Er det verdt det for Helle Thorning å bli statsminister?

Det gjør direkte vondt å se hvordan Det Radikale Venstre har klart å avspore valgkampen for Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti. Her burde jeg sikkert ta et steg tilbake, trekke pusten dypt et par-tre ganger, og minne meg selv på at regjeringspartiene og Dansk Folkeparti ennå ikke er enige med De Radikale om en ny velferdsavtale. Men det føles uunngåelig. De Radikales selvforståelse som økonomisk ansvarlig sentrumsparti masseres av både lederskribenter og borgerlige politikere, samtidig som de vet at det ikke er dem, men S og SF som må ta velgerstøyten når avtalen til slutt kommer i havn. Da hjelper det selvsagt også at jeg tviler sterkt på at det de siste månedene på noe tidspunkt egentlig har vært De Radikales mål å gå inn i en ny regjering med S og SF. Det er nok for seint å skifte side, men det er langt fra for seint å vise at R kan være et like kravstort støtteparti for venstresida som DF har vært for de borgerlige.

Og alt dette forutsetter tross alt at rød blokk (R, S, SF og det reformerte kommunistpartiet Enhedslisten) stadig må regnes som favoritter til å få flertall når statsminister Lars Løkke Rasmussen en dag trykker på valgknappen. Meningsmålingene viser riktignok fortsatt rødt flertall, men det har skrumpet betydelig inn etter at Socialdemokraterne forlot velferdsforhandlingene. Det kan skyldes flere ting: At den folkelige oppbakningen til reform av tidligpensjonen er stor i befolkningen, at S og SF blir oppfattet som uansvarlige populister når de takker nei til en langsiktig økonomi avtale, eller at S og SF ganske enkelt har druknet etter at de forlot en debattarena som nå er etterlatt til partiet og medier som egger hverandre opp med hvor ansvarlig og modig kutt-agendaen deres. Svaret kan være en eller flere av de ovenstående, eller noe helt annet. Det som synes sannsynligvis, på grensa til uunngåelig, er at De Radikale sammen med de borgerlige blir enige om en velferdsreform sparer milliarder, men rammen sosialdemokratiske kjernevelgere hardere enn noen av forlikspartienes (med et mulig unntak for velgerne til Dansk Folkeparti, som i noen grad overlapper med Socialdemokraternes.) Blir det regjeringsskifte, er det denne økonomiske politikken S-leder Helle Thorning-Schmidt må legge til grunn.

Det har fått Berlingske Tidendes kommentator Niels Krause-Kjær (som var spindoktor for Det Konservative Folkeparti på 1990-tallet) til å spå at Helle Thornings autoritet som nyslått statsminister vil være fatalt svekket. Ja, faktisk kan hun bli den svakeste statsminister Danmark har hatt siden sosialdemokraten Anker Jørgensen. Og da er vi plutselig tilbake ved De Radikales selvforståelse. (For første gang på ti år synes alle veier igjen å lede til Det Radikale Venstre.) Jørgensens regjering var ute av stand til å redde Danmark ut av den økonomiske krisen i 1970- og 1980-åra, og det radikale selvbildet er i meget stor grad preget av at de ga ryggdekning for konservativ reformpolitikk under etterfølgeren Poul Schlüter (K). De Radikale bryr seg ikke om hvordan det tar seg ut hvis den nye statsministeren blir bakbundet av et alternativ økonomisk flertall fra første dag; de ser kun for seg at de skal gi Thorning dekning til å gjennomføre en politikk diktert av De Radikale. Den kompliserende faktoren er selvsagt at De Radikales sannsynlig forestående avtale avtale med de borgerlige kan minske sannsynligheten for at det faktisk blir regjeringsskifte. Under enhver omstendighet vil De Radikales partileder, Margrete Vestager, ha gitt Løkke retorisk ammunisjon til å utstille at til og med R – som stadig peker på Thorning som statsminister – har større tiltro til de borgerlige økonomiske politikk.

Derfor øker også sjansen for at Løkke utskriver folketingsvalg allerede før sommeren. Dersom tendensen med tettere meningsmålinger holder, får Løkke neppe bedre mulighet til å karre til seg en ny periode enn akkurat nå. Nettopp derfor får jeg også en stadig sterkere fornemmelse av at Socialdemokraterne og SF nå bør håpe på at et eller annet skjer som får Løkke til å tre tilbake fra kanten. Det eneste som kan redde dem er jo bedre meningsmålinger, men på kort sikt bør det ikke forlede dem til å tro at faren er over. S og SF bør håpe på et forsinket valg fordi de trenger tid til å områ seg. De mangler fortsatt et detaljert motsvar til regjeringens reformplan, og hvis de får tid til å legge den fram før valgkampen, kan den kanskje også ta noe av stinget ut av De Radikales delegitimering av venstresidas hittidige økonomiske politikk. Men altså dette vet Lars Løkke. Fordi han uansett går inn i valgkampen som underdog, har han trolig mest å tjene på et raskt valg som overrumpler en opposisjon preget av bitterhet og skyldfordeling.

Slik situasjonen ser ut i øyeblikket, kan jeg heller ikke holde det imot Helle Thorning-Schmidt hvis hun innerst inne spør seg om det egentlig er verdt det å vinne det forestående folketingsvalget. De Radikale er i ferd med å forvise S-samarbeidet fra Poul Nyrups Rasmussens statsministertid til minnenes kirkegård, og det blir under enhver omstendighet ikke enkelt å folk fra De Radikale og Enhedslisten til å trekke i samme retning. Borgerlig presse og -politikere kommer til å håne henne som svak og ubesluttsom, og hvis det går riktig galt har S og SF grepet makten mer basert på radikal framgang enn eget momentum. Det kan bli tøft, og et snarlig nyvalg kan ikke utelukkes.

Som de fleksible meningsmaskinene de er, har journalistene med sin daglige gange i Folketinget også oppstilt et scenario hvor Thorning som statsminister kan komme styrket ut av knipa, fordi de borgerlige og De Radikale har besørget økonomisk handlingsrom gjennom å tvinge fram velferdsreformer. Teorien er at Thorning får alle fordelene – de ekstra pengene – men ingen av ulempene, ettersom Socialdemokraterne ikke ønsket reformene i utgangspunktet. Det er besnærende, selvsagt, men tidshorisonten er trolig for lang. For Socialdemokraterne og resten av opposisjonen handler alt nå om hvor svekket de blir av De Radikales overløperi. Faller opposisjonen som et korthus, har alternative scenarier om statsminister Thorning kun akademisk interesse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*