Will&Kate: Slapp av – LiveAid er verre

– Det er anakronistisk og det koster masse. – Jack Westgate, ungdom, 16 år.

– [Kate Middeltons bryllup er] et tegn på at sosial mobilitet omsider også har kommet til det klassestyrte Storbritannia (…) – Sissel Hoffengh, journalist, 52-53 år.

De to motstridende synene som er trukket ut av sin naturlige kontekst og dyttet opp i toppen av denne artikkelen, forteller omtrent alt du vil om dagens store begivenhet, bryllupet mellom «helt vanlige» Kate Middleton (Middleton – nice touch) og prins William av Wales, Charles’ og Dianas sønn. Den 16-årige guttungen Morgenbladets Simen Sætre har intervjuet i en underholdende rundebords-enquete gir uttrykk for min kompromissløse, helt tvers igjennom ryggmargskrøllende åpenbare grunnholdning til alt som smaker av rojalitet. Jack Westgate deler også villig vekk av sine analyser til Morgenbladets utsendte, med en keitete skråsikkerhet (også kjent som Lex Bieber): Kongehuset er «en forkjælt familie omgitt av luksus», han «synes synd» på William, og hjemlandet hans er et «land av fags» som dessuten er «korrupte og drikkfeldige», hele hurven. Det kan selvsagt hende at den trassige tenåringen med «fag» mener å hentyde til at hans landsmenn er vandrende sigaretter – eller eventuelt kollektivt avhengige av nettsiden Find A Grave, som gir oversikt over gravsteder i USA – men la oss tillegge guttungen den minst elegante oversettelsen, som er en lite raffinert hentydning til at briter er en flokk homoseksuelle sullebukker.

Om så er, er det knapt noen overraskelse at Storbritannia har stått bom i ro de siste ukene, i påvente av at de unge lykkelige skal gi hverandre sitt ja. Det er en kjent sak at kongelige bryllup er som julaften og sommerferie for unge, kvinner og homofile (og en ny Guardian-undersøkelse viser at det ikke bare er pop-psykologi). Det britiske homomagasinet Attitude, som selv vanlige, heteroseksuelle db.no-lesere nå kjenner til på grunn av denne utrolig spennende og enda mer sjokkerende nyheten fra kultur- og debattavisen Dagbladet, satte for et par måneder sin kommentator Tim Teeman på saken, for å ta tempen på britene kan forvente seg. Hans mest presise poeng er dette:

The PR masterminds at the Palace apparently think the country, in the grip of recession, or post-recession, will baulk at a gaudy, gauzy spectacle of rich bitches in big hats. Numbskulls. If the country is depressed, what it needs is precisely a day featuring as many rich bitches in big hats as Westminster Abbey (at least they got that right and it’s not a registry office) can ram in. Kids, I remember the Charles and Di 1981 wedding, I was nine. I missed the vows because my mother wanted to get some food from the kitchen. I have 29 years of lingering, sad-sack bitterness at missing ‘the moment’. Not. This. Time.

(Teeman, Tim: «Attitude’s guide to the Royal Wedding», Attitude no. 203)

Teeman setter på et vis en sløyfe rundt Hoffenghs forståelige, men meningsløse utsagn; det om at klassesamfunnet i Storbritannia på et eller annet vis vaporiserer så fort de slipper en vanlig, dødelig ung dame med rødt blod inn i den mest asburd klassestyrte konstruksjonen i noe vestlig samfunn. Det er selvfølgelig bare tull, og reduserer kongehus og styreform til en papirtiger. Problemet er at klassespørsmålet ryker ned i samme klasse, og det er ikke like ufarlig. For Teemans poeng om at det britiske folket sulter etter en drøm de kan henge sine frustrasjoner på, handler mer om klasse enn noe annet. Siden gløden etter Tony Blairs forføreriske New Labour-prosjekt kjølnet for en ti års tid siden, har britene hatt tunge kår. Den nye, konservative regjeringen kutter i offentlige budsjetter med større iver enn selv gamle Thatcher gjorde, og hamrer vekk trinn for trinn i klassestigen mens folket lurer på hva i helvete som skjedde med denne Nick Clegg, liberaldemokraten de var så forelsket i for bare et år siden. Da er det godt å ha steinsikker, rojal eskapisme å vifte med, for å «samle nasjonen», som det -alltid- heter.

Prinsebryllupet er pitch perfect for den slags, og det er ikke vanskelig å skjønne appellen heller – selv ikke for kyniske, prinispielle motstandere. For er det egentlig mulig å være mot en slik gigantisk triumf av nasjonal lykke og sammenhengskraft, dandert av nasjonalstolthet og Elton John hvor enn man snur seg? Er det ikke egentlig litt… surmaget? Er det ikke i overkant ufolkelig å se ned på noe som bringer så mange mennesker en helt uskyldig, uforfalsket følelse av tilhørighet? Er det ikke kanskje en smule kvinnediskriminerende det hele?

Svaret på alle spørsmålene er både ja og nei – som er de to mest brukte svaralternativene på ja/nei-spørsmål uansett, jeg vet det, men la meg snakke ferdig. Hvordan du stiller deg til fesjået i London koker egentlig ned til hvordan du ser ting som ikke er viktig. I min verden er uviktige ting aldri helt uviktige, og derfor ofte fascinerende. Dessuten er hyperinternasjonale Godzilla-aktige eventer som et britisk prinsebryllup ikke mer enn de gir seg ut for; og derfor i bunn og grunn ufarlig moro. Personlig har jeg vesentlig større problemer med arrangementer som LiveAid, som på tross av alle gode intensjoner som oftest ender som passiviserende og forstemmende naive godhetsfestivaler forkledd som vanlig folkefest. Det er vesentlig mindre redelig å få folk til å være med på noe som ikke kan forandre annet enn enkeltpersonens selvfølelse enn å stille nyte et øyeblikk av overnasjonal eufori.

Dessuten så Kate fantastisk ut. OMG.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*