Tilsvar: Kokken i Kabul

Det er ikke rart det er krig i verden. De fleste av oss lager maten våres selv. Norges ambassadør i Afghanistan krydrer tilværelsen noe ekstra når han rapporterer fra et av verdens fattigste land.

Ambassadør Tore Hattrem letter på sløret fra sin tunge tilværelse i Kabul. Han rapporterer, i blogg-forstand, for Utenriksdepartementet, fra det krigsherjede Afghanistan. I forbindelse med UDs såkalte ”åpenhetslinja” blogger sentrale representanter for Norge gjennom UD-bloggen til ”den opplyste allmennhet”.

Ambassadør Hattrem, har i et famøst blogginnlegg tatt for seg utfordringene med den dagligdagse kokkeleringen. Hans forrige kokk forsvant før jul. Ambassadøren er usikker på hvorfor, dog han antyder at kravene til kokke-kunnskap kan ha vært en årsak. Før han avliver spekulasjonene med å vise til at kokken har fått seg en ny tadsjikisk kvinne (…)

”Hvis jeg ikke får god mat, mister jeg vekt. Jeg spiser simpelthen for lite” – forteller en åpenhjertelig ambassadør i sitt blogginnlegg. Norges utsendte er stasjonert i landet hvor kun 10% av det samlede arealet er dyrkbar mark. Majoriteten av befolkningen arbeider innen jordbrukssektoren. Av den dyrkbare marken, er landet best kjent for sin opiumseksport. Men her dyrkes også mais, poteter, bygg, ris, frukt, vindruer, bomull og sukkerbeter osv osv.

– I Afghanistan er maten i stor grad basert på nasjonens viktigste avlinger. Altså hvete, mais, ris og bygg.

En hel nasjon, over 29 millioner innbyggere, er prisgitt de ressursene man har tilgang til, og tilbereder sin mat med stolthet for å fø familie og seg selv. Få, og da mener jeg få, i Afghanistan har sin egen kokk å kritisere for eventuelt vekttapt. Forekommer dette, så snakker vi ikke om vekttap knyttet til misnøye med maten man serveres – tvert om så er det på grunn av sult. Beinhard
sult.

– Så hard sult at magesekken gnager på ribbeina.

Tore Hattrem, Norges utsendte i det krigherjede Afghanistan, forteller i sitt blogginnlegg om strenge opplæringsplaner for dem som måtte være så uheldig å bli ansatt som kokk på ambassaden. Funker ikke maten, så sender han konen sin på vedkommende. Det kunne her være interessant å stille betimelige spørsmål om konemor også er sentral når diplomatiet mellom Norge og Afghanistan svikter. Jeg lar den ligge. Inntil videre.

Fordi, ambassadør Hattrem forteller at han faktisk gjør på noe i Kabul: ”Matlaging tvinger meg til å gjøre noe konkret”. Mens vår alles utsendte forteller om sin frankofile hang i matveien, så kommer godordene om kameratskap på kjøkkenet, råd om å følge oppskriftene til punkt og prikke (like grundig som det diplomatiske manifest), gastronomiske dannelsesreiser, mat og meditasjon. Mat er humanisme i praksis i følge ambassadøren. Mens Norge fortsatt er i krig i Afghanistan. En krig som bryter krigens folkerett.

– Ambassadør Tore Hattrems gode råd til kokken Abdul, deg og meg, er å kjøpe gode kokebøker for så å følge oppskriftene til punkt og prikke. ”Verre er det ikke”.

Etter å ha hørt Andreas Viestad (forfatter, journalist, matskribent) og (cand.mag. med fagene historie, statsvitenskap og medievitenskap) – (altså en jevli dyktig hobby-kokk) – fortelle i et intervju at gode kokebøker ikke nødvendigvis er så forbasket gode, så blir jeg noe betenkt i forhold til hvis – og om – ambassadør Hattrem leser oppskrifter knyttet til krig og fred like slavisk som dem tilpasset matlaging.

Det viser seg at en oppskrift i en kokebok har mange varianter når den forsvinner ut av forfatterens eget territorium. Det avhenger nemlig ikke av forfatteren hvordan en oppskrift grublet ut i Norge ender opp på fransk, tysk, engelsk, pashto eller persisk. Tvert om.

– Det er oversetterens privilegium å tolke eller gjengi teksten mest mulig meningsfull på et annet språk. Til syvende og sist handler det om vurderingsevnen og kunnskapen til den som leser teksten. Det handler om helt grunnleggende basisferdigheter.

Tore Hattrem forteller i sitt blogginnlegg om veien til den perfekte Coq au Vin. Jeg ser frem til ambassadørens neste fortelling om Norges noe snublende vei inn i Afghanistan for å bidra til å skape fred i et land tidligere tynget av blodig borgkrig. Nå, bare av blodig krig.

Kanskje går veien til fred og stabilitet gjennom afghanernes hjerte; Stagge sult og fattigdom?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*