SOMMERSERIE: «Natt i Caracas, morgen i Santiago» – en fiktiv reiseroman fra sosialismens nye fyrtårn

Vinteren 2008 startet Skrivekollektivets skribenter Stein Ove Lien og Tore Eikeland spøkefullt arbeidet med en fiktiv reiseroman fra Latin-Amerika. Det bunnet i begge skribenters dype kjærlighet og fascinasjon for forskjellige sider ved området, være seg politiske eller kulturelle. Gjennom flere måneder jobbet begge kollektivt med å hamre sammen en fortelling om sosialismens fyrtårn i det 21. århundre, i etterdønningene av Chavez, Lula og Michelle Bachelet. I sommer vil Skrivekollektivet bringe flere utdrag fra dette arbeidet.

Teksten er fylt med kunstneriske friheter (så som tidligere arbeidserfaring som journalister ved NRK og Dagsavisen, hvilket dessverre enda ikke medfører riktighet), og hele teksten er skrevet i kompaniskap over epost og det nye kommunikasjonsverktøyet MSN. Eikelands passasjer er

markert i kursiv, mens Liens bidrag står

uten kursivering. Dette er gjort for at leseren enklere skal kunne følge de svært subjektive fortellerstemmene. God fornøyelse!

Bergen, 6. juli 2009,
Tore Eikeland
Stein Ove Lien

Luften slo imot oss på Buenos Aires Internacional. Det var som å trekke inn et åndedrag av liv og leven, rødt liv og rødt leven. Taxisjåføren forteller om visjonene til den nye kvinnelige presidenten. Lien nevner at vi håper å få til et intervju med henne. Sjåføren får rikelig med tips og veiver oss ut på fortauet med marx-inspirerte gloser. Jeg kjøper en liten krukke med kondormotiv av en eldre kvinne.
Buenos Aires. Endelig.
Det var ikke sånn at vi kom hit uten en plan. Vi hadde den. Vi skulle finne ut hvorfor Latin-Amerika plutselig var blitt fyrtårnet for sosial omveltning, så få år etter at høyre-diktaturene falt. Det var premissen helt siden vi hadde møttes på Gardermoen tidligere på dagen
‘Neste gang jeg drikker kaffe, skal det være sånn som har reist mye kortere enn inn i denne dispenseren’, sa Eikeland og så skeptisk og mismodig ned i kaffekoppen foran ham på flyplasskafeen. ‘Da skal det være skikkelig saker!’
Jeg var enig. Vi var på vei mot skikkelige greier. Jeg skrev en liten notis på avisen foran meg, og rev ut papirbiten og ga den til mitt reisefølge: The real deal, sto det, og tre ord til: Michelle og Lula. Eikeland viste vei på det lokale torget. Han hadde den basale skolespansken man gjerne ikke hadde vondt av å ha i bakhodet i Latin-Amerika.
Juan Miguel ville selge Lien en brodert duk. Lien stakk til ham en peso og viftet ham av gårde. Tidligere på dagen hadde vi oppsøkt pressekontoret til president Kirchner. Et falmet pressekort fra sommervikariatet i Dagsavisen imponerte argentinerne nok til at Eikeland raget flerfoldige centimeter høyere da han med Lien i hælene ble vist inn på PR-sjefens kontor. – Queremos hablar con la presidenta, åpnet Eikeland. Kort og konsist. Lien kunne banne på at kaffen kom fra samme dispenser som på flyplasskafeen. PR-sjef Gonzales var ikke videre overbegeistret over de gebrokkent spansktalende langveisfra. Etter to og en halv time på det innestengte kontoret tok Lien en råsjanse. Han lirket tilfeldigvis frem en Boca Juniors-trøye, midt i en opphetet diskusjon mellom Eikeland og PR-sjefen, som nå hadde antatt en lys burgunder farge. Ti minutter etter at Gonzales kysset klubbemblemet på drakten til Lien, vandret de ut i gaten igjen. Tre timer fattigere, en møteavtale rikere. – La presidenta, Lien, sa Eikeland. – La presidenta. Lien smilte lurt.
Det var jo forbannet typisk, faktisk en klisje, at den gamle Boca-drakten skulle sikre en oss en avtale med presidenten, tenkte jeg. Vet ikke disse folkene at de bekrefter alle fordommer vi har om latinamerikanerne ved å oppføre seg på den måten? Greit nok at han er Boca-fan, det kan vi alle være. Men du må til Argentina for å se folk gråte ved synet av drakten til favorittklubben. Det er noe dypt macho ved den argentinske fotballkulturen. Dette er guttas domene. Sånn var det jo med politikk tidligere også. Bare se på Chavez, liksom. Han er liten, tykk, ikke særlig pen, og absolutt ikke elegant. Nestor Kirchner er noe helt annet. Han har en feminin ro og delikat sjarme som er dypt u-argentinsk, og den rake motsetning til den venezuelanske chavismo. På mange måter ligner herr Kirchners trekk på alle de positive tingene man kan si om hans kone, men som vi ikke får lov til å si, fordi Madame Kirchner er kvinne, og da er beskrivelser som de ovenfor plutselig diskriminerende. Eller er det sånn i Argentina? Kanskje er det brennevinet som snakker. Jeg kikker bort på Eikeland, som nipper til whiskyen mens han med ustø hender prøver å stokke notatene til intervjuet vi skal ha med presidenten om en liten halvtime. Vi husker noen ord om sprit som en gammel Tv2-sjef så for noen år siden, og støtter oss på at det er ok å drikke på jobb. Eikeland er skeptisk, for i rikskringkastingen er den slags ikke akseptert. Men her, i Buenos Aires, sender vi en takknemlig tanke til Kåre Valebrokk og skåler likevel.
Lien drar en anekdote om en landsmøtetale pokker-vet-hvem av en nestleder for pokker-vet-hvor-mange år siden. Jeg hører med et halvt øre. Siste slurk hviler noen sekunder i munnen, før også Jack Daniels må settes til side. Ut av rommet og ned trappen sier ingen noe. Resepsjonisten vifter med et telefonrør. Lien sender et avvisende blikk i retning skranken og slenger nøkkelen i fanget på den trinne damen. Jeg vinker på taxi, og sjåføren rynker pannen når jeg opplyser om ønsket destinasjon. – Klampen i bånn, sier Lien, mer til meg enn til sjåføren. Jeg nikker og kjenner etter at alt ligger i de lommene det skal. Irritert flytter jeg tyggegummien til høyre bukselomme, mens Lien ved stopp for rødt lys oppgitt blir vist et ufint fingertegn fra forbigående prostituerte. Sjåføren, Ramón, lar seg ikke merke med det. – Residencia Kirchner, mumler han og jeg veksler blikk med Lien. – Tror ikke vi skal regne med at det var en brennende regjeringstilhenger, sier Lien. For meg var det eneste brennende jeg kom på hodet. – Et kvarter fra Cristina Elisabet, sukker jeg mot min kompanjong. – Presidenten, Lien, sier jeg når jeg ser uttrykket hans. Han nikker bifallende og leder an opp marmortrappen. Fjorten minutter nå. En sky duver over horisonten mot kveldssolen. Men det ser vi ikke.
Jeg har aldri likt den følelsen man får når man møter mennesker med så mye makt som den damen som sitter foran meg. Jeg hater det når jeg ikke er på toppen av situasjonen. Og det kan jeg umulig være her. Vi sitter på kontoret til statslederen i Argentina, en kvinne så vakker at bourbonen i kroppen min ett sekund får meg til å glemme at jeg egentlig ikke pleier å tenke på kvinner på den måten. Tankene spinner om Christina Kirchner nå. Det er jævlig uprofesjonelt, og jeg skuler oppgitt bort på min smilende kollega for å få ham til å ta føringen, mens jeg tar meg inn igjen.
Jeg bommer tyggegummi av Eikeland, og klarner tankene ved å tenke hardt på de tingene som har gjort Christina og ektemannen til det selvsagte valget som første post på vår dannelsesreise gjennom det 21. århundrets sosialisme. Jeg rekonstruerer bank-krisen i ’00, og om Nestors knallharde linje overfor nyliberalistene i IMF. Jeg kan høre Eikeland innlede med høflighetsfraser overfor presidenten.
De snakker om fotball. Helvete heller, tenker jeg, må vi smøre enhver person vi møter med pene ord om sportsartistene deres? Ingen nevner noe om Matias Almeyda, neida, denslags holder vi kjeft om. Litt stolthet vil vi jo gi argentinerne, selv om gamle Matias var et pinlig skue i en bakgårdsklubb i den norske eliteserien for ikke så lenge siden. Kjevene bearbeider tyggisen med manisk styrke, og jeg merker at det er på tide å komme i gang. – Madame Presidente, begynner jeg, og trekker pusten dypt. Jeg aner ikke hva som skal avslutte den setningen jeg nettopp begynte på. Marmoren er like tung og kald som jeg trodde. Jeg treffer den med hodet først.
Jeg stirrer sidelengs på Lien. Hva i huleste holder mannen på med? Det går femten sekunder uten at en lyd unnslipper hans munn. Jeg sparker ham diskré i akillesen, mens jeg smiler mot Kirchner. Så kommer det fra min kollega: – Perdón, no puedo hablar español. Puedo hablar inglès, por favor?
Legeringen Lien er igjen i fast form når han etter presidentens lattermilde ”of course!” spør henne om hvordan overgangen til presidentrollen var for henne, og samtidig ber henne forklare den politiske passatvindens U-sving de siste årene på kontinentet. Jeg sender Lien tommelen opp i tankene, mens jeg lytter til presidentens svært behagelige og likevel så appellerende stemme. Jeg peker mot koppen hennes med et spørrende uttrykk, mens jeg letter på kaffekannen i sølv. Hun nikker smilende og fortsetter sin lidenskapelige utgreiing. Jeg fryder meg innvendig. En drøm av et intervju, tenker jeg. Men så spretter jeg opp. Kirchner sier noe jeg aldri ville trodd hun skulle si.
Skoleengelsken min var uttalemessig god, men setningsbygningsmessig noen skrantende, og selv ikke åtte måneder på universitet i Danmark hadde kunne hjelpe på det. At jeg nettopp hadde vært i nærkontakt med marmoren på fru Kirchners kontor og fremstått som overmåte full og ikke så rent lite idiotisk, gjorde ikke saken bedre. Etter å ha kvestet akillesen min og penset presidenten inn på engelsk, hjalp Eikeland meg smilende på beina, og plasserte meg på stolen igjen. En liten, tettbygd mann som ved vår ankomst hadde presentert seg som Leon ga meg et glass vann.
Jeg drakk sakte, og tankene vandret atter engang i retning av en av de lange, Solstad-aktige digresjonene som til nå hadde truet med å gjøre denne fortellingen uleselig. For var det ikke hylende urettferdig at jeg, en ufokusert og lettere bourbon-marinert livsnyter fra Norge, kunne få friskt vann i koppen bare jeg besvimte, mens hundretusener av fattige små argentinere ikke var sikret vann eller mat?
Der har vi det, mumlet jeg bistert i retning Eikeland, og la til et prøvende «there we have it» på dårlig engelsk-norsk, som for å sjekke at vokabularet mitt fungerte overhodet. Jeg vendte meg endelig mot damen som var blitt valgt av folket til å befolke det kontoret hun nå satt på, og sa:
– Madame Kirchner, how do you like the view? Pretty splendid, I’d say. But how come we can’t see any of the poor kids or the lonely people from our viewpoint? Something’s missing, Madame President. You and your husband promised to fix this country, after years and years of misery under the Junta and, of course, Mister Menem. Do you think you’ve delivered the results needed to justify the glory and praise people like myself have showered down upon you?
Jeg var uforskammet som bare satan. Jeg nøt det. Eikeland så ut som om han hadde mest lyst til å hoppe ut av vinduet.
Dette elsker han, tenkte jeg. Den jævla kollegaen min elsker dette. Med blikket festet på perlekjedet til madame Kirchner, drev jeg en indre kamp om hvordan jeg skulle takle situasjonen. Skulle jeg slå over på spansk og fortelle at kompanjongen min ikke behersket engelsk særlig godt heller? Pokker til dårlig idé. Skulle jeg be presidenten forklare Lien veien til toalettet? Ikke særlig bra det heller. Jeg landet til slutt på at jeg skulle si noe gloriøst om presidenten og hennes manns arbeid, men før jeg kom så langt hadde Kirchner startet på sitt svar til Lien. Jeg kunne ane en lett bitter tone da hun – fortsatt smilende – ramset opp reformasjonen av sosialsatser, trygde- og pensjonsordninger og andre ting som skulle hjelpe fattige mennesker opp av slummen og på beina. Reduksjon av antall arbeidsledige ble også nevnt. Øynene til Lien vekslet mellom presidenten og diagrammene han hadde i fanget. Men også jeg måtte vel innrømme at hennes preken hørtes svært konvensjonsbundet ut. Da hun var ferdig var det jeg som satt med rynket panne.
– Where are the real statistics, Madame Kirchner? spurte jeg. – Where is the money you promised the poor people? I get the feeling it rests right here, in your very own office!
Jeg, med min oppdragelse i utstudert høflighet, skulle nå lufte tærne i gravende journalistikk.
Helvete, tenkte jeg. Helvete, hvor godt det føles.
Jeg skvatt i stolen. Gutten ved siden av meg løp rett inn på mitt domene og så seg ikke tilbake. Det var ikke egentlig sånn det skulle være. Egentlig skulle jo Eikeland, med sin høflighet og betydelige sjarme, mørne alle verdens statsledere før jeg satte inn støtet. Nå forrykket min unge venn maktbalansen, og jeg så at han satte stor pris på å se det sjokkerte uttrykket i ansiktet mitt. Uttrykket i fjeset til Cristina Kirchner var en annen historie. La gå, selv når hun var sint var hun vakrere enn noen av divaene vi kunne følge i de allestedsnærværende telenovelaene som ble visst på hver eneste pub vi hadde besøkt i løpet av våre korte timer i landet. Men det var helt åpenbart at fru Kirchner ikke hadde forberedt seg på å bli utfordret på dette området. Jeg kunne ikke klandre henne. Bortsett fra insidenten med Boca-drakten hadde Eikelands forhandlinger med Kirchners pressekontor stort sett gått ut på å male bildet av hvor nestegruse fans disse unge norske journalistene var. Guarden var nede. Nå var den slått opp for full musikk.
Fattigdommen var fortsatt et sårt punkt for Argentina. Landet, som ble så voldelig herjet med i forrige århundre, først under juntastyret og deretter under det Naomi Klein har kalt ‘den andre bølgen’ av nyliberal sjokkterapi under Carlos Menem, hadde riktignok tatt syvmilssteg i rett retning under to blad Kirchner, men vi hadde bestemt oss på forhånd: Det er slutt på hvetebrødsdagene. Det var hele poenget med å reise til Latin-Amerika. Vi skulle møte, påpeke og om nødvendig avkle Kirchners, Evos, Lulas og Hugos retorikk, og se hva som ble igjen. Eikeland hadde kastet silkehansken. Jeg hadde plukket den opp. Cristina Kirchner var nære på å kaste den ut.
– Teresa.
Det var en myndig stemme som kalte på sekretæren i intercomen. Mindre enn ti sekunder etter sto en skjørtkledd dame i de tidlige førtiårene bak oss. – Si, Madame Kirchner?
Presidenten vinket henne til seg og hvisket noen ord i øret på henne. – Will the gentlemen please follow me? sa damen på tindrende klart engelsk, uten noen soleklar aksent. Sekretæren fulgte oss smilende ut i venterommet igjen. Lien så ut som om han fikk lyst til å kaste en glose etter presidenten, men nøyde seg med et svært mørkt blikk over skulderen.
En halvtime og to flasker vann senere ble vi igjen ført inn i presidentkontoret. Nytt for anledningen var et lerret, en prosjektor og en ung mann. Vi ble vist ned i de samme to stolene av presidenten selv, og vekslet blikk mens den dresskledde unge mannen fiklet med en laptop. Første PowerPoint-bilde flimret over lerretet. Smilende beklaget presidenten at presentasjonen rent skriftlig var på spansk overfor Lien, men han nikket vennlig med et uttrykk som viste at det sikkert gikk greit.
Den påfølgende halvtimen ble Lien og jeg forelest av presidenten i Argentina om den nasjonale situasjonen, og presidenten svarte villig på alle spørsmål vi måtte ha. Det var en helt annen tone fra Madame Kirchner nå. Hun virket mye mer ekte, mye mer folkets president enn for bare en snau time siden. Vi forsto nikkende problemene i landet, og fikk utfyllende svar på kritiske spørsmål.
En time hadde presidentens PR-kontor tilgodesett oss med. Tre timer ga presidenten oss. Da Lien og jeg satt på familierestauranten ”Hernandez carne y pescado” etter visitten hadde vi tolv breddfulle notatsider i sekken, foruten PP-presentasjonen på en minnepenn med logoen til Frente para la Victoria. Og smilet til Cristina Kirchner sto brent fast på netthinnen min. Jeg mistenker nesten at også min kollega følte det på samme måten.
Jeg tente en sigarett, men merket med en gang at det var et feilgrep. Ikke fordi jeg hadde sluttet å røyke, men fordi luften var så tett og varm at det nesten føltes som å inhalere sandpapir. Men noe måtte jeg gjøre med høyrehånden min, muligens for å unngå fike til Eikeland, som fortsatt gliste salig etter å ha opplevd Cristina Kirchner på sitt mest oppmerksomme. Jeg var ikke like langt oppe.
Det kunne selvsagt ha noe med mer prosaiske forskjeller å gjøre, men jeg kunne se på min kollega at han var oppriktig imponert av det showet presidenten til slutt hadde innvilget oss.
Litt snurt spurte Eikeland hva det var jeg hadde å utsette denne gangen. Jeg hadde jo ikke akkurat inngitt den største troverdigheten der jeg vasset rundt på marmoren, minnet han meg på.
Mellom sigarettrøyk og dovent og dyrt øl prøvde jeg å forklare min posisjon: – Husker du Carlos Roa, spurte jeg. Eikelands øyne gnistret forutsigelig, dette handlet tross alt om fotball.
– Han var jo helvetes god i VM i 1998, som du husker. Så god var han, faktisk, at Manchester United var etter ham, i desperat søken etter en erstatter for Schmeichel. Roa var visstnok førstevalget, sier myten, men han takket dessverre høflig nei. Grunnen han oppga, var at han ikke ville flytte fra Argentina, fordi religionen hans sa at verden kom til å gå under ved årsskiftet 1999-2000.
Han måtte bli værende i Independiente, med familien, når verden eksploderte. Men det skjedde jo ikke, gjorde det vel? Carlos Roa og alle andre overlevde jo, uten at Manchester United ble imponert av det. Han misset sjansen sin, Eikeland.
Eikeland nikket spørrende.
– Men Carlos Roa er sikkert fortsatt lykkelig for at han ikke døde, slik guden hans hadde bstilt for ham, ikke sant. Sånn føler jeg meg også. Jeg er glad vi fikk en trivelig og god snakk med damen, og et positivt inntrykk og jævlig mye bra å skrive om. Men vi fikk jo ikke presset henne til de ordentlige svarene, de som er ærlige fordi du ikke kan tenke dem igjen med spindoktoren i en jævla time!
Skjønner du?
Eikeland skjønte.
– Vi misset sjansen, ja.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*