DNA-landsmøtet: Riktig type kjendis

Som alle partier, elsker Arbeiderpartiet å sole seg i glansen fra kjendiser. Ikke bare fordi kjendiser i seg selv er interessante, men fordi det å kunne knytte partitilhørighet til en person som ellers er kjent for å stå hevet over den kynismen folk flest forbinder med partipolitikk, gjerne kan være med på å gi en mer positiv assosisiasjon til partiet. Eller sagt på en annen måte: Når en kjendis står fram som Ap-sympatisør, er det for en gangs skyld personen selv, ikke partiet som tar en sjanse. Kjendisen risikerer at folk som ikke deler hans eller hennes politiske synspunkter blir litt skuffa, men Arbeiderpartiet kommer først inn i ligningen dersom velgeren får et litt mildere inntrykk av partiet på grunn av evnen til å tiltrekke seg populære folk som tilsynelatende ikke har noen agenda med sitt politiske engasjement.

Men det er selvsagt forskjell på kjendiser, og ikke alle kjendis-sympatisører er verdt å ha. En støtteerklæring fra la oss si Bjarne Brøndbo (som er Ap-sympatisør) ville antagelig slå bedre an i Arbeiderpartiet eller FrP enn i SV eller Høyre, hvor mine fordommer forteller meg at man ikke er like godt vant med den folkeligste kulturen. Og så er det selvfølgelig kjendis-sympatisører som ganske enkelt ikke bare bringer positive vibrasjoner med seg. Kjell Inge Røkke er en beundret mann til både høyre og venstre, men når han sto fram med sin Ap-sympati i 2001, ble det av mange desillusjonerte, potensielle Ap-velgere tatt som et symptom på at de eneste som ennå ikke hadde forlatt Jens Stoltenbergs «moderniserte» sosialdemokrati var landets aller rikeste. I årene etterpå har Røkkes forhold til Arbeiderpartiet som vi vet vært uforutsigbart – hans helteglorie nådde langt i dokumentaren Oljeberget, men noen år senere kom han på kant med daværende næringsminister Sylvia Brustad – men alt i alt kan det hende Røkke ga partiet positiv PR.

Likevel er det heldig at den store glanskasteren under landsmøtets andre dag, den tidligere Manchester United-spilleren og Molde-treneren Ole Gunnar Solskjær, er en mer samlende type enn Røkke. Alle elsker å se nordmenn lykkes i utlandet, og med sitt milde og ydmyke vesen har Solskjær som en av få klart å bli unisont populær også blant folk (som undertegnede) som brukte hele oppveksten på å ønske død og fordervelse over arbeidsgiveren hans. En så sterk merkevare er Solskjær. Dessuten signaliserte den selverklærte «enkle fotballmannen» nøyaktig den ydmykheten som alle forventer når du taler til en møtelyd i Arbeiderpartiet. Innimellom anekdotene om viktigheten av lagarbeid og gode sjefer, understreket han at han ikke kunne nådd så langt som han gjorde hvis han ikke hadde vokst opp i samfunn som ga ham muligheter og lærte folk at de oppnår mer når de står sammen.

Jeg pleier å hate det når sportsverdenens metaforer overtar politikkens arena, men fotballklisjeene står jo faktisk ikke så verst i stil med Arbeiderpartiets selvforståelse; en selvforståelse den inviterte gjesten var vennlig nok til å massere. Du kjenner leksa: Individuelle ferdigheter er vel og bra, men et lag av individualister vinner aldri fotballkamper. Den slags krever samhold, stolt og langsiktighet. Derfor snakket Solskjær om det. Han snakker om meningsmålinger som svinger, om sesonger som er lange, om behovet for å se flere kamper, eller kanskje en hel valgperiode fram. Det var faktisk riktig fint. Og det virket som om det løftet landsmøtet.

Jeg var egentlig bare redd for en ting, nemlig at landets notorisk fotball-ukyndige statsminister skulle gjøre seg bort når han takket gjesten for peptalken. Men Stoltenberg klarte seg, så vidt. Han lovet å gjøre det han var best på, å vinne valg, og håpet at Solskjær lyktes i det han ville, altså å vinne kamper. Med tanke på nyere partihistorie skal vi antagelig prise oss lykkelige for at Jens neppe engang visste at han dermed kom til å ta stilling for Molde i årets Tippeliga.

Hovedpersonen selv, altså Ole Gunnar Solskjær, gjorde det ellers tindrende klart at han ikke vil blande seg inn i politikk, utover å gjøre det klare at han, som det alltid heter når vellykkede mennesker vender hjem til sosialdemokratiet, ikke har glemt hvor han kommer fra. Et lite stikk fikk han likevel inn, når han understreket at han som kristiansunder likevel hadde en spesiell sak på hjertet, nå som han hadde fått telefonnummeret til Jens. For partiets del, vil jeg foreslå at Solskjær blir kjøpt ut av Molde-kontrakten på deltid for å fungere som mekler mellom stridspartene i sjukehusstriden i Møre og Romsdal. En tilbake-til-røttene-kjendis fra Kristiansund med base i Molde kan være akkurat hva partiet trenger. Det er nesten så man kan mistenke at Solskjær var booket som lynavleder, som en siste uanmeldt post på programmet før innlegget fra helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.

1 comment for “DNA-landsmøtet: Riktig type kjendis

  1. 8. april, 2011 at 6:17 pm

    Fin artikkel og god analyse, Jørgen.
    Som vanlig
    Enig i at Ole Gunnar Solskjær er godt egnet til å kaste glans på Arbeiderpartiets landmøte.

    «Individuelle ferdigheter er vel og bra, men et lag av individualister vinner aldri fotballkamper. Den slags krever samhold, stolt og langsiktighet»

    Kjent lekse, ja, men likevel sant.

    En riktig god helg ønsker jeg deg! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*