Stakkars unga våre

Du ække mora mi, Afshan Rafiq.

Filmdebatt i Norge kan være en selsom affære. Det er nemlig bare unntaksvis slik at vi diskuterer grunnleggende ting, så som kvaliteten på filmene, eller hvilke filmer vi burde produsere eller ønske å få folk til å se. Derimot har debatten ofte utgangspunkt i en mildt nedlatende tro på at publikum er en lett påvirkelig saueflokk som ikke forstår sitt eget beste. Altfor mange framtredende kulturdebattanter her i landet holder fast ved det såvel eldgamle som forenklende standpunkt at ettersom «filmen er et svært sterkt medium» (kan noen snart slutte å komme med slike selvfølgeligheter?!), så er film også per definisjon et «farlig» medium. Dette er da også holdninga til Høyres kulturpolitiker Afshan Rafiq. På spørsmål fra (den tildels kvalmende selvbevisste) «kultur(radikale)avisa» Dagbladet om hennes reaksjoner på den friske språkbruken i den danske animasjonsfilmen Terkel i knipe, reagerer hun lynkjapt og ureflektert , med krav om strengere aldersgrense enn den 11-årsgrensa filmer blei tildelt av faginstansen Statens Filmtilsyn.

Det er selvsagt mulig (kanskje tilmed sannsynlig) at Rafiq har større kunnskaper om konservatismens innerste vesen enn det en menig sosialdemokrat har, men likevel; så langt jeg har kunnet utlede av tekster av konservative ideologer som Syse, Langslet og Willoch, så er det personlige ansvar en vesentlig verdi for konservative mennesker. En konservativ tror (for øvrig ikke i motsetning til en sosialdemokrat) at mennesket ofte selv er i stand til å vurdere hva som er best for en. Innafor filmsensuren fungerer det slik at de aldersgrenser som settes av Filmtilsynet i en viss forstand er veiledende, med unntak av den absolutte 18-årsgrensa. Derfor er det mulig for en 8-åring å se en film med 11-årsgrense i følge med en voksen. Det blir da opp til den voksne ledsageren å vurdere om åtteåringen er moden nok til å forstå, og ha glede av, en film beregna på elleveåringer. Og slik skal det være.

Høyre er et parti som med voldsomt kraft prediker den voksnes personlige ansvar og mulighet til å oppdra barnet i sin religiøse tro, og til å selv velge skole for sitt barn. Men når det gjelder et av de kulturuttrykkene som har størst betydning for forståelsen til dem Kristin Halvorsen kaller «unga våre», så strekker tilsynelatende ikke Høyres prinsipielle tro på det personlige ansvar til. Så snart noe er utfordrende eller ubehagelig, skriker Rafiq og Høyre på det ellers så vederstyggelige reguleringsverktøyet. Men hvem kjenner barnet best; barnets foreldre eller Afshan Rafiq? Svaret gir seg selv Det finnes noe som heter liberal-konservatisme, Rafiq. Den har større tro på enkeltmenneskets dømmekraft og er dessuten mindre teknologiskeptisk. Du burde prøve den en gang.

Når alt dette er sagt, så er stortingspolitikernes evne og vilje til opptre som domfellende medievitere en tverrpolitisk uting. Den bestyrtede høyrepolitikeren som fryktløst erklærer krig mot det nornoppløsende potensialet i grov bannskap og animert vold, har mange historiske sjelefrender. Seinest i 2002 tok SVs kulturpolitiske talskvinne Mai Hansen til orde for noe nær et forbud mot japanske actionfilmen Battle Royale, en film som allerede var utstyrt med 18-årsgrense. Muligens er min tiltro til enkeltmenneskets dømmekraft dogmatisk og naiv, men jeg trodde ærlig talt vi hadde avslutta diskusjonen om forbud mot kunstneriske uttrykk for noen år sida.

Men det stopper ikke der. Min personlige favoritt er fra vårt kjære Arbeiderparti, en episode fra den gang Ellen Horn var kulturminister. Stilt overfor den vanskelige utfordringa Big Brother, et program med voksne mennesker som kunne komme til å finne på litt av hvert, følte kulturministeren behov for å sikre befolkningen mot uvesenet. Hun ville derfor gå så langt som til å påby TVNorge å vise programmet etter klokka 21.00 om kvelden, for å forsikre seg om at det umodne og sårbare publikummet (dette sa hun selvsagt ikke direkte) hadde marsjert i seng i tide. Historien er morsom, men den er også pinlig. Den viser restene av et Arbeiderparti som i overformynderiets navn ikke hadde tillit til befolkningen (og, skulle det snart vise seg, heller ikke i den).

Det er en grunn til at avisene skriver artikler med råd til foreldre om å følge med på hva barna deres ser på fjernsyn og internett. Slikt følger med ansvaret som foreldre. Og det er der det skal ligge. Rådgiverrollen bør innehas av kompetente fagfolk. Fordi det er best slik.