Serien: Fyrtårn og fyrstekake (Del II)

Vinteren 2008 startet Skrivekollektivets skribenter Stein Ove Lien og Tore Eikeland spøkefullt arbeidet med en fiktiv reiseroman fra Latin-Amerika. Det bunnet i begge skribenters dype kjærlighet og fascinasjon for forskjellige sider ved området, være seg politiske eller kulturelle. Gjennom flere måneder jobbet begge kollektivt med å hamre sammen en fortelling om sosialismens fyrtårn i det 21. århundre, i etterdønningene av Chavez, Lula og Michelle Bachelet. I sommer brakte Skrivekollektivet flere utdrag fra dette arbeidet.

Teksten er fylt med kunstneriske friheter (så som tidligere arbeidserfaring som journalister ved NRK og Dagsavisen, hvilket dessverre enda ikke medfører riktighet), og hele teksten er skrevet i kompaniskap over epost og det nye kommunikasjonsverktøyet MSN. Eikelands passasjer er markert i kursiv, mens Liens bidrag står uten kursivering. Dette er gjort for at leseren enklere skal kunne følge de svært subjektive fortellerstemmene. God fornøyelse!

Desember 2009 gjenopptok skribentene arbeidet. Her er resultatet.


Det var godt å se ham igjen, men jeg merket ganske fort at rollene var snudd siden sist. Det var ikke bare fordi Eikeland hadde begynt å gå med skinnjakker og drikke brennevin og bli sparket ut av statsadministrasjonen og få telefoner fra Selveste; det er bare barneskolepensum for en journalist-spire som vil kile makta i knehasene. Det kunne jeg takle. Jeg hadde vært der selv. Problemet var at han var bedre enn meg. Jeg trodde dealen var at jeg skulle lære ham opp, slik jeg med stor glede og beskjedent hell hadde gjort på det forrige eventyret – det var jo jeg som var den desillusjonerte fusentasten som alltid dukker opp i krimbøkene.

Ikke nå lenger, åpenbart.

Bedre enn meg betød også mer kunnskapsrik, forstod jeg når vi knakk en flaske whisky i hans leilighet veldig mange timer etterpå. Diksjonen var ikke helt klar, men på dette tidspunktet var ikke det noe hinder. Samtalen om Santiago var selvsagt anekdotisk og romantiserende, blottet for ethvert tegn til nøytralitet og balanserte detaljer, men likevel. Selv om vi ikke kom helt i mål den gangen, var det på tide å prøve igjen. Rollene var snudd opp-ned: Han var flinkere enn meg. Han hadde mer jobb-erfaring enn meg. Han hadde snakket med Selveste for bare en uke siden.

– Sagmugg! brølte Eikeland oppstemt.

– Sagmugg?

– Gammel hest skyr ikke ilden, hæ? I hans hode virket det åpenbart logisk.

Han var åpenbart fullere enn meg også. Det ble nok min jobb å bestille flybilletter.

***

Hadde jeg fulgt barndomsdrømmen og tatt hyre på en sjark? Verden var opp ned og jeg så bølger i horisonten. Hodet banket og jeg syntes jeg hørte måkeskrik i det fjerne.
– Våken, Eikeland?

Jeg myser og ser min venn Lien smilende klamre seg til en kaffekopp foran laptopen. – Helvete, mann, sier jeg. – Den skotske malten er noe herk.

Jeg reiser meg halvveis opp fra min soveplass på tregulvet og ser at seilskutemaleriet på veggen, som jeg kjøpte i St. Petersburg, henger skeivt. Bølgene jeg så i horisonten har nok sitt opphav her. Noen umiddelbar lokalisering av måkeskrikene klarer jeg ikke, før jeg gjenkjenner hviningen fra datahøyttalerne. En diffus jetsettfjortis Lien garantert har stålkontroll på. Stortingspresident Dag Terje Andersen har åpenbart funnet tilbake til sine proletariserte røtter, for jevne hogg av smerte sitter tett i pannebrasken. Jeg prøver å kompensere for de ynkende lydene fra laptopen, ved å jetsettfjortisens opphav på full styrke fra mobiltelefonen mens jeg skjenker meg en kopp te.


– Achy breaky heart, Lien. Der har du Honduras. Chile. Bolivia. Hele regionen. Samlet i en lurvete countryartists tre minutter lange livsverk.

– Makkverk, Eikeland. Ikke livsverk, svarer Lien og ser med oppgitt mine mot min skrikende Nokia. Avvæpnende skrur jeg av lyden, med den gjenytelse at Hanna Montana også forsvinner ut av laptopen og hjem til DisneyWorld for en stakket stund. Teen smaker brunt brennevin.

– Men for svarte, Lien, skru av! sier jeg i dét nye ulyder kommer fra sofakroken. Jeg river opp en pakke bacon og slenger innholdet i steikepanna. Ute har solen stått på himmelen en del timer allerede. Jeg går inn i stua og ser til min overraskelse at det ikke er en amerikansk jentunge, men den gamle printeren min som står og durer.

– Ingen turn-off her, Eikeland, sier Lien. – Tvert imot tror jeg dette kan ”turne on” opptil flere, også i forlagsbransjen.


Han rekker meg en pen bunke rykende varme papirer fra skriveren. Det ringer på døren. En kvinne forbløffende lik NRK-korrespondent Annette Groth samler inn penger til sommerleir for utviklingshemmede barn, og jeg roter frem en bunke sedler fra skinnjakken. Groth ser storøyd på at jeg sorterer ut fire forskjellige valutaer på den rotete kommoden i gangen, og til slutt finner en krøllete femtilapp der eventyrsamler Asbjørnsen ser medtatt nok ut til å ha opplevd noen av historiene i sine egne samlede verker selv. Damen takker for bidraget og gir meg en hjemmebakt kjeks fra en liten boks med julemotiv. Den ser grotesk ulekker ut med svidde kanter og en lysegrønn krem smurt ut over seg.
– Laget av min sønns eldste datter, forteller Groth og smiler opprømt mens hun bruker den ene hånden til å vise hvor høyt dette barnebarnet angivelig er. Jeg venter fremdeles på et resonnement om Rahm Emanuels posisjon i Det hvite hus når jeg etter tretti sekunder ser en trippende korrespondentimitasjon med et halvmeter høyt barnebarn på samvittigheten se bedende på meg med et uttrykk som inviterer til smaking av kjeksen før hun forlater åstedet. – Hehe, ja, denne så jo riktig god ut! Eller hva sier du, Lien? roper jeg inn til min kamerat som skjenker seg kaffekopp nummer fire. Lien ser mot døra, som nå er såpass åpen at de kan se hverandre. Groth vinker iherdig og Lien smiler jovialt og hilser på sjømannsvis.

Jeg svelger kjeksen i en bit og kan sverge på at den lysegrønne kremen er skrapt av en forfallen takrenne og dyppet i diesel. – Nydelig, stotrer jeg, og Groth ser ut til å kunne gå i taket av begeistring. Jeg lukker døra, og kjenner brekningsfornemmelsene melde seg i det bakverket hilser på gårsdagens whisky i mageregionen.

– Slikt ville ikke Ole Torp servert, sier Lien med blikket på laptopen, da jeg påpeker damens likhet med NRKs Washington-korrespondent. – Definitivt ikke, sier jeg og visualiserer en ”What would Haakon Børde do?” for mitt indre, mens Lien sorterer arkene i bunken på bordet og sier noe.


– Hører du etter, Eikeland? spør Lien, i det Børdes ildrøde primus forsvinner fra netthinnen.

– Jeg håper du sparte deg opp rikelig penger under arbeidet i UD. Nå er det nemlig slutt på hjemmekosen, som det heter i annonsene. Nå er det klart for ”turer i skog og mark”.

– Og gjerne et lite glass vin i lystig lag? spør jeg.

– Gjerne det, svarer Lien. – Men noen jævla ikke-røyker er jeg ikke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*