Utlysning: Vikariat for Sisyfos

Mens de fleste av oss forsøkte å bruke helgen på best mulig måte, har Nei til EU gjenvalgt Heming Olaussen som leder. Først vil jeg gratulere ham som den lengstsittende nei-generalen noensinne. Det er godt gjort. Med 62 prosent, av Norges befolkning i ryggen, tar Heming sats og setter ut på nye oppdrag for et fritt og selvstendig Norge. Først skal EØS-avtalen utfordres, og så skal det vestnordiske samarbeidet styrkes. Artig hvordan grenser kan trekkes.

Når det gjelder EØS-avtalen, sikrer den helt klart norsk industri og næringsliv. Norge er på den ene siden råvareprodusent, med olje og fisk som hovedprodukter. Her sikrer avtalen at fisken vår, i ufiletert eller filetert form, kommer tollfritt inn på det felleseuropeisk markedet (protokoll 9, tillegg 2, tabell 2). Samtidig er varer med norsk opprinnelse sikret EU-opprinnelse, Det er faktisk ett fortrinn når vi skal forhandle tollsatser med resten av verden. Da er det greit å stå sammen med noen.

Men EØS er viktigst for norske små og mellomstore bedrifter innen teknologi og servicenæringen. Avtalen sikrer deres overlevelse. Hvis hvert enkelt vareslag skulle forhandles om, slik det blir gjort mellom Sveits og EU, ville flesteparten av morgendagens bedrifter vært borte. Den siste bilaterale avtale mellom Sveits og EU tok det femten år å forhandle fram. Har Heming Olaussen og Nei til EU tenkt å betale mellomlegget som bedriftene taper i toll og moms de årene forhandlingene pågår? Og hvem skal betale den manglende bedriftsbeskatningen som uteblir fra statskassen?

EØS-avtalen har helt klare demokratiske problemer. De har ikke blitt mindre. Snarere har de blitt større. For paradoksalt nok, mens EU-parlamentet har fått mer makt, har dette minsket påvirkningskraften til Norge. At EUs forhold til Efta nå inngår i den felles utenriksministerens ansvarsområde, har det ikke gjort saken enklere.

Et sterkere vestnordisk samarbeid er også et Nei til EU-prosjekt som skal styrkes. En liten rikmannsklubb, kanskje? For med Vest-Norden holdes vel de baltiske statene utenfor? Jeg liker i grunnen tanken, men har vel innsett at solidariteten mellom de nordiske landene under ett ikke er alltid like stor. Heming Olaussen og Nei til EU viser til Islands ønske om økonomisk bistand ble styrt på EUs premisser og ikke Norges. Ja, vi vil alle hjelpe en lillebror, men ikke når han heter Baasland og har spilt bort pengene.

Jeg tror de nordiske landene kunne styrket samarbeidet på mange områder. Vi kunne for eksempel hatt ett, felles forsvar. Men skandinavismen døde på Jyllands sletter, 20. juli 1864. Og rop om en ny Kalmarunion, slik andre pronordiske organisasjoner ber om, får vel lysten til å stilne for Nei til EU. Den tredje ”nordiske” vei lefler med tanker og retninger som sosialdemokrater etter hvert har gitt opp. Den tredje vei er en blindvei.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*