Ap-landsmøtet: Fra politikk til aksjonisme.

I krusningene til Aps landsmøte pågår diskusjonene om klokskapen i at sentrale tillitsvalgte ønsker å bidra med å bryte Israels sjøblokade av Gaza.

I juni 2007 startet Israel blokade av Gazastripen etter islamistgruppen Hamas maktovertagelse. Dette innebærer stengte grenser, mur over bakken og arbeidet som i dag pågår med å bygge mur under bakken. I november 2008 innførte Israel også sjøblokade av Gaza. Omkring 1,5 millioner palestinere er rammet. Og man regner med nærmere 1 million flyktninger.

Det innebærer at kun nødhjelp og noe matvarer kommer inn, via lastebiler over grensen fra Israel. Samtidig er Gazas befolkning avhengig av det som kan smugles inn via et omfattende tunellsystem fra Egypt.

I mai 2010 prøvde en konvoi med båter å bryte Israels sjøblokade. Det endte i et blodbad, med omfattende maktbruk og israelske militære angrep på aktivistene. Kort tid etter kom initiativet om at det må sendes en norsk konvoi, lastet med nødhjelp og aktivister.

I forbindelse med Aps landsmøte skriver VG i dag om utenriksminister Jonas Gahr Støre som advarer partifeller mot å delta på nye forsøk på å bryte sjøblokaden inn til Gaza. Han mener det er en fare for at representantene kan bli utnyttet av grupper med andre motiver enn dem. Han stiller spørsmålstegn ved om deltagelse i en ny konvoi er den beste måten å vise solidaritet med folk i Gaza.

Selv, så ser jeg det sterke ønsket om å hjelpe våre venner i palestinske Gaza. Mer handling, mindre prat.

Men jeg stiller spørsmålstegn ved å ta steget fra politikk til aksjonisme. Fra forhandlinger og meningsbrytning til handling og det å fysisk styre en konvoi gjennom en sjøblokade. For det er et klart skille. Det bør det levnes liten tvil om.

Ja, Israels blokade er ulovlig, og den er fordømt av det internasjonale samfunnet. Ja, den er med på å holde Gazas befolkning som fanger i egen stat. Ja, blokaden tar liv – barn, kvinner, menn. Ja, det er fryktelig å være vitne til. Ja, man vil ha mer handling, mindre prat for å redde våre venner i Palestina.

Er det likevel riktig at tillitsvalgte i Ap velger å ta det store steget fra politikk til aksjonisme? Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål.

Jeg hadde ønsket meg et landsmøte i Ap som ga utenriksminister Jonas Gahr Støre klar beskjed om at regjeringen må ta kampen for at en palestinsk stat blir opprettet og anerkjent. Hvor det legges kraftig trøkk på at FN må bryte Israels sjøblokade av Gaza.  Hvor verdenssamfunnet sammen river muren. Hvor veier og tuneller bygges, og at det på disse veiene triller inn tonnevis med nødhjelp og fagpersoner som kan bistå det palestinske folket – i den tøffe kampen med å gjenoppbygge landet sitt. Jeg hadde ønsket meg et landsmøte i Ap som tok modige politiske avgjørelser, og som gjerne bryter med Gahr Støres diplomatiske linje som føres i dag – og som setter standarden for en ny diplomatisk linje hvor Norge benytter seg av sin gjennomslagskraft i konflikten i Midtøsten.

Det er godt mulig jeg en dag blir å finne som arbeider for palestinerne, med fysisk tilstedeværelse – et sted på Gazastripen. Men da vil det være som nødhjelpsarbeider. Ikke som Ap-politiker. For meg er steget fra politikk til aksjonisme for stort til å kunne slutte meg til en slik arbeidsform.

Det er betimelig å stille spørsmålstegn ved at sentrale tillitsvalgte i Ap og våre stortingspolitikere vil ta dette steget. Fordi jeg mener det bryter fundamentalt med politikkens helt grunnleggende prinsipper. Og det er i en gråsone i forhold til våre sosialdemokratiske, ideologiske, kjerneverdier.

Jeg oppfordrer derfor Aps landmøte til å ta nye, modige, politiske valg og vedta resolusjoner som forplikter Ap i regjering til å handle for det palestinske folk.

Det er kun slik man kan få endring til det bedre, nå og for fremtiden. En konvoi med båter kan synke – eller flyte hele veien inn til land. Det er likevel ikke ensbetydende med at det skaper fred og endring til det palestinske folk. Ja, historien har vist oss at det å bryte murer kan ha sin effekt. Men, her tror jeg mer på å klatre den tunge veien over muren, for så å bryte den ned – fra innsiden – og bygge varig fred.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*