En litterær studie av Anders Hegers mimikk

LOGEN BAR (SKRIVEKOLLEKTIVET): Forlagssjef Anders Heger hater jobben sin. Særlig når ingen påpeker hvorfor.

Man skulle tro det var vi som skulle gi ut bøker denne høsten, på et la oss si, ganske lite forlag. Det føles i hvertfall slik, når jeg og skribentkollega Eikeland setter oss til bords midt i lokalet, som verdens småkonger, om lag en meter fra den stolen hvor Selveste Anders Heger etter planen snart skal sette seg for å diskutere litteraturens kår under den nye bokavtalen. Etter planen skulle han egentlig ha satt seg på den stolen for en god stund siden, så vi blir noe bekymret for hva som er i gjære. Jeg kikker bort på tredjemann, som drikker upassende dyrt flaskeøl og snakker om samme øls arbeiderklasseidentitet (dette leser vi av hans live-oppdatering på Twitter – la oss for enkelhets skyld kalle ham ”Joakim”, forresten), mens Eikeland mumler at han akter å løpe ut av lokalet i protest hvis Heger ikke kommer.

Da kommer Anders Heger. Høy, lankete og ikledd prangende rød jakke parkerer han den middels interessen Anne Posner fra Bokhandlerforeningen og mastegradsstudent Jørgen B. Fredriksen har vakt fra sine plasseringer, alldeles korrekt anvist som de er, som flankefyll for forlagssjefen. Eikeland roer seg ned, men mumler fortsatt. Nå av mer delirisk karakter, i en kjapp kommentar om Hegers fysikk. Vi sparer detaljene for denne gang, av hensyn til at allmuens syn på Eikeland bør opprettholdes, men resten av opplevelsen farges i aller høyeste grad av nettopp Hegers strengt fysiske fremtoning.

Debatten starter med masterstudenten, som er synlig nervøs og kikker usikkert inn i medbrakt datamaskin. Det er hans første debatt. Heger spiller hersketekniker og tar ham på jakkeslaget og ønsker ham velkommen eller lykke til, avhengig av hvordan man leser gesten. Så legger han (altså Heger) hodet horisontalt mot venstre, og holder denne merkelige posisjonen riktig, riktig lenge mens han lytter intenst. Dessverre synes han å være nokså enig i mastergradsfyrens poenger, og det åpner for en ny, fysisk anstrengelse; å nikke mens man holder hodet i nesten negativ vinkel. Det blir noen slags rist. Per Petterson kan redde bokhøsten, sier Frediksen. Rist. Bokavtalen er grunnleggende fruktbar for bransjen og kundene. Helhjertede, demonstrative rist. Heger retter seg opp og klapper høflig for sidemannen når han, uten særlige problemer, har gått igjennom sitt materiale. At Fredriksen i et nervøst øyeblikk kom til å bomme på klisjeen ”aktivt oppsøkende lesere” ved å sette inn det mer negativt ladede ”oppløsende”, er det bare Eikeland som oppdager.

Spenningen stiger merkbart, alle venter på at Heger skal få ordet, slik vanlig høflighet er. Men nei, med sans for brudd og konflikt hopper møteleder over Freriksens sidemann og gir ordet til Anne Posner, men beroliger forsamlingen med at det kommer en tid for alt. Først skal det bare gå litt mer tid til alt det andre, åpenbart. Posner er en nødløsning, understreker hun selv, med voldsom kraft – det skulle egentlig vært en annen dame vi ikke kjenner. Damen som faktisk er her har et veldig fint, prangende skjerf på, og en enda finere PowerPoint-presentasjon. Anders Heger setter seg langt tilbake i stolen, og ser opp i taket. Vi forstår ikke helt hvorfor, for Posners foredrag bringer til torgs en bunke interessante fakta om bransjen og publikums lesevaner, i spedd noen grufulle illustrasjonsfoto av lykkelig, hvit middelklasse som leser i lyse, trivelige lokaler (inkludert et bilde av en mann som leser en gavebok(?) mens han lener seg mot et rekkverk og står som et anatomisk speilbilde på at det ikke bare er Anders Heger som har en kreativ inngang til spørsmål vedrørende hvordan man skal te seg i litterære sfærer). Posner forteller at 97 prosent av alle kvinner leste bøker i fjor, og at menn kjøper hardere og mer faktaorienterte bøker enn kvinner. ”Joakim” smiler av den opplysningen, før han blir gjort oppmerksom på at en av de største porteføljene innenfor fakta-segmentet er kokebøker. Smilet stivner. Hva pokker ser Heger på, forresten? Det må være noe veldig spennende. Dette blir suverent. Hah!

– Jeg skal ikke snakke så lenge, sier Anders Heger når det endelig blir hans tur. Eikeland krymper seg.

Så snakker Anders Heger ganske lenge, likevel, om hvorfor han hater jobben sin. Han har bøyd seg fremover, og påpeker vennlig at han hadde ventet seg at noen i panelet burde peke på at hans forlag, CappelenDamm (som han selv omtaler som en ”merkelig fusjon av et useriøst Donald Duck-forlag og et kvasi-kulturelt forlagshus”), er en av de store, stygge kapitalistene i bokbransjen. Ingen gjør det, så da tar likegodt Heger på seg oppgaven selv. Store armbevegelser, store ord, nå; mye skal legges inn på å understreke hvor mistilpass forleggeren føler seg som spydspiss for en av dem som bærer byrden med å presse småforlagene ut med sine spesialavtaler, sine økonomiske superkrefter og bookede plasser rundt absolutt hele bordet. Det kloke, bustede hodet svaier kjekt når han påpeker at forlagsdrift handler om å finne bestselgere: ”Vi kan ikke bare gi ut Hanne Ørstavik. Vi skal jo gå i pluss!”. Det er rett nok Oktober som gir ut Ørstavik, men vi takker og bukker for et slikt subtle dig mot Norges mest pompøse kvinne. Han vi kaller Joakim går midt under Hegers innlegg, og blir en manifestasjon av det uhøflige ved å la sjefen selv vente så lenge. Da må vi også vente, nemlig. Men nå har vi blitt belønnet. Med pause.

Møtelederen nevner neste ukes møter i Studentersamfunnet, og Anders Heger skyter som en prosjektil frem i skoene når det viser seg at nordlyset står på programmet neste tirsdag. Han stråler plutselig som en sol, og holder seg oppglødd gjennom den lange spørsmålsseansen etter pausen. Bokhandlerforeningens Posner besvarer spørsmål om bestselgere, og Heger vifter begeistret med det vi tror er en Kindle, Amazons super-ebok-leser. Etter 97 minutter innrømmer Heger at han begynner å bli engasjert. Da er vi femten minutter på overtid. Med selvtilfreds, kyndig mine holder han et ufokusert miniforedrag om en bokhandel på attenhundretallet, inspirert av hyperaktiv, eldre bokhandelansatt i publikum. Vi får se notatene hans, som, uklart hvorfor, blir satt opp som et skjold foran ham når samtalen dreier innpå hvor fin en bokhandel i New York er. Jeg innrømmer for Eikeland at jeg har en hemmelig drøm om å bosette meg på øverste hylle på Tronsmo i Oslo, i det Posner ler lykkelig med tanke på en annen flott filial i London. Det virker til og med som om Anders Heger for et stakket sekund har glemt at han hater alt yrkestittelen hans representerer. Det er trygt å ta ølen med ut av lokalet med god samvittighet, altså.

Epilog: Stephen Walton, nynorsknestoren fra Leicester i England (!), omtaler i sin bok Skaff deg eit liv! Om biografi omfattende sin egen studie av Ivar Aasen med utgangspunkt i Aasens kropp. Vi har ikke helt klart å overføre hans absurde studieteknikk til forlagsbransjens fornemste røde lejesvend, konstaterer jeg når vi sitter i barlokalet og ser Heger stå korkete, men tålmodig pattende på en pils etter debatten. Eikeland forteller malerisk hvordan han før debatten gikk inn i storsalen i første etasje istedenfor baren på andre sal. Mengder av svært middelaldrende mennesker møtte ham, og en scene innredet med et flygel og en rød divan. Divanen var i sin tid symbolet på psykologens maktforhold over den forvirrede sjelen som hadde så mange tanker i hodet at det måtte struktureres av en med kompetanse på den slags, tenker jeg (Eikeland velger å fokusere mer på hvilket herlig revynummer det kunne blitt av de rekvisittene, men det er en annen historie). Det er godt vi ikke har kompetanse på den slags. Et så intens fokus på en manns væren og fremferd en hel kveld ville soleklart gjort oss til divanmateriale, begge to, hvis vi altså kunne trekke den slags slutninger.

Men det kan vi altså ikke. Kanskje er det synd, for da hadde vi kanskje ikke latt en manns blotte nærvær få hele fokuset i en artikkel som like gjerne – ja sågar kanskje heller! – burde handlet om hva som faktisk ble sagt og hvorfor det som ble sagt ble nettopp det. Men det får bli en annen gang.

3 comments for “En litterær studie av Anders Hegers mimikk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*