En uke for historiebøkene

Det skjedde. De to kamrene i den amerikanske Kongressen har brukt den siste uka på å gjøre det de faktisk er satt til å gjøre, altså vedta politikk. Derfor håndterte de – endelig – den kanskje største uløste oppgaven i amerikansk politikk de siste førti årene; å skape et helsevesen som gir alle mennesker et minimum av trygghet ved sykdom, uten å risikere økonomisk ruin. Javisst, reformen er rent markedsbasert, den går ikke langt nok i å håndtere kostnads- og fordelingsspørsmål, og den etterlater landets mange millioner illegale innvandrere i limbo, men poenget står: Det er antagelig den største og viktigste beslutningen Kongressen har fattet på mange tiår.

Mye vondt blod har oppstått på veien, men på tross av et hardt politisk klima, egget fram av et republikansk parti i samstemt opposisjon til hele reformen, har blodet foreløpig heldigvis vært metaforisk. Og det ble tidlig denne uka klart at det katarsiske øyeblikket skjedde allerede søndag kveld amerikansk tid, da Representantenes Hus vedtok Senatets reformforslag, og deretter noen mindre endringer i dette forslaget. Det var synlig nesten umiddelbart, og kanskje særlig på den nesten ekstatiske signeringsseremonien i Det Hvite Hus tirsdag; demokratene satte større pris enn noen kunne måle på å faktisk oppnå noe, og den overstrømmende stoltheten bar bud om at prosessen i Senatet, hvor høyestekammeret var nødt til å blåstemple Husets endringer, ville gå lettere enn noen hadde våget å spå for bare noen dager siden. Og ganske riktig: Da det endringene kom opp til endelig avstemning torsdag ettermiddag amerikansk tid, var det kun tre demokrater – senatorene Blanche Lincoln og Mark Pryor fra Arkansas, og Ben Nelson fra Nebraska – som sammen med republikanerne stemte imot forslaget. Og fordi Senatet for en gangs skyld fungerte etter prinsippet om at et flertall (51 stemmer), ikke et superflertall (60 stemmer) var tilstrekkelig for å vedta noe, ble endringene stemt igjennom med 56 mot 39 (den republikanske senatoren Johnny Isakson fra Georgia var fraværende) stemmer.

Og ikke nok med det. Samtidig som de stemte igjennom helsereformen fikk demokratene også vedtatt en større reform av studiestøtten, som avskaffer en ordning har latt bankene fungere som en økonomisk meget lukrativ mellommann uten å ta noen som helst økonomisk risikoen. Offisielt var det riktignok denne delen av helsereformforslaget som avgjorde at de tre demokratene stemte imot, men de fleste kommentatorer er likevel enige om at avgjørelsen var en annen og mer taktisk motiviert. Blanche Lincoln sendte ut en pressemelding hvor hun fortalte at hun ville stemme imot endringsforslagene fordi studiefinansieringsreformen var noe som var blitt skrevet inn i reformpakken av Huset, og som derfor ikke hadde ‘vært gjenstand for den samme grundige debatten’ i Senatet som helsereformen, og Ben Nelson sa noe av det samme. Når alt kommer til alt handlet det imidlertid trolig mer om et forsøk på ikke å tape. Lincoln, Pryor og Nelson vet at helsereformen er meget omstridt i deres respektive hjemstater, og teorien er at de ved å stemme nei i denne andre omgangen kan reise hjem til velgerne og fortelle at de kjempet tappert for å få partiet til å forstå at de måtte gjøre det på en annen måte. Men en slik teori er selvsagt mest ønsketenkning. Det var i forrige omgang det virkelig gjaldt, og da stemte de alle tre lojalt sammen med resten av partiet for å vedta storparten av reformen (og takk til dem for det). Det er også det de vil bli vurdert på av velgerne. Derfor er det høyst forståelig at særlig Lincoln, som står til gjenvalg i november, har opprørt demokrater på den hjemlige grasrota. De ønsker seg, forståelig nok, en senator som er tøff nok til å stå for det hun mener (det gjelder også den offentlige helseforsikringsordningen hun kjempet desperat for å fjerne fra det opprinnelige lovforslaget, men som hun tidligere har støttet), også når ting spisser seg til. Dette nakne ønsket om å få lov til å være både for og mot reformen på samme tid, har vært sterkt medvirkende til at Lincoln har pådratt seg en seriøs utfordrer i det demokratiske nominasjonsvalget i august, nåværende viseguvernør Bill Halter. Pryor ble gjenvalgt i 2008, og Nelson står ikke på valg igjen før i 2012, men det er ting som tyder på at det er samme type kalkulering som ligger bak deres, heller ikke spesielt prinsipielle, nei-stemmer.

La oss likevel ta oss tid til å tenke over hva dette betyr for Ben Nelson. Som noen kanskje husker, var han helt avgjørende for at forslaget ble vedtatt i Senatet på julaften ifjor. Det gjaldt ikke bare forslaget om abortinnstramminger, som fikk mesteparten av oppmerksomheten under debatten i Huset forrige uke, men også en spesialavtale han skaffet for hjemstaten. I følge desember-forslaget skulle Nebraska – som eneste delstat – bli fritatt fra å betale for den lovpålagte utvidelsen av Medicare som forslaget innebar. En slik særbehandling viste seg, selv om den var nødvendig for å sikre seksti stemmer i Senatet, å være svært upopulær ute i landet, og ikke minst i Nebraska. Ben Nelson selv oppfattet dette ganske raskt, og arbeidet deretter målbevisst for å få Nebraskas særavtale erstattet av en lignende ordning for hele landet. Men her kommer altså paradokset: I praksis endte Nelson opp med å stemme mot å ta særavtalen ut av lovforslaget, ettersom han stemte imot endringene, visstnok på grunn av studiefinansieringsreformen. Uansett om det får politiske konsekvenser eller ikke; det ser ikke særlig pent ut.

Det at Senatet vedtok endringsforslaget gjennom den såkalte reconciliation-strategien, som kun krever 51 stemmer for å komme seg rundt en republikansk filibuster, var ellers ventet å skape langt mer dramatikk enn den som til slutt utspilte seg. Republikanerne regnet det som en moralsk seier når demokratene ble tvunget til å stryke noen paragrafer fra den pakken med endringer som hadde blitt vedtatt i Huset, noe som betydde at den pakken som Senatet til slutt sa ja til uansett måtte opp til en ny avstemning i Huset. Men det var da også det. Republikanernes vilje til å forsinke vedtaksprosessen viste seg å være langt mindre enn forventet, selv om de i prinsippet hadde anledning til å stille et ubegrenset antall endringsforslag. Og, som den liberale talkshowvertinnen Rachel Maddow påpekte på MSNBC torsdag, for noen uker siden ville utsiktene til at Huset måtte foreta en tredje avstemning utløste panikk i demokratenes rekker, fordi man tvilte på sin egen evne til å holde sammen under press. Men dette ble aldri noe problem. Republikanerne ga opp tidligere enn ventet, og i Huset forsøkte de ikke engang å avspore den endelige avstemningen, som derfor fant sted bare timer etter at endringspakken ble vedtatt i Senatet. Prosessen var ganske enkelt kjørt til sin ende. Det er ventet at president Obama signer endringsforslaget tidlig i neste uke.

Men det var godt synlig hos den nevnte Maddow (som for øvrig har hatt en begivenhetsrik uke også på andre måter) at dette simpelthen ikke var ment å gå så glatt. Ikke bare hadde republikanerne på forhånd varslet at de ville sette himmel og jord i bevegelse til siste øyeblikk, i et forsøk på å få stoppet reformen; demokratene er også notorisk berømt for å spenne bein for seg selv i slike øyeblikk. For en venstreorientert person som meg (som riktignok aldri blir lei av å understreke at reformen er langt fra det jeg selv kunne ønske meg) var det en glede å se hvordan en fornøyd men forvirret Maddow forsøkte å forstå hvorfor hun allerede nå, i direktesending, kunne diskutere med gjestene Chris Hayes og Ezra Klein hvorfor republikanernes kitchen sink strategy til slutt ikke materialiserte seg. Etter å ha hentet ny energi fra det å faktisk å være på vinnerlaget for en gangs skyld, var liberalernes diskusjon mer preget av genuin glede og overraskelse enn av skadefryd.

Også det hadde en slags verdighet over seg, som det passet seg et historisk politisk øyeblikk.

**

Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*