BIFF 2010: På riktig side av «bedre»

Dokumentarfilmen 8: The Mormon Proposition henter handlingen sin fra amerikansk, politisk debatt fra de siste tre årene. Kameraene kunne dessverre rullet i forrige uke.

Å se en film som 8: The Mormon Proposition byr på enkelte problemer for mennesker som normalt streber etter å ta med seg sin kritiske sans inn i kinosalen. Da er det enklere med Racing Dreams, for eksempel, for i motsetning til rådende rykter har undertegnede ingen hemmelig drøm om å bli racebilfører i Nord-Carolina. Spillefilmer som Le Quattro Volte likeså, for samme hvor spennende det kan være å se maling tørke (bildet er ment i overført betydning, men når jeg tenker etter er det noe bokstavelig over det også, i dette tilfellet), kan en slik film aldri gripe så tungt inn i hverdagen til en ung mann i en ganske stor by som det 8 kan. Heller ikke det gjelder bokstavelig, selvfølgelig; forskjellene mellom politisk debatt om kulturkamp- og religionsspørsmål i San Francisco (som ikke er ganske, men helvetes stor) og Bergen er uoverstigelige. Likevel rammer Reed Cowans informative dokumentar om kreftene bak Californias beryktede folkeavstemning om sammekjønnsekteskap rett i en stor debatt som er gjenkjennelig overalt, på tross av skjønnhetsfeil og en del merkelige grep.

Banehalvdelen er selvsagt Prop 8, grunnlovstillegget som rullet tilbake retten til ekteskap for Californias homofile og lesbiske etter en intens valgkamp som gikk parallelt med Barack Obamas signingsferd i 2008. Mye er sagt og skrevet, særlig her, om loven og dens ettervirkninger, og det brennaktuelle problemet som belyses hemmes noe av gledelige nyheter av nyere karakter som filmen ikke kan kommentere på, fordi filmen ble ferdigprodusert før dommer Vaughn Walker dømte at avstemningsresultatet bryter med delstatens konstitusjonelle rettigheter. Det kan man ikke laste verken Cowan eller filmen hans for – det er til å håpe på at det overveldende positivt innstilte publikum jeg og kollektivfrender Eikeland og Lien sammen med enten kjenner til virkelighetens post-skrift, eller kjente nok på ubehaget til å sjekke ut etterspillet for egen datamaskin (for eksempel her, for enkelhetens skyld).

Selve kronologien eller utpenslingen av hvordan veien til vedtaket av Prop 8 er da heller ikke det mest interessante ved filmen, selv om de som i køen på vei inn til filmen forklarte hverandre at loven ble “innført av Bush” og at “han Obama jobber for å fjerne den, liksom” får en nyttig bonusleksjon i hvordan en føderalstat egentlig funker. Mer interessant og effektiv er de talking heads som setter ansikter på opplevelsen. Cowan snakker med vaskeekte amerikanere som er rammet av vedtaket, fra de to unge homoene som giftet seg ved Harvey Milks byste på rådhuset i San Francisco, over moren som fortviler over de religiøse dogmene resten av hennes familie bruker som skjold for å nekte å glede seg over hennes sønns velsignede lykke, til kampanjeledere, aktivister, borgermester Gavin Newsom og en lang rekke berørte enkeltpersoner. The Mormon Proposition forsøker aldri å gi seg ut for å være noe annet enn en dokumentasjon over rettferdig harme for hva en majoritet kan gjøre mot et mindretall, hvis de har skills, penger og folk nok.

Folkene kameraet mot har alle på en eller annen måte blitt berørt av skurken i Cowan narrativ; den mormonske kirke. Og her tar regissøren noen valg som kan hekte av en del av filmens potensielle publikum, for etter en første del der bakgrunnen forklares går Cowan i kjøttet på kirken med et engasjement som spriker i alle retninger. Vi fortelles om kirkens utpressingslignende strategier for å få lojale mormonere i Utah og andre deler av USA til å tømme studie- og pensjonsfond for å hive penger inn bak et lovforslag på den andre siden av landet, vi får høre om kirkens trøblete forhold til egne moralkodekser, om selvmordsraten blant unge, homofile mormonere, om tortur og behandlingsprogrammer som skal “kurere” synden, om homofobe profeter (det heter faktisk det) og politikere som sprer sitt hatbudskap under kirkens trygge svøpe. Og til slutt vinner de.

Alt dette er nyttig, korrekt og provoserende. Og rotete, må man dessverre legge til. For i det siktet stilles vekk fra Prop og rettes mot kirken, endrer 8 karakter, og fremstår tilsynelatende mindre relevant for sitt publikum her i trygge, kalde nord. Vi har jo ekteskapslov. De religiøse kreftene som jobber mot likebehandling og sprer fordommer grunnet i religion, er få og ikke engang samlet. Nå er det til og med greit å være homo på jobben. Vi er langt fra den amerikanske virkeligheten. Og så likevel ikke: Vi vet at den vanligste dødsårsaken blant unge menn er selvmord, at religiøse miljøer av alle sjatteringer legger tunge byrder av skyld på homofiles tandre skuldre og at Bergen ikke er Brønnøysund. Da vet vi også at The Mormon Proposition må være et varselskudd for oss alle, her også.

8 er dessverre brennaktuell også i amerikansk kontekst, akkurat nå. I løpet av den siste måneden har ingen kunnet lukke øynene for de mange tilfellene av svært unge gutter som har valgt å ta sitt eget liv fordi de ikke takler presset samfunnet legger på dem ved å ikke akseptere at de er homofile.

Tyler Clementi, 18-åringen som ble overvåket med webkamera og hengt ut på nettet av sin romkamerat, valgte å hoppe fra en bro for å gjøre slutt på livet.

Zach Harrington, 19, tok livet sitt etter å ha overvært en hatefull debatt da byrådet i hans hjemby diskuterte homorettigheter.

Asher Brown, 13, skjøt seg etter å ha blitt hundset og  mobbet av klassekameratene i årevis.

Seth Walsh, også 13, døde av ettervirkningene noen dager etter at han prøvde å henge seg.

Det er mange flere.

Det har fått amerikanerne til å våkne. Forfatteren Dan Savage startet kampanjen It gets better, der kjente mennesker og alle andre forteller sine historier og publiserer videobeskjeder med oppfordringer til de unge som sliter om å holde ut – fordi det blir bedre. Barack Obama, Adam Lambert, Lady Gaga, Chris Colfer, Nancy Pelosi og hundrevis av andre har laget videobeskjeder på It gets better Projects YouTube-side; Daniel Radcliffe frontet The Trevor Project tidligere i år; Meghan og Cindy McCain, Aaron Carter, Ashlee Simpson, Jane Lynch støtter The No H8 Campaign; og det ukjente byrådsmedlemmet Joel Burns ble verdenskjent da han brukte 9 minutter av sin taletid under byrådsmøtet i Forth Worth, Texas til å gi en hjerteskjærende personlig tale til de unge døde.

8: The Mormon Proposition skulle egentlig være en krønike over noe som har vært, men med bredmasket nett har Reed Cowan klart å innkapsle mer av samtiden, på uken, på sekundet, enn han selv hadde trodd – og mer enn han hadde ønsket. Det gjør filmen til viktigere enn mye annet, på tross av noen dramaturgiske feilsteg og fortellertekniske fotfeil. Den kommer trygt på riktig side og er et bidrag for at det skal bli bedre.

_______________________

AKTUELL FILM:
8: The Mormon Proposition vises på Bergen Internasjonale Filmfestival

1 comment for “BIFF 2010: På riktig side av «bedre»

  1. 27. august, 2011 at 5:52 am

    That is known that cash makes people disembarrass. But how to act if someone has no cash? The one way only is to try to get the loan and sba loan.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*