Fighten Obama valgte

Den liberale spaltisten E.J. Dionne ga nylig følgende råd til president Obama: Hvis du vil snu den negative utviklingen for demokratene før valget i november, velg deg ut en fight med republikanerne som kan tydeliggjøre opposisjonens usosale profil og samtidig virke mobiliserende på ditt eget grunnfjell. Han foreslo å gå inn med spente politiske muskler og full decibelstyrke for å avvikle Bush-æraens skattelettelser for de rikeste – de som tjener over en kvart million dollar i året – men beholde dem for alle andre. I og for seg ville det bare innebære å oppfylle et valgløfte, men hva viktigere er; det kunne også posisjonere Obamas både som middeklassens forsvarer og som en mer økonomisk ansvarlig lederskikkelse enn enhver republikansk motstander.

Bush-administrasjonens skattelettelser fra 2001 var ufinansierte, og for å slippe å vise fram hvilket gapende sår de ville lage på budsjettbalansen, bestemte administrasjonen seg for å la dem utløpe ved utgangen av 2010. Det er vi snart, og republikanerne messer allerede enstemmig om at å unngå å forlenge skattelettelsene vil innebære historiske skatteøkninger. Dessuten ville det være uansvarlig å øke skattene før landet har kommet seg ut av den økonomiske krisa. Glem nå for et øyeblikk at å akseptere republikanernes teori om historiske skatteøkninger ville bety at skatten i praksis aldri vil kunne settes opp – noensinne -, og la oss vente med det faktum at å forlenge skattelettelsene rimer meget dårlig med partiets like monomane terping på å få kontroll med budsjettunderskuddet må være prioritet nummer èn. Det viktigste er at meningsmålinger kan tyde på at E.J. Dionne: Å sette skattelettelser for middelklassen og en sunnere budsjettbalanse opp mot skattelettelser for de rikeste kan simpelthen være smart politics.

En ny Gallup-undersøkelse viser at flest velgere (44%) sier de ville foretrekke at bare lettelsene for dem som tjener en kvart million eller mindre ble videreført. Litt færre (37%) ønsker å forlenge hele pakka, mens det mest ytterliggående forslag – og mest fornuftige, sett i et budsjettunderskuddsperspektiv – å skrote alle lettelsene, har støtte fra bare 15%. Selv om målingen ikke gir oss svar på hvorvidt en slik skattedagsorden tilpasset middeklassen ville inspirere flere demokratiske velgere til å stemme i november, viser Gallups tall at det er det klart mest populære alternativet både hos demokratiske og uavhengige velgere. Og det er der det teller: Obama trenger å overbevise folk som er sympatisk innstilt ham om at han er villig til å fighte for det han mener er rett. Hvis han på samme tid kan plante i velgerne en forestilling om at republikanerne først og fremst er opptatt av å beskytte de rikeste framfor middelklassen, er det en fin bonus. Det er kanskje en liten avledningsmanøver fra den grimme arbeidsledighetsstatistikken som sannsynligvis vil drive en hel del av misnøyen med demokratene når vi kommer til november, men for øyeblikket er sjansen til å snakke om noe annet antageligvis det beste Obama kan håpe på.

For å komme velgernes sprikende og paradoksale signaler i møte – de vil bringe ned underskuddet, men helst uten å fjerne alle skattelettelsene; de er misfornøyde med at Obama-administrasjonen ikke gjør mer for å stagge arbeidsledigheten, men er mot alle former for offentlige krisepakker, av hensyn til underskuddet – har Obama da også fulgt Dionnes råd. I en tale på Labor Day signaliserte presidenten at han ville la de rikestes skattelettelser løpe ut, samtidig som han ville bevilge femti milliarder dollar til nye infrastrukturprosjekter for å holde hjulene i økonomien i gang. Og ettersom alle dermed ser ut til å være enige om at størstedelen av skattelettelsene bør videreføres, og republikanerne dessuten hevder at manglende infrastruktursatsingen var en viktig årsak til at fjorårets krisepakke mislyktes i å holde arbeidsledigheten på 8%,, skulle man kanskje tro at begge disse initiativene kunne samle bred, tverrpolitisk støtte? Vel, tro om igjen. Republikanerne bruker krisepakkens tilkortkommenhet – som den Nobelpris-vinnende økonomen Paul Krugman tilskriver at den var for liten, ikke for stor – som argument for at infrastruktursatsingen bare er mer av den samme sløsingen, mens de altså skriker opp i smerte over enhver skatteøkning, uansett.

De siste knappe to årene har vist oss at istedet for å forvente at republikanerne stemmer imot forslag de er mot, og for forslag de er for, er det tryggest å anta at de vil stemme imot uansett, så lenge forslaget kommer fra president Obama. Men det er ikke det største problemet når presidenten forsøker å skrape sammen restene av en agenda som kan få landet på fote igjen og bære demokratiske kjernevelgere til urnene i november. De største problemene kommer fra egne rekker. Senatorene Joe Lieberman (uavhengig demokrat fra Connecticut) og Ben Nelson (demokrat fra Nebraska), berømte for å sabotert helsereformen etter beste evne, har aldri sett en anledning til pompøs selvhevdelse og politisk hykleri de ikke har ønsket å gripe, og så heller ikke denne gangen. Radarparet får følge av budsjettkomiteens leder Kent Conrad (D-North Dakota) i kravet om at Obama ikke må heve skattene i krisetid. Det hadde ikke vært så galt, hvis de ikke også hadde stått så hardt på at man i alle andre sammenhenger må vokte budsjettbalansen som den hellige grad. Bushs skattelettelser var, sammen med to kriger og en ufinansiert utvidelse av Medicare, hovedgrunnen til at budsjettunderskuddet skjøt i været, og enhver som hevder å være opptatt av å få underskuddet under kontroll, burde således være tilhenger av å avvikle skattelettelsene når man får sjansen. Men altså ikke denne trioen.

Et annet problem for Obama er at hans tidligere budsjettdirektør Peter Orszag har bestemt seg for å gi ryggdekning til ensporede republikanere og uregjerlige demokrater. I en kronikk i New York Times tok han til orde for å videreføre skattelettelsene i sin helhet de neste to årene, før han la til at man deretter måtte avvikle dem, av hensyn til underskuddet. Uansett om det aldri så mye er Orszags overbevisning; det var politisk uklokt, på grensen til illojalt. Da hjelper det lite at andre deler av motstanden mot å avvikle lettelsene er enda mer nakent uprinsipiell. Programleder David Gregory på NBCs Meet the Press, ellers ikke kjent for å stille sylskarpe spørsmål, har effektivt avkledd republikansk skatteretorikk gjennom å presse dem på spørsmålet om hvor pengene skal hentes fra, dersom lettelsene skal gjøres permanente. Svaret fra såvel Lindsey Graham (R-South Carolina) som mindretallsleder Mitch McConnell (R-Kentucky) er enkelt: Det behøves ikke. Skattelettelser er nemlig spesielt. Ettersom de ikke gir noe egentlig svar selv, blir jeg overlatt til egen tolkning. La oss derfor anta at det er snakk om helt vanlig republikansk ortodoksi; det daværende presidentkandidat George H.W. Bush i nominasjonskampen mot Ronald Reagan i 1980 kalte voodoo-økonomi: Skattelettelser betaler for seg selv, fordi de vil generere et så stort ekstra insentiv til å arbeide mer at skatteinngangen vil gå opp, ikke ned. Historien har selvfølgelig for lengst avkledd dette som det rene vrørvl, men det den republikanske terpingen på budsjettdisiplin mangler i prinsipiell stringens tar den til gjengjeld igjen når det kommer til ideologisk forblindethet: Budsjettdisiplin er viktigst, så lenge det ikke gjelder den aller viktigste kilden til budsjettunderskuddet, fordi det ikke passer med republikansk ideologi.

Tilsynelatende kan republikansk enhet og «konservative demokraters» (sic!) meget vel sabotere også disse delene av Obamas agenda. Senator Michael Bennet (D-Colorado) har i tillegg varslet at han vil stemme imot infrastrukturpakken. Men Obamas avgjørelsen om at han vil gå høyere på banen er uansett av det gode. Republikansk sabotasje er ikke en kortsiktig strategi fram til november. Det er den eneste strategien, hele veien fram til 2012, da Obama skal parkeres etter kun en mandatperiode. Selvsikre republikanerne i lederskapet i Representantenes Hus varsler tilmed at de ser for seg en reprise av Newt Gingrichs nedstenging av hele offentlig sektor under budsjettdrakampen i 1995. Dengang vant Bill Clinton definisjonskampen, republikanerne sto igjen som stabukker og sabotører. Clinton cruiset til gjenvalg året etter, og det var begynnelsen på foreløpig slutt for Gingrich.

Obama må forberede seg på en lignende politisk-taktisk kraftanstrengelse dersom egne rekker ikke gir ham verktøy til å snu demokratenes negative trend i november før det er for sent.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*