Ed Miliband bør bli Labours neste leder

I dag åpner Labours landsmøte i Manchester. Det er det viktigste landsmøtet på mange år. Ikke bare er partiet i opposisjon for første gang siden 1997, og det tilmed til en koalisjonsregjering av De Konservative og Liberaldemokratene. Det er også viktig fordi parti skal velge ny leder, og det blir ikke engang en formalisert signingsferd. Da Neil Kinnock som den første partileder ble landsmøtevalgt i 1983, hadde en allianse på sentrum-venstre gjort ham til storfavoritt hele veien. Høyrefløyens Roy Hattersley var sjanseløs, men ble en lojal nestleder. I 1994 hadde New Labour-linja fått såpass solid fotfeste at Tony Blair ble uslåelig, og overleveringen av stafettpinnen til Gordon Brown skjedde mot beskjeden motstand.

Selv om det finnes fem lederkandidater – tidligere utenriksminister David Miliband, tidligere miljøvernminister Ed Miliband, tidligere skoleminister Ed Balls, tidligere helseminister Andy Burnham, og den venstreopposisjonelle Dianne Abbott – regner de fleste observatører med at kampen uansett står mellom de to Miliband-brødrene. Etter at David begynte kampanjen som en nesten like unngåelig seierherre som Kinnock og Blair før ham, har bookmakerne de siste dagene snudd, og holder nå Ed Miliband. Det skyldes til en viss grad hvor de plasserer seg på høyre-venstre-aksen, men aller mest handler det trolig om hvem som klart å kapre ryktet som den egentlig fornyeren, og hvilke erfaringer de har trukket av New Labour-forliset.

Men vel så mye skyldes det valgsystemet. Labours ledervalg avgjøres i et valgmannskollegium, hvor fagforeningene, vanlige medlemmer og parlaments- og Europa-parlamentsmedlemmer har en tredjedel av stemmene hver. Nytt av året, og det som gjør resultatet så åpent, er at man ikke bare kan oppgi hvem man helst ønsker som leder, men også et andre-, tredjevalg, osv. Dersom ingen kandidat får over femti prosent av førstestemmene, blir andrestemmene distribuert, og slik fortsetter det fram til en kandidat har oppnåd over halvparten av stemmene. Det er et system som minner om den valglovreformen Labour har sagt at de ønsker for hele landet. De aller fleste regner med at David Miliband har fått flest førstestemmer, blant på grunn av den sterke vektingen av parlamentsmedlemmenes stemmer, men ikke tilstrekkelig til å vinne i første runde. Da kommer andrestemmene i spill, og ting blir nesten umulige å forutsi. Fordi Ed Miliband regnes som noe mer venstreorientert enn sin bror, har mange en forventning om at han kan vinne ledervervet på andrestemmer fra Ed Balls og Dianne Abbott. En annen teori er at Ed M. vil stå sterkere fordi David er ansett som establishment-favoritten, og at medlemmer som ikke ga førstestemmen sin til noen av Milibandene kan foretrekke Ed i neste omgang, fordi de oppfatter ham som mindre establishment enn sin eldre bror. Spekulasjoner er selvsagt en underholdende, men noen få timer før resultatet blir offentliggjort er de verdt fint lite.

Det er delte meninger om hvor godt lederkampanjen har vært, men alle kandidater har i noen grad brakt viktige og interessante perspektive til torgs. David Milibands svøpte seg tidlig i slagord Next Labour, i et forsøk på å markere avstand til New Labour-arven, og i samarbeid med venstrefløysrepresentanten Jon Cruddas har han tegnet opp konturene av en ny, mindre autoritær sosialdemokrati nedenfra. Det er spennende tanker, som dessuten kan gi den liberal-konservative koalisjonen kamp om eierskapet til Big Society. Ed Balls er den eneste kandidaten som har brukt valgkampen til også å gi en klar forsmak på hvordan han ville te seg som opposisjonsleder, og har vært tydeligere enn alle de andre – bortsett fra Abbott – i sine angrep på regjeringens massive kuttstrategi. Han har også markert at han er skeptisk til å halvere underskuddet på fire år, slik regjeringen og Labours tidligere finansminister Alistair Darling har lagt opp til. Skepsisen er i mine øyne berettiget, når vi ser på hvor skjevt kuttene er fordelt, og den høyst reelle faren for at offentlig tilbaketrekking fra økonomien utløse en ny økonomisk nedgang. Andy Burnham har i likhet med David Miliband konsentrert seg om en plan for å utløse ny giv i frivillig sektor, og er dessuten en autoritet på helsepolitikken. Til sist har Dianne Abbott representert det tradisjonelle venstresosialdemokratiet, flittig utskjelt under New Labour-epoken, men som i lys av de siste års finanskrise har vist seg å ha et analyseapparat velegnet til å forstå urettferdighet og politisk naivitet i establishment.

Det kan kanskje virke paradoksalt at jeg likevel støtter Ed Miliband som Labours neste leder. Han har ikke vært tydelig nok om hva han mener bør gjøres med underskuddet, men han representerer likevel, som New Statesman påpekte da de ga Ed sin støtte, den tydeligste stemmen for en fornyet satsing mot fattigdom, for et anstendig arbeidsliv, og for en mindre autoritær stat. På Skrivekollektivet skrev vi på valgdagen i mai at dersom sosialdemokratiet skal komme seg ut av New Labours tvangstrøye, er det nødvendig å gjøre partiets politikk både mer sosialdemokratisk og mer liberal. Derfor anbefalte vi en koalisjon av Labour og Liberaldemokratene, og det er også derfor jeg støtter Ed Miliband. Han har lagt befriende liten prestisje i å forsvare New Labour-prosjektet, og det er også betryggende å høre ham innrømme at Irak-krigen var et feilgrep. Når den viktigste motkandidaten er David Miliband, betyr slike enkeltsaker mye. Det sier noe om hans selvstendighet og dømmekraft.

Selv om det kanskje avslører meg som tilhørende Old Labour, synes jeg også det er positivt at Ed Miliband har tiltrukket seg såpass bred støtte fra fagforeningene. Uansett hvor lite den britiske høyrepressen liker det, så trenger Labour et sterkt samarbeid med fagforeningene for å forstå hva som rører seg blant vanlige folk. Det var blant annet dette som gikk tapt i Blair/Brown-periodens styringsarroganse. Hvis Ed M. vinner, kommer trolig minst to ting til å prege høyrepressens reaksjon. Den første er at de vil forsøke å framstille ham som en marionett for fagbevegelsen. Påstanden om at det egentlig er fagbevegelsen som styrer Labour er ikke ny, og den er heller ikke riktig, men den er historisk kraftfull. Ed bør slå tilbake gjennom å forklare hvorfor fagforeninger er en nødvendighet i et rettferdig samfunn. og hvorfor dialog med fagforeningene kan skape mer stabilitet og mindre uro enn en konfrontasjonslinje.

Det andre som kommer til å skje, er at høyrepressen vil hevde at – gjerne underbygget av rykende ferske meningsmålinger – at David Miliband er den mest valgbare av de to. Det er en meningsløs påstand. Velgerne tenker ikke på ham som Labours leder ennå; de tenker på ham som Labours potensielle neste leder. Regjeringen har lovet at det ikke kommer et parlamentsvalg før 2015, så Ed M. har god tid til å finne sin rolle som opposisjonsleder.

Han bør få den sjansen. Vi får også håpe kapasiteter som David Miliband og Ed Balls vil ta på seg viktige oppgaver i skyggeregjeringer. Kampen for et regjeringsskifte starter her.