir? Flykapringen?
Lien så spørrende på meg. Jeg kunne banne på at en tidligere næringsminister satt seks meter fra oss, med tre tomme ølglass og Finnmark Dagblad foran seg på utenlandsterminalen.
– Toppen Bech etter fire San Francisco på Rubinen og påfølgende mislykket permanentbehandling dagen derpå?
Lien løftet hånda og pekte halvhjertet mot en dame i sekstiårene med langt krøllete hår som med lesebrillene balanserende ytterst på nesen studerte flaskeetiketten på husets vin.
– Nei-nei-nei. Bordet ved siden av. Med mindre Toppen Bech plutselig har slått ut håret og anlagt bart.
– Og legg vekk Wenche Foss-taktene, sa jeg oppgitt, og gjorde en piruett med hånden mot Liens fremdeles like bøyde håndledd.
– Se der, ja! Selveste Odd Eriksen, sa Lien med et visst ironisk tonefall.
– Se for deg at de to chilenske presidentkandidatene Sebastian Piñera og Eduardo Frei i et vilt biologisk eksperiment skulle få barn sammen. Finn fram en løsbart, type Hallvard Flatland, og hva får du?
– TV3s mediepolitiske visjon?
– Nice try, Lien.
– Nice try, Lien.
Åtte timer på flyplassen gav rom for mange kreative diskusjoner av sterkt varierende kvalitet. Da vi i totiden om natten endelig fikk beskjed om å gå til gaten, og kom oss ut til den sterkt forsinkede Boeing-maskinen som skulle ta oss sydover, var flyet fra Madrid ikke ryddet og Lien landet i et sete fylt med små tegninger og fargestifter.
– Godt den barneglade av oss fikk plass i samtidsatelieret, sa jeg og registrerte til min store fornøyelse at vedkommende som hadde holdt hus ved min vindusplass på forrige flight, hadde etterlatt seg to småflasker vodka i setelommen.
Lien så stygt på meg, og mumlet noe om å male fanden på veggen.
En frodig dame i femtiårene med perlekjeder, solbriller og en kjekk brosje på genseren, tok plass ved siden av oss, og klarte etter litt assistanse fra Lien å feste setebeltet som åpenbart hadde blitt brukt av en med en noe smalere midje på forrige flyvning.
Damen slo seg på låret og sa med en høy, hes latter at vi satt som sild i tønne og så seg med tungen hengende ut av munnen 360 grader rundt etter respons fra andre, og jeg undertrykte med største disiplin en kommentar om at grindhval kanskje var en bedre sammenligning om man først bevegde seg ut i det marine.
Den svenske kapteinen kom inn over høyttaleranlegget og fortalte at temperaturen i Madrid lå rundt 22 grader, men at det ikke var fare for at tequilaen skulle tørke bort med det første. Dette siste førte til allmenn humring i kabinen, og særlig vår venninne dultet til Lien så hardt at man skulle tro skulderen dirret tre ganger inn og ut av ledd, mens hun lo høyt og så seg rundt. – Han er så gøy, han kapteinen!
– Gøy, indeed, svarte Lien og nikket anstrengt mens han masserte skulderen.