GOP ’12: Medicare er giftig, og konservatismen er død

Min stadige argumentasjon for at republikanernes satser på en 2012-strategi basert på en refleksmessig motstand mot alt president Obama til enhver tid måtte være for – det betyr også at man uten blygsel må skifte mening så fort presidenten gjør noe man i utgangspunktet er enig med ham i – kan vise seg å ha undervurdert hvordan det republikanske partiet egentlig fungerer. Jeg er fortsatt ikke i tvil om at dette er hovedframgangsmåten deres for å svekke Obama, men jeg har undervudert hvordan den disiplinen de viser for å undergrave Obama kan bli et tveegget sverd dersom den samme partidisiplinen brukes til å fremme saker som er upopulære blant velgere.

Den siste uka har gitt oss flere eksempler. Viktigst er det at republikanerne på tirsdag tapte et suppleringsvalg i et opprinnelig veldig republikansk valgdistrikt i New York til demokratene. Republikanerne trodde de hadde en god kandidat i lokalpolitikeren Jane Corwin, og blant velgere registrert med partipreferanse er det langt flere republikanere enn demokrater. Når republikanerne likevel tapte, kan grunnen oppsummeres i ett ord: Medicare. Uansett om tredjekandidaten, den populistiske eks-demokraten Jack Davis, som likte å smykke seg med et tea party-stempel, kan ha splittet høyreorienterte velgere, skulle ikke dette være et jevnt løp. Men Jane Corwin vedgikk at hun ville stemt for det kontroversielle budsjettforslaget til republikanerne i Representantenes Hus, og ble umiddelbart angrepet med stor effekt av den demokratiske kandidaten, Kathy Hochul, for å ville avskaffe Medicare. Hun kom aldri opp med noe tilfredsstillende motsvar.

Medicare fungerer som en statlig finansiert helseforsikringsordning for alle over 65. Ordningen er blant den amerikanske velferdsstatens mest populære, og allerede her burde varsellampene begynt å blinke for republikanerne, som i sitt budsjettforslag gikk inn for å erstatte dette universelle systemet med en sjekk til hver enkelt mottager som vedkommende kan gå ut og shoppe forsikring for. Ett av flere problemer (som at det er høyst tvilsomt om en slik reform vil gjøre noe med de stadige høyere kostnadene i det amerikanske helsevesenet) er at verdien av det mottagerne får utbetalt etter planen ikke skal reguleres i takt med kostnadsnivået på helsetjenester, noe demokratene hevder vil medføre at som ikke har råd til å betale et stadig økende mellomledd av egne midler, vil bli stående uten den tryggheten som Medicare til nå har sørget for. I praksis er det, som demokratene også med full kraft hevder, en privatisering av Medicare.

Det er det ting som tyder på at velgerne ikke vil ha. Foruten at Kathy Hochul vant en overraskende seier på å forsvare dagens Medicare overfor velgerne i New Yorks 26. valgdistrikt, har mange av de republikanske kongressmedlemmene som stemte for budsjettforslaget hvor Medicare-endringen inngår, fått møte velgernes vrede på folkemøter i hjemdistriktene sine. Det var heller ingen overraskelse: Det samme skjedde forrige gang republikanerne forsøkte å privatisere en grunnstein i velferdssystemet med bred folkelig støtte, nemlig Social Security, en amerikansk ekvivalent til folketrygd. Demokratene vant pr-krigen om saken, og sammen med hånderingen av orkanen Katrina og den stadig forverrede situasjonen i Irak, har George W. Bushs overmodig oppgjør med velferdsstaten fått mye av skylda for den bølgen av misnøye som feide demokratiske flertall inn i begge kamrene i Kongressen ved midtveisvalget i 2006. Nå øyner demokratene håp om reprise.

Men saken har også konsekvenser for den pågående posisjoneringen foran republikanernes presidentnominasjon i 2012. Budsjettforslaget, ført i pennen av den dynamiske republikaneren Paul Ryan fra Wisconsin, har nemlig langt større støtte blant folk med viktige posisjoner i partiet, enn det har blant menige kongressmedlemmer og særlig partiets velgere. Mange mektige republikanere, som John Boehner, republikanernes leder i Representantenes Hus, ser ut til å ha tolket det gode valget ifjor høst til først og fremst å gjøre noe med budsjettunderskuddet. Der kutter Ryans budsjettforslag langt dypere og langt mer usosialt enn Obamas. For Boehner og Ryan er dette tiden for å gjøre radikale grep, og på kort sikt fikk de partiet med seg. Kun fire republikanere stemte imot budsjettforslag da det ble vedtatt i Huset. Den sterke oppslutningen om forslaget viser ikke bare at partidisiplinen i partiet er sterk, men også at Boehner og Ryan har vunnet fram med en forståelse hvor Ryan-budsjettet må være lakmustesten på hvorvidt en republikaner mener alvor med å kutte underskuddet eller ikke. Jane Corwin fulgte partilinja, og ble spist levende.

Parallelt med dette foregår det imidlertid forhandlinger mellom republikanerne og visepresident Joe Biden om betingelsene for å heve USAs løpende gjeldstak. Republikanerne krever dype kutt i bytte mot å heve gjeldstaket, og for noen uker siden så det derfor ut til at republikanerne hadde tatt hintet og begynt å tone ned det upopulære Ryan-budsjettet, for istedet å konsentrert seg om å vinne andre innrømmelser. Det presidentkandidat og tidligere leder i Huset, Newt Gingrich, imidlertid ikke forstod, var at denne dobbelstrategien ikke var en invitasjon til å ta avstand fra Ryan-budsjettet; det skulle bare dysses ned. At lakmustesten lever i beste velgående, fikk ikke Gingrich erfare før han, i et intervju med NBCs David Gregory, sa at han syntes Ryans Medicare-forslag var for radikalt, og at han ikke likte slike forsøk på sosial ingeniørkunst («social engineering») enten den kom fra høyre eller venstre.

Det ble et ramaskrik. Gingrichs presidentkampanje (som aldri framsto som et vinnerlodd i utgangspunktet) ble erklært død og begravet, og han ble tvunget til å gå tilbake på uttalelsene og be Paul Ryan personlig om unnskyldning. Det forteller oss et par ting om det republikanske partiet av idag. Det viktigste er kanskje at partiet ikke lenger er spesielt konservativt. For det var den kritikken Gingrich i praksis framførte, innen hans politiske overlevelsesinstinkt instruerte ham til å gå tilbake på det; han påpekte at det å rykke en etablert velferdsordning opp med roten har fint lite med konservatives tradisjonelle varsomhet med radikale endringer å gjøre. Hadde republikanerne fortsatt vært et konservativt parti, kunne man i kjølvannet av Gingrichs kommentar hatt en debatt som både dreide seg om hvordan politisk endring helst bør gjennomføres i et konservativt perspektiv, og substansen i forslaget fra Paul Ryan. Men debatten kom aldri så langt.

En annen lærdom er hvilken stor forskjell det er på partidisiplinen mellom republikanerne og demokratene. John Boehner og Paul Ryan klarte å få alle republikanerne i Huset – så nær som fire – til å stemme for budsjettet, selv om de ble advart om at dette ikke kom til å bli godt mottatt i representantenes hjemdistrikter. Tenk så tilbake på Barack Obamas lange kamp for å få i land helsereformen. Selv om de fleste demokratene var enige om at helsereform var noe partiet måtte levere på; selv om ikke var mindre populær enn Ryan-budsjettet; selv om helsereformen var noe som faktisk kom til å bli law of the land dersom demokratene ble enige seg imellom, var det vanskeligere for Obama å holde styr på sine folk, enn det var for Boehner å piske en nesten enstemmig gruppe til å støtte et forslag de hadde blitt advart mot som et selvmordsoppdrag. Det finnes kanskje ingen større politisk-kulturell forskjell mellom partiene enn denne.

Som eksempelet Newt Gingrich viser, er det for øyeblikket en lakmustest for å bli tatt på alvor som økonomisk konservativ presidentkandidat at du kommer inn på linje bak Ryan-planen (Derfor er Tim Pawlenty, Rick Santorum og Jon Huntsman alle for). Men tirsdagens valg kan endre dette. Per nå er republikanerne i en catch-22: Sannsynligheten for å vinne et valg øker hvis du går ut mot Paul Ryans plan, men du kan ikke gå ut mot Ryan-planen og samtidig forvente å bli nominert av republikanerne. Hvis republikanerne er smarte, gjør de nå ett av to: Helst setter de seg til forhandlingsbordet med Joe Biden og finner en sparepakke som gjør demokratene medansvarlige for framtidige kutt i Medicare, som kan ta velgernes oppmerksomhet bort fra det giftige forslaget om privatisering, som The New Republics Jonathan Chait velvillig foreslår. Ettersom det sannsynligvis likevel er uaktuelt, vil jeg anfale at de i det minst starte diskusjonen på nytt. Da kan Gingrichs klønete og vinglete forsøk på å diskutere hva det egentlig vil si å være konservativ være et bra sted å begynne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*