Birthe Rønn Hornbechs avgang er ikke slutten på Løkkes problemer

Som ventet sto Birthe Rønn Hornbechs politiske liv ikke til å redde. Kvinnen som inntil i dag var integrerings- og kirkeminister i Lars Løkke Rasmussens regjering, ble en gang for alle felt av den redegjørelsen hun leverte for bakgrunnen for en konvensjonsstridig saksbehandling av statsløse personer som søkte om dansk statsborgerskap. Løkke hadde simpelthen ikke noe annet valg enn å avskjedige henne. Saken er alvorlig nok i seg selv, men dødsstøtet for Rønn kom da hun ble tvunget til å bekrefte at hun hadde kjent til feilbehandlingen helt siden oktober 2008, uten å gi Folketinget beskjed om den før i desember 2010. Enda alvorligere ble den av at saksbehandlingene fortsatte langs de konvensjonsstridige retningslinjene også etter at integreringsministeren var gjort oppmerksom på at de var i strid med konvensjonen. Rønn hevder at det var nødvendig å la sakene løpe mens departmenetet brakte klarhet i hvordan konvensjonen ble tolket og praktisert i andre nordiske land, men Lars Løkke ble i dag likevel nødt til å konkludere med at det gikk for lang tid før praksis ble endret og Folketinget ble underrettet.

Dessverre for en hardt prøvet statsminister, og for politiske kommentatorer vant til forgjengeren Anders Fogh Rasmussens rutinemessige avvisning av granskninger i enhver sammenheng, stopper saken heller ikke med Birthe Rønn Hornbechs avgang. Istedet har justisdepartmentet fått i oppgave å få istand en uavhengig granskning. Vi kjenner ennå ikke mandatet for denne granskningen, men hvis den skal komme ordentlig til bunns i denne hengemyra av dårlig saksbehandling, gjør den lurt i å undersøke hvordan det er substans i de anonyme påstandene fra embetsmenn i integreringsdepartementet om at Rønn Hornbech bevisst holdt opplysninger tilbake for Folketinget, og at hun ignorerte klare råd fra embetsverket da hun ga klarsignal om at statsborgerskapssøknader skulle behandles etter gamle regler mens konvensjonspraksis ble undersøkt videre. Det trengs også mer informasjon om hvordan sakene behandlet under de tidligere integreringsministerene Rikke Hvilsjøj og Bertel Haarder (begge Venstre), og til slutt når statsministeren rent faktisk ble underrettet om saken. Det som i utgangspunktet så ut som en sak som kunne blåse over med en ripe i lakken for Rønn så lenge regjeringens støtteparti Dansk Folkeparti var villig til å se gjennom fingrene med feilskjærene, har utviklet seg til en rettsstatlig skandale og en betydelig belastning for regjeringen.

Kanskje kan også denne meget ubehagelige saken forklare Lars Løkke Rasmussens merkverdige håndtering da han ikke bare skulle legge fram avskjedigelsen av Rønn Hornbech, men også presentere nye ministre i hennes kjølvann. Tidlig på dagen holdt han en pressekonferanse hvor han kommenterte redegjørelsen fra integreringsministeren, før han noen timer senere kalte pressen inn på nytt, for å introdusere endringene i regjeringen. Hvis det var et forsøk på å snu nyhetsstrømmen fra morgentimenes dårlige nyheter til friskt blod og ny optimisme, lyktes det bare sånn halvveis. Det skyldtes ikke minst at undervisningsminister Tine Nedergaard (V) benyttet anledning til å tre ut av regjeringen samtidig med Rønn Hornbech – av personlige årsaker – hvilket minnet pressen om Nedergaards høyst mislykkede statsrådstid. Hun blir husket for en tildels havarert folkeskolereform hvor åpning for større klasser var et hovedmål, og erstattes av den driftssikre tidligere miljøvern- og skatteminister Troels Lund Poulsen (V). Om lærerorganisasjonene er glade for å få en ny person å forholde seg til, så er det definitivt begrenset hvor ny og frisk en mann som tar fatt på sin tredje ministerjobb egentlig kan være.

Fornyelse skjedde imidlertid på Lund Poulsens gamle arbeidsplass, hvor Venstres politiske hovedtalsperson Peter Christensen, en liberal flammekaster, tar over som skatteminister. Christensen var et hett navn for regjeringsrokaden allerede for et år siden, og regnes som en lojal støttespiller for Lars Løkke. Hva Birthe Rønn Hornbechs gamle ansvarsområder angår, overtar bistandsminister Søren Pind (V) integreringsfeltet, mens Per-Stig Møller (K), for et år siden degradert fra utenriksministerposten, nå i det minste kan kalle seg kultur- og kirkeminister. Av disse er det kun utnevnelsen av Pind som er interessant. I likhet med den nyslåtte skatteministeren har Pind ikke bare en fortid som leder for Venstres Ungdom, men også som liberal ideolog. Begge var med å skrev de manifest-lignende ‘ti tesene’ for en mer liberal politikk i 2007, og det er i det hele tatt oppsiktsvekkende hvor raskt de har steget i gradene etter sine tidligere utskeielser. De fleste kommentatorer har tilskrevet det en kombinasjon av god politisk situasjonsfornemmelse, større ideologisk overenskommelse med Løkke enn med forgjengeren Fogh, og i noen grad også at statsministeren trenger å skjerpe den ideologiske profilen i konkurranse med særlig Liberal Alliance.

Så får tiden vise om at det å utnevne en integreringsminister som ikke tror på integrering (han vil heller ha assimilering), eller å redusere regjeringens kvinneandel på selveste Kvinnedagen, er et dårlig omen eller et utenfor-boksen-grep som kan gi regjeringen muligheten til igjen å sette en egen dagsorden. Det blir uansett tøft. Alle regjeringens reformforslag – inkludert den mye omtalte tidligpensjonsreformen – ser ut til å ha mistet momentum, og kritikken av opposisjonens hullete spareplan er forsvunnet i interne fotfeil, og han har selv valgt en fremgangsmåte som garanterer at ukulturen i integreringdepartementet ikke forsvinner fra journalistenes oppmerksomhet på en stund.  Først og fremst må Løkke bryte med et mønster hvor ethvert nytt forsøk på å forbedre situasjonen avføder en ny krise. Slik det er nå, kan opposisjonen bare lene seg tilbake og la regjeringen gjøre arbeidet for seg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*