Frykt og avsky i overklassen

Av | 26. oktober 2009

Observante lesere av Skrivekollektivet har sannsynligvis fått med seg at flere av skribentene på kollektivet er opptatt med filmfestival denne uken; engasjerte meningsfeller i Bergen har forhåpentligvis opplevd Bergen Internasjonale Filmfestival på nært hold allerede. Festivalen, som, avhengig av hvordan man regner kan kalle seg for Nordens største av slagsen, har velfortjent blitt en institusjon i byen – og sågar en inngangsport til sosialistisk utjevning i filmverdenen, hvis vi skal gjør kollega Pål Thorsens deliriske ord til våre fra hans hyllestartikkel under fjorårets festival.

Det er til å håpe på at jeg gjennom uken får behandlet flere av filmene som har gjort inntrykk og/eller preget årets festivalpublikum, selv om jeg foreløpig noe resignert har måttet innse at plikten og lysten til å faktisk være der og se film har vært større og mer tidkrevende enn evnen til å formulere det til leserne etter festivalens første halvdel. La oss likevel forsøke, nå.

Når du har 140 filmer å velge blant, kan det synes i overkant lettvint å trekke ut tre og kalle det en trend – det kan fort bli som å hevde at det går en åre av seniorproblematikk gjennom festivalen fordi flere av karakterene i både Vårt eget liv og Med åpne øyne er litt oppe i årene. Dessuten har man allerede et lass med sideprogrammer som er ment å gjøre den jobben for oss. Likevel, altså, finnes det ikke noe sideprogram om mistilpasse overklassebarn, men tre filmer på festivalens program viser oss på sine helt egne, ikke alltid like overbevisende, måter at noe kan være råttent blant barna av dem der oppe på toppen av pyramiden, også.

Ungene i meksikanske Jeg eksploderer (Naranjo 2008) har det definitivt vrient, om enn av uklare årsaker. Det ser i utgangspunktet verst ut for femtenåringen Román, som sliter med konsetrasjonsvansker og en far som er høyt på strå i det konservative partiet. Et slikt utgangspunkt kan stille tøffe krav til selv de sterkeste blant oss, men selv om høyresiden i Mexico er kjipe greier, er det nok få av oss som ville dratt det så langt ut som vår unge protagonist. I sine første dager på den nye skolen melder gutten seg på talentshowet, og sjokkerer trygge og selvtilfredse foreldre og medelever ved å prøve å ta livet av seg fra scenekanten. Stuntet blir dårlig mottatt blant publikum – på nær en: jevngamle Maru, som også føler seg ille til mote i en verden uten retning. Hun klapper entusiastisk når den ukjente gutten strammer løkken om sin egen hals foran hele skolen, og vi skjønner at noe litt rart nok er på ferde. Ferd blir det ellers nok av, for det sløses ikke mye tid på å kontekstualisere de unges mismot før de har lagt på rømmen vekk fra meningsløsheten og sine respektive familier. Turen går hele veien opp på taket i huset der Románs foreldre bor, i trygg avstand fra familien, men i bekvem nærheten til foreldrenes kjøle- og barskap. Román er sjefen, og det er da også hans familie vi får følge desperasjonen hos – Marus mor forblir like skyggeaktig som den egentlige årsaken til at datteren hennes tok brannstigen fatt i første omgang. De to ungdommene finner selvsagt trøst og kjærlighet hos hverandre, og forholdet mellom dem føles tidvis både rørende og strengt nødvendig. Det er i disse tilfellene Jeg eksploderer er best; når vi kan for en stund kan slutte å lure på hvorfor hovedkarakterene har handlet så dramatisk som de har gjort og heller bare fokusere på det ungdommelige gravalvoret som gjennomsyrer deres syn på hverandre så vel som resten av verden. Omtalen i festivalens programkatalog kleber Bonnie and Clyde-merkelappen til den kjærlighetshistorien som utspiller seg, men det er en unødvendig klassifisering. Det håp og den lojalitet Román og Maru finner i hverandre er talende nok i seg selv, og veier ofte opp for en rammehistorie som gir færre hint om årsakene til duoens handlinger enn godt er. Det er fælt å komme fra gode kår, skjønner vi. Men det er også alt vi skjønner.

Kanskje kan Daniel og Ana (Franco 2009) gi bedre svar? Også her står to rikingbarn i spissen. Daniel og Ana er søsken og nære venner, et vennskap som kan bli truet av at Ana snart skal gifte seg med en kar Daniel ikke liker. Foreldrene er obskønt velhavende, type ny fancy bil i bursdagspresang-rike, og legger få hindringer i veien for at ungene deres skal få leve slik de vil. Trøbbelet starter en dag søsknene skal på handletur, og en uoppmerksom Daniel glemmer å svinge av på riktig sted. I stedet blir bilen deres plutselig overtatt av to bevæpnede menn som med makt knebler ungdommene og tar dem med til et hus i nærheten. Her ydmykes de begge, og tvinges til slutt å ha sex med hverandre på video. Fra denne kontante og rå opptakten følger vi søsknene i deres kamp for å leve med –og skjule- det de har vært utsatt for, og deres forskjellige reaksjonsmønstre. Ana griper unaturlig fort tak i situasjonen og oppsøker psykolog, mens hun kjemper en kamp med seg selv om hva hun nå skal gjøre med det forestående bryllupet. Daniel reagerer ved å stenge seg helt inne i seg selv, og filmen får dermed en anelse av kammerspill over seg, som i filmens siste halvdel tar form av en slags thriller i takt med at Daniel endrer karakter. Daniel og Ana lykkes et stykke frem i å bli et slikt tett og stemningsmettet relasjonsdrama som regissør Michel Franco åpenbart må ha hatt som mål, selv om fremdriften hemmes av bifigurene. Vi kom til denne filmen for å se hva en slik grusom hendelse kan gjøre med en familie, gjorde vi ikke? Det får vi ikke; foreldrene og forloveden Rafa forblir lodne skisser uten synlig mening. Det skjemmer en film som kunne sagt noe som kunne vært viktig også utover det hjerteskjærende i at fortellingen visstnok er basert på virkelige hendelser.

Forførelsens kunst, Christophe Honorés franske ungdomsdrama, er om ikke annet definitivt ikke rotfestet i virkeligheten, verken den utenfor eller på lerretet. Denne fortellingen om utrolig pene, rike skoleungdommers forhold til hverandre og sine lærere er riktignok stappfull av dramatisk potensiale og spennende påhitt, men mislykkes dessverre på nesten alle nivåer. Fortellingen løper forvirret rundt mellom en gruppe skoleelever i Frankrike, som nettopp har fått selskap av den nye jenta Junie. Hun er tilsynelatende pen & anoym, men bruker ikke lang tid på å bli hovedpersonen i den nye gjengen av kids som har et heller løst og ledig syn på seksualitet, monogami og aldersgrenser. Det har også den kjekke læreren Nemours, som ikke kvier seg for å innlede korte forhold verken til sine elever eller til mye eldre medlemmer av lærerstaben. Han blir umiddelbart tiltrukket av Junie, men får konkurranse til målstreken av den sympatiske lysluggen Otto (spilt av en gutt som ligner litt for mye på James van der Beek fra Dawson’s Creek til at det bli helt lett å se hvorfor han er særlig interessant). Bland inn fire-fem andre kjærlighetsintriger, litt ambisiøs musikk og en storyline om ”grenseoverskridende” seksualitet, og du får…noe mellom Sofia Coppolas The Virgin Suicides og Bertoluccis The Dreamers, i følge promomateriellet. Det er dessverre så villedende reklame som du kan få – sagt med vemod og ikke ubetydelig indignasjon fra en som holder begge de sistnevnte for å være blant tiårets fineste. Jeg skjønner at det er fristende å dra Bertolucci-sammenligningen fordi Dreamers-gutten Louis Garrel i rollen som Nemours gjør en slags hommage til sitt eget gjennombrudd. Han er fortsatt pen og intens, men dessverre også tvers igjennom utroverdig som den unge italiensklæreren Demours; det er blant annet et forvirrende irritasjonsmoment at Garrel ser ut til å være omtrent fire måneder eldre enn videregåendeelevene han altså skal ha ansvaret. Den poetiske, filmatiske tonen som gjorde til Coppolas debutfilm til slik en sterk opplevelse er her dratt til ekstremene, mens den seksuelle energien som nesten truet med å slå luften ut av The Dreamers her fisler ut i ingenting. Hadde Forførelsens kunst i mangel av annet lyktes i å være morsom, kunne den hatt noe foran et ungdomspublikum å gjøre. Det har den dessverre ikke – takket være for mange karakterer, en helt gjennomgripende mangel på troverdige handlingsmønstre og god, gammeldags ungdommelig urgency, samt for høyt ambisjonsnivå.

Hva er så lærdommen etter nesten fem timer i kinosalen som tilskuer til bemidlede kids i trøbbel?

1. Har mor og far penger, kan du slippe unna med langt det meste (tenk Jeg eksploderer)

2. Har mor og far penger, har de råd til å overse at du har problemer (tenk Daniel og Ana)

3. Skal du portrettere overklassebarna så mange ganger, kunne det vært en ide å faktisk problematisere det litt.

…og 4. Har mor og far penger, er det kanskje lurt om de investerer dem i andre ting enn blasse, franske The Dreamers-pastisjer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*