Etter stormen: Nye, gamle fronter

Før vi starter, la oss kort gjøre settingen klar. Dette skrives på kvelden 3. november, ganske få timer før vi får resultatet fra folkeavstemningen om Question 1 i den amerikanske delstaten Maine. Lovforslaget, som inviterer velgerne i den knøttlille staten til å blokkere eller blåstemple sidestillingen av heteroseksuelle- og sammekjønnsekteskap, går altså på gaten nesten nøyaktig ett år etter at velgerne i California betakket seg for å la homoer gifte seg i staten deres på den samme kvelden som Barack Obama ble president i USA. Det er jevnt som fy i Maine, men den nasjonale presseoppmerksomheten i USA er likevel stort sett vendt mot de svært få politikerne som også skal få sin videre skjebne beseglet i kveld. Det er merkverdig, enn så lenge utsiktene altså stadig er relativt gode for at amerikanske velgere første gang noen sinne kan komme til å si at homofil kjærlighet er like mye verdt som den heterofile varianten, også etter lovens bokstav. Det samme kan skje som i California; at pressen kommer halsende etter først etter at nederlaget atter er et faktum. Rapportene viser likevel at aktivistmiljøene som kjemper mot Q1 ikke vil gå i samme felle som de gjorde i California sist senhøst; de virker klare til å fight the hell back, som legendariske Harvey Milk oppfordret til for en mannsalder siden – en påminnelse som sviktet i fjor, som jeg har skrevet om tidligere.

Nuvel. Her hjemme har vi lagt den slags bak oss, etter at forsommeren 2008 en kort periode ble preget av de facto politisk debatt om homospørsmål i forkant av at Stortinget til jubel banket felles ekteskapslov igjennom i juni. I senvinterkulden i år fikk vi så en greatest hits-oppsummering da Fritt Ords Francis Sejersted drysset penger og presitsje utover forfatteren bak Et forbløffende hatefullt, dypt rystende verk (leserne får unnskylde at jeg for anledningen har glemt den opprinnelige tittelen på Nina Karin Monsens lille bok), og i noen uker minnet Norge om en slagmark i kulturkampen (mer om det her). November nå, altså, og det virker strengt tatt som om det går ganske greit, det hele. Gommorah har foreløpige latt vente på seg, og regjeringen med nerver til å, med fullt overlegg, kaste Norge ut i en slik hemningsløs gambling med skaperverkets fremtid har til og med blitt gjenvalgt.

Det er nokså fortellende for tonen i debatten at ministeren med ansvaret (eller skylden, hvis man ser slik på det) for ekteskapsloven kunne utgi Skapsprengere, en hel bok om stasen midt i valgkampen, uten at noen så ut til å bry seg – bortsett fra meningssprellemannen Carl Eirik Grimstad, som mente at kronprinsesse Mette-Marit ”[støttet] oppunder Arbeiderpartiet og Anniken Huitfeldts homoprosjekt”, som han kalte det. Ellers var det ikke et knyst å høre. Det hadde selvsagt ikke vært mulig i USA; ikke nå, kanskje aldri. Men det bidro ikke til et eneste hevet øyenbryn, null leserinnlegg og strengt tatt sannsynligvis heller ikke til noen nye stemmer. Akkurat ”stemmer”, som i betydningen mennesker som forteller historier, er boken ellers bredfull av. 17 enkeltskjebner brettes ut i boken, som Anniken Huitfeldt altså redigerte den gang hun stadig var likestillingsminister her til lands.

Hvordan kan det så ha seg at dette var så problemfritt, et lite halvår etter at mediene var tapetsert med ideologiske kampskrifter for eller i mot homofili generelt, og ekteskapsloven spesielt? Det mest sannsynlige sannsynlige svaret er at leserne og avisredaksjonene reagerte på samme måte som meg – ved å avvise boken som i tvers igjennom kjedelig. Riktig mange av folkene som får rikelig med plass på sidene til å fortelle sin komme ut-historie, hadde fått den samme rikeligheten av oppmerksomhet i mediene allerede lenge før. Hør bare: Håndballspilleren Are Grongstad sto fram i Dagbladet (mer om det her); Magnhild Meltveit Kleppas sønn ble smurt utover hele VGs førsteside; fotballgutten Thomas Berling preget førstesiden i Dagbladets dessverre nedlagte sportsmagasin, og Gro Hammerseng, Jan Thomas, Siri Hall Arnøy og Andre Dahl var allerede vidt omtalte homo-personligheter. Det er altså ingen nyheter å hente, samme hvor nyttige slike påminnelser om menneskene bak overskriftene kan være. For å rettferdiggjøre utgivelsen har forfatterne (i all hovedsak medredaktør i BLD, Kurt Ole Linn) også hyret inn en rekke kompetente fagfolk til å skrive et nyttig appendiks med en rekke fagartikler om homofili. Alle disse er skrevet i en sympatisk, fomidlingsvennlig tone, som styrker inntrykket av at boken primært er ment som en oppmuntring på veien ut av skapet for unge homofile og foreldrene deres. Det er det selvsagt ingenting galt i, men det føles som om det ikke står noen brennende hjerter bak prosjektet. Det gjør det sikkert, vi merker det bare ikke. Isteden har Huitfeldt satt navnet sitt på et produkt som dessverre trolig mislykkes i målet om å være støttekrykke og hjelper for unge homofile, av to helt håndfaste årsaker. For det første er boken glanset og proff som en coffee table-bok, et format den ikke tjener på (og som også presser prisen så høyt at ingen i målgruppen vil tenke på å kjøpe den, en gang). Dernest er Skapsprengere så språklig sober og lite ungdommelig i stilen at alle under foreldrestadiet vil ha problemer med å holde det ironiske smilet unna – understøttet av en artig layout som ustyrer annenhver side med et løsrevet ikke-sitat av typen ”Og Jan Thomas var homofil” og ”Forebygges og bekjempes”, som svever ubehjelpelig rundt på siden av teksten på jakt etter egen mening.

Det er sånt som dessverre kan skje når man slipper gode og viktige bøker på gaten, og all sin iver og stolthet glemmer å sikte på skaphyllen og treffer bibliotektrallen i stedet.

Av nettopp den grunn er det bra at landets nyeste homokjendis, den frafalne bedehusgutten Arnfinn Nordbø, ikke inngår i Huitfeldts utvalg. Hans historie om hvordan familien og det konservative, kristne miljøet han vokste opp i slo hånden av ham da han sto fram som homofil, er omtalt i så stor detalj i alskens medier at vi ikke skal utlegge den her, men den kan leses i hans smarte og personlige bok Betre død enn homofil, som ble utgitt i mai. Bortsett fra den interessante kristen-tvisten på fortellingen, er Nordbøs bok ganske lik den førnevnte; også her snakker vi om et ganske streit vitnesbyrd om det kjipe ved å være ung og homo, som vektes mot en mer faglig orientert del. Fordelen Nordbø har over ministerprosjektet er selvsagt at han kan risikere noe; det krever betydelige doser mot å utstille seg selv på den måten han gjør. Det gjelder jo for individene som portretteres i Skapsprengere også, åpenbart, men der redaksjonen til Huitfeldt har backet ut, har Arnfinn Nordbø most videre på uten å se seg tilbake. Derfor kan hans bok koste på seg nettopp å fight back, og det gjøres til gangs i andredelen, der den uskolerte, unge, kristne mannen gir seg ut i kamp med kristen-Norge om bibeltolkning. Da går boken fra å være ”viktig” til å bli modig, og det tjener både han og boken på.

Flere, deriblant den eksentriske ny-gammelkonservative bedre- og religionsviteren Hanne Nabintu Herland, har kritisert tonen Nordbø bruker om sine egne foreldre i boken, men det er en kritikk som ikke treffer. Ved endt lesning forstå vi at dette handler om mer enn familie. Nordbø har stilt seg i en posisjon hvor han opptrer som en slags varsler av den typen som varsler om korrupsjon og billagsslurv i store bedrifter, og det er ikke familien som er skyteskiven – det er Misjonssambandet og de mest konservative kreftene i samfunnet. Som ikke-religiøs leser jeg selvsagt boken mothårs, i den forstand at jeg aldri helt forstår hans dypt kristne utgangspunkt, og heller ikke henger helt med i den detaljerte gjennomgangen av Bibelens homofilisyn, men den rører ved noe fundamentalt ved norsk kristenlivs homopolitikk på en måte Huitfeldts folk aldri turte. Det er ikke verst, bare det.

Så verst er egentlig heller ikke Espen Ottosens bskjedne antologi Mine homofile venner, som ikke kom til en bokhandel nær deg i høst, med mindre du bor a) i gangavstand til en virkelig velutstyrt bokhandel, eller b) har en kristen spesialbokhandel som nærmeste nabo. Ottosen er informasjonsleder i det samme Misjonssambandet som er Nordbøs skyteskive, og i Vårt Lands debatt om Mine homofile venner i forrige uke fortalte Ottosen at hans bokprosjekt ble satt i verden som en direkte reaksjon på Nordbøs angrep. Dette er altså ganske andre boller. Boken med den ufrivillige komiske, nesten litt selvrettferdig skrytete tittelen er tematisk nærmest en kopi av den boken han altså vil gå i rette med. Eller, vent litt – la oss heller kalle den en blindkopi; her fremstilles syv av Ottosens bekjente, alle mer eller mindre homofile – samt, forundre meg, et lengre kapittel der forfatteren forsvarer seg mot hver eneste lesning Nordbø har av bibeltekster i sin bok.

Til min overraskelse er innholdet i historiene Ottosens folk forteller ikke spesielt dømmende. Her møter vi sju ganske vanlige mennesker, som på forskjellig vis har slitt med det som, på klinisk vis gjerne omtales som ”homofile følelser”, og selv om de alle som en er dypt religiøse mennesker som ser på homofili som synd, er det ikke vanskelig å føle sympati med intervjuobjektene. De er ikke fordomsfulle, men det er dessverre tidvis Ottosen. Han preger alle intervjuene med en allvitende fortellerstemme, og stiller et utall ledende spørsmål der fordømmelse av homofilt samliv er slett skjult. Ikke så rart, kanskje – siktemålet med boken er å vise at det er fullt mulig å leve som homofil så lenge man ikke tar steget ut og ”praktiserer” legningen sin, som det heter. Intervjuobjektene blir gode mikrofonstativer for Ottosens agenda, ispedd enkelte unyanserte postulater fra forfatteren om kristen gjenfødelse, det gode for homofile menn i å legge av seg feminine fakter [sic] og en klar avvisning av at homofili er medfødt. Det kler ikke Ottosen, når han ellers gjennom hele boken –og i uttallige leserbrev og avisintervjuer- bruker så mye energi på å bevise sin egen respekt for homofile. Respekt har han, den er tydelig i hans sobre, korte bok. Men den rekker ikke langt nok til å akseptere at mennesker som Arnfinn Nordbø mener at han selv kan bestemme hva som er best for ham – det er Guds oppgave, som han vennlig, men bestemt slo fast i Vårt Lands paneldebatt (du kan se hele debatten her). Vi snakker altså om grenseløs menneskekjærlighet med milimetermål, og da ender Ottosens image-gjenoppbyggings-motskrift opp uten den troverdigheten han sikkert hadde ønsket seg.

Alle de tre bøkene har altså sine skjønnhetsfeil, men samlet gir de et bredere bilde av hvor norsk homodebatt egentlig står i 2009 enn du hadde før du leste dem. Skapsprengere kan fungere som en snill veiledning inn i debatten, men kan aldri forberede deg på skyttergravskrigen som finnes ute i kristen-Norge, som nennsomt blir trukket opp i Nordbøs og Ottosens bøker.

De av oss som i blant kanskje tror at alle kampene er vunnet og at ekteskapslov og kulturkrig bare er forrige sommer, kan få nyttige vekkere av å se nærmere på disse fysiske bevisene på det motsatte. Eventuelt kan vi rette blikket mot Maine.

__________________________

AKTUELLE BØKER:

Anniken Hiutfeldt & Kurt Ole Linn (red.): Skapsprengere. Komme ut av skapet-historier, Aschehoug 2009

Espen Ottosen: Mine homofile venner, Lunde Forlag

Arnfinn Nordbø: Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo, Samlaget 2009

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*