It’s All Over Now, Baby Blue

Festivalfavoritten Mysterious Skin er her. Endelig.

Skal du på kino i sommer, har du en fin bunke publikumsfrierier å bruke penga dine på: War of the Worlds (Spielberg), Batman Begins (Nolan), Mr and Mrs Smith (Liman), Sin City (Rodriguez) og det tredje kapittelet av George Lucas’ Star Wars-spetakkel… Det er en vanvittig sterk liste. Denne sommeren kan til og med filmfans med sans for alternative produksjoner finne gull i kinomørket, ingen sjølsagt begivenhet i blockbusterhøysesongen. Inn fra venstre kommer nemlig en av de siste års store festivalhits, Gregg Arakis Mysterious Skin, og den slekter ikke særlig på Spielberg, for å si det mildt.

Mysterious Skin fikk publikumsprisen under Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF) i fjor, og helt siden den gang har jeg ukentlig tatt del i opphissede samtaler med mennesker som hadde gleden av å overvære visninga under festivalen. Jeg var der ikke, men i ettertid gjør det ingenting. Det gjorde bare opplevelsen enda mer oppslukende da jeg endelig fikk se vidunderet. Filmen er en fortelling om to unge gutter, Brian og Neil, som begge blei misbrukt som barn. De kjenner ikke hverandre, utover at de var en del av samme baseball-lag som småunger. Ti år etter misbruket sliter den innesluttede Brian stadig med reaksjoner etter det som skjedde, han er usikker og sliter sosialt. Neil er hans rake motsetning, sjølsikker og hard. Han livnærer seg som gutteprostituert i New York, og sliter med motstridende følelser om det som skjedde: han forstår at mannen som misbrukte ham gjorde noe galt, men han mener overgriperen gjorde det av kjærlighet – i motsetning til hva Neil opplever med kundene sine. Filmen følger guttenes kamp med seg sjøl og deres felles fortid.

Å se Mysterious Skin er ingen piknik i parken. Regissør Gregg Arakis er ikke redd for å utfordre sitt publikum, publikum må stilling til det de ser. Det er det jammen ikke mange som gjør lenger, i hvertfall ikke på din lokale kino. Det seneste eksempelet jeg kan komme på, er kanskje Todd Solondz’ nyklassiker Happiness (1998), som også omhandla spørsmål knytta til pedofili. Og Araki og Solondz er langt på vei ute i samme ærend, da begge søker å problematisere samfunnets holdninger til pedofile. Der Solondz’ film gir et rørende og humanistisk portrett av en pedofil familiefar, tvinger Gregg Araki tilskueren til å reflektere over et av de sentrale spørsmåla vi stilles overfor i møte med unge Neil McCormick: Er det mulig å elske sin overgriper?

Mysterious Skin er ikke bare en uvanlig rå og like uvanlig engasjerende dose hverdagsrealisme, den er også en nytelse for øyet. Araki benytter blåfilter i flere av de dramatiske scenene fra New York, og det fungerer meget bra. Flere av scenene (blant annet en nydelig, sløret drømmesekvens hvor det regner Cornpops over Neil) tjener også stort på en smakfull lydside. I en tid hvor det nesten ikke lages ordentlige, helstøpte soundtracks lenger, velger Araki å kle filmen opp i et fullstendig instrumentalt lydbilde. Det skjer knapt lenger i amerikansk independentfilm, men Araki tør likevel. Det skal han ha stor takk for.

Men, regissørens smarte grep og Steve Gainers flotte foto til tross: Det er skuespillerne som bringer filmen opp blant de store opplevelser. De unge hovedrolleinnehaverne Joseph Gordon-Levitt (Neil) og Brady Corbet (Brian) har, absurd nok, tidligere gjort seg kjent for publikum gjennom ungdoms-TV-serier (henholdsvis 3rd Rock From the Sun og Buffy: the Vampire Slayer), og imponerer stort. Corbets tolkning av usikre Brian er solid, men det er Levitt som stjeler showet. Hans Neil blir en energisk, vakker og sårbar karakter. En stor prestasjon.

Den Hawaii-fødte singer-songerwriter Jack Johnson oppsummerer, uten å vite det, filmen på en fin måte i sin låt The horizon has been defeated:

Things can go bad

And make you want to run away

But as we grow older

The troubles just seems to stay

Mysterious Skin er en smertefull påminnelse om at han kan ha vært inne på noe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*