Helsereformen bør vedtas – uansett hvordan

Det skal avgjøres. Nesten. Igjen. Jeg vet at dette blir teknisk, men: Vi har kommet fram til den helga da det er meningen at Representantenes Hus skal vedta Senatets forslag til helsereform, for deretter å vedta en pakke med forbedringer av dette. Ettersom begge kamre da vil ha godkjent det samme forslaget, vil Senatet derf0r gå over til å stemme igjennom endringer Huset har foreslått, under en framgangsmåte kjent som budget reconciliation. Fordi dette er endringer som utelukkende befatter seg med budsjettmessige sider ved forslaget (inntekts- eller utgiftssiden), kan de vedtas med simpelt flertall (50 stemmer pluss visepresident Joe Bidens dobbeltstemme om nødvendig), i tråd med en senatsregel laget for å hindre politisk nedsmelting i budsjettspørsmål. Slik kommer man seg unna republikanernes varslede filibuster, som ville kreve 60 stemmer bare for å gå til avstemning om forslaget, samtidig som man gir utsatte demokratiske senatorer anledning til å stemme mot enkelte av endringsforslagene av politisk-taktiske årsaker, uten å risikere å velte hele reformen.

Men vi begynner egentlig i feil ende. Eller, om ikke akkurat i feil ende, så går vi iallfall veldig fort og veldig langt fram. Husets speaker, demokraten Nancy Pelosi, er en dreven stemmeteller, og vi vet med sikkerhet at hun ikke vil ta reformen opp til avstemning hvis hun ikke er sikker på at hun har de nødvendige 216 stemmene for den, men det blir likevel spenning til siste slutt. Uhorvelige mengder politisk posering og utpressing skal gjennomføres før Pelosi kaller kammeret til ro på søndag, etter at representantene har fått sine tilmålte 72 timer til å sette seg inn i det modifiserte lovforslaget.

Å komme til 216 handler nemlig, som stemmetellere blant amerikanske politiske journalister har påpekt de siste dagene, om å holde kontroll på en gruppe som har substansielle og taktiske interesser som spriker i alle retninger. Det forteller rikelig om Pelosis dyktighet at hun har klart å slå sprekker inn i flere av de undergrupper som inntil nylig har forsøkt å handle samlet. Representanter som Dennis Kucinich (D-Ohio) har, ikke overraskende, blitt tvunget til å innrømme at det ville være moralsk tvilsomt å bidra til å felle helsereformen fra venstre. Gruppa av abortmotstandere, ledet av Bart Stupak – hvis strenge antiabortparagraf i Husets opprinnelige forslag var avgjørende for å vedta den i forrige omgang – ser ut til å smuldre opp, i det innflytelsesrike religiøse organisasjoner (men ikke katolske biskoper) har konkludert med at abortinnstrammingene i Senatets forslag går langt nok (innstramminger som riktignok i seg selv er unødvendige og uttrykk for politisk posering, ettersom forslaget faktisk ikke bidrar til offentlig sponsing av aborter). Budsjetthaukene fikk en vitamininnsprøyting ved at torsdagens beregning fra Kongressens uavhengige budsjettkontor ikke bare anslår at prisen på reformen er litt lavere enn tidligere antatt, men viktigere, at den vil redusere det svimlende budsjettunderskuddet tildels betydelig over de neste to tiårene. Endelig har representanter fra minoritetsmiljøene fått løfter om et nytt framstøt for en omfattende innvandringsreform, og representanter med støtte i fagbevegelsen har fått reduserert og utsatt virkningen av en ny skatt på særlig sjenerøse forsikringsordninger, som mange fagforeninger har forhandlet fram istedenfor lønnsøkninger, som mange økonomer mener bidrar til overdekning og dermed -forbruk av helsetjenester det ikke er bruk for.

Og dette er altså bare de politiske innvendingene. De samme demokratene som målbærer dem, er også folk som i større eller mindre grad må ta hensyn til sine egne gjenvalgssjanser, eller simpelthen sitt ettermæle. Men også i et slikt perspektiv er det mulig å finne positive signaler på at reformen til slutt kan bli vedtatt. En budsjetthauk som Tennessees Bart Gordon har siden den første avstemningen i november bestemt seg for å ikke stille til valg igjen, og står derfor friere til å stemme på tvers av velgerne i sitt distrikt; han skifter sin stemme fra nei til ja denne gangen. Det samme presset kommer til å bli lagt på en annen ventende pensjonist, Washingtons Brian Baird. Utsatte nykommere fra 2008-årgangen, som John Boccieri fra Ohio og Tom Periello fra Virginia er ombord, selv om de risikerer å bli straffet av velgerne, og en abortmotstander som Dale Kildee fra Michigan har forlatt Stupak-konsensusen, og har nå konkludert med at Senatets lovtekst er streng nok. Det krever et visst politisk mot, og en ganske dyp overbevisning om at lovforslaget faktisk er til det beste for landet. De fleste har lest fredagens stadige utrulling av nye ja-stemmer, enten fra tidligere motstandere eller representanter som har sittet på gjerdet, som et tegn på at de er blitt garantert at forslaget faktisk vil bli vedtatt. Det absolutte marerittet for mange av disse representantene er at de skifter sin stemmegivning fra nei til ja i et forsøk på å redde partiets politiske agenda, og forslaget faller likevel.

Men dette ville nesten ikke vært Kongressen, og iallfall ikke helsereformen, dersom det ikke samtidig sirkulerer en prosedyre som kan finne nok en snarvei rundt slike politiske ubehageligheter. Si hva du vil om de to kamrenes (og Senatets) muligheter til å trenere viktig lovgivning (og jeg har selv gjort det her), men de har sannelig noen åpninger også. Prosessen som nå kjøres til veis ende er i seg selv en slik. I utgangspunktet skal to forskjellige forslag forenes gjennom at et panel av representanter fra både Huset og Senatet (conference committee) skriver en kompromisstekst som så skal endelig vedtas i begge kamre, men denne strategien ble sløyfet ettersom valget av senator Scott Brown (R-Massachusetts) i januar sørget for at demokratene ikke lenge hadde de nødvendige seksti stemmene til å komme rundt en filibuster. Men selv dette kompromisset (som ikke er unikt, og heller ikke grunnlovsstridig) er ikke nødvendigvis nok for de sårbare kongressmedlemmene. Derfor diskuterer man nå en strategi som kan fjerne behovet for i det hele tatt å formelt godkjenne Senatets forslag i Representantenes Hus; ved å bare ta opp forbedringene av Senatets forslag, kan Huset (via implikasjon) anse det som allerede vedtatt. Strategien kalles deem and pass, og er heller ikke unik, men betydelig mer kontroversiell enn forsøket på å komme seg rundt filibusteren via den opprinnelige strategien. I teorien skal sårbare demokrater nå kunne hevde at de aldri stemte for Senatets forslag hvis de blir angrepet av republikanerne for å ha støttet de kontroversielle og ulekre sidene ved det det (den tidligere nevnte skatten på dyre forsikringer, skatten på selskaper som produserer medisinsk utstyr, eller de spesielt avtalene som ble gjort for å ta deler av regningen på delstatene Lousiana og Nebraskas vegne, stilt som opprinnelige krav av senatorene Mary Landrieu og Ben Nelson).

Om det vil fungere taktisk er imidlertid, nok en gang, bare en side av saken. Denne framgangsmåten har også en juridisk side. Det er ikke første gang republikanerne har truet med å utfordre reformen som grunnlovsstridig (og jeg stoler på The New Republics Jonathan Chait, som i sin tur ikke stoler på Høyesterett) – flere delstatspolitikere har lovet en rettslig prøving av hvorvidt det er i tråd med grunnloven å pålegge alle amerikanere å kjøpe forsikring – men deem and pass-innvendingen bør tas på større alvor. Selv om han har en politisk agenda som går ut på å velte hele reformen, har libertarianeren David Harsanyi et poeng når han i magasinet Reason påpeker det tvilsomme i at noe som faktisk har konsekvenser for en sjettedel av amerikansk økonomi ikke engang blir gjenstand for en faktisk votering i Representantenes Hus. Innvendingen kan være gyldig (selv om TNRs Byron Tou mener den bygger på en feiltolkning), om enn kanskje ikke avgjørende, selv om de fleste republikanske politikerne som framfører liknende kritikk, her som ved de fleste andre korsveier i debatten, hykler så det ryker ut av ørene på dem.

Men selv om deem and pass-strategien altså kan utfordres i rettssystemet etter at vedtaket er fattet (og selv om dagens delte høyesterett, med den moderate konservative dommer Anthony Kennedy som avgjørende stemme i de fleste jevne avstemninger, gjør utfallet uvisst), har den en politisk fordel sammenlignet med den folkelige avskyen som ble de nevnte spesialavtalene i senatsforslaget til del. Riktignok vil det demokratiske lederskapet heller ikke denne gangen snakke særlig åpent om de kontroversielle sidene, men denne gangen er det i det minste mindre sannsynlighet for at de vil skryte av nettopp kontroversene som en naturlig del av selve prosessen (etter at Senatet vedtok sin plan gikk flertallsleder Harry Reid (D-Nevada) så langt som til å anklage de senatorene som ikke skaffet seg liknende særavtaler som Louisiana og Nebraska for ikke å gjøre jobben sin). Og, viktigere: Når helsereformen vedtas denne gangen, er det endelig. Omkampen må komme i rettsystemet, ikke i Kongressen, og endel tiltak i forslaget som trer i kraft med en gang, kan bidra til å gjøre reformen mer populær, og således undergrave interessen i velgermassen for en uttværet diskusjon om prosessargumentet i en prosess som allerede er avsluttet. Og Washington Posts Chris Cillizza har trolig rett (myte #5) i at den jevne velger først og fremst mener at den evigvarende debatten om helsereformen står i veien for mer presserende saker, som å få gjort noe med den høye arbeidsledigheten. Hvis de overspiller kortene sine etter den endelige avstemningen, risikerer republikanere paradoksalt nok selv å framstå som de som står i veien for å gå videre til å diskutere arbeidsplasser, fordi de henger fast i en sak som er avgjort.

Men kanskje fortsetter jeg enda i feil ende. Når vi er så nær en avgjørelse (iallfall i Huset; det er ventet at Senatet begynner sitt arbeid med reconciliation tidlig neste uke), kan det være verdt å minne om hva forslaget egentlig handler om. Jeg støtter meg på Washington Post Ezra Klein, som minner demokratene om substansen fra et økonomisk perspektiv, men poengene hans er gyldige på andre måter også: Det dreier seg om å sikre tilgang til helseforsikring til trettito millioner amerikanere som idag ikke har det; om å gi økonomisk støtte til fattige slik at de slipper å blakke seg for å få råd til det; om å forhindre at folk kan nektes forsikring på grunn av sin tidligere sykdomshistorie (pre-existing conditions); å nekte forsikringsselskapene å si opp en forsikringsavtale av tekniske grunner i det øyeblikk det blir aktuelt å betale ut en premie (rescission); å sørge for at folk kan ta med seg forsikringen sin mellom ulike jobber, noe som skaper et mer fleksibelt arbeidsliv; å få kontroll med forsikringsselskapenes plutselige, umotiverte prisøkninger, gjennom å gi amerikanerne en sjanse til å sammenligne priser og dekning på en markedsplass hvor slikt kan gjøres på en gjennomsiktig måte; å få etablert et panel som kan anbefale at de billigste og beste preparatene blir tatt i bruk, noe som både reduserer kostnadene og forsikringsselskapenes makt; og å få kontroll med den offentlige kostnadseksplosjonen knyttet til refusjon av behandlinger gjennom Medicare og Medicaid-systemet.

Det er ikke slik jeg ville gjort det. Jeg ville satset på et nasjonalt, skattefinansiert helsevesen, eller i det minste på å etablere en offentlig helseforsikringsordning som kunne konkurrere med de private selskapene. Jeg ville etablert en nasjonal markedsplass, ikke delstatlige eller regionale, slik at man kunne forhandlet fram lavere priser direkte med produsentene. Men det kompromisset Kongressen til slutt ligger an til å vedta er uansett den største utvidelsen av amerikansk velferd siden Lyndon B. Johnsons Great Society.

Reformen fortjener å vedtas.

Oppdatering, 20. mars: Demokratene har forlatt ‘deem and pass’-strategien, vil foreta to separate avstemninger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*