Johanns åpenbaring

Den britiske journalisten Johann Hari er i hardt vær, etter at en del av den unge kommentatorens imponerende lange liste av artikler og portrettintervjuer er gjennomlest fra høyre og venstre under mistanker om plagiat den siste uken. Hari, som arbeider i avisen The Independent, er anklaget for – og har senere også selv innrømmet – å ha benyttet seg av en tvilsom doktorering av journalistisk sitatteknikk i en rekke portrettintervjuer, hvor han, i følge han selv, har benyttet seg av sitater intervjuobjektene tidligere har gitt om liktlydende spørsmål i tilfeller hvor de forutgående svarerne er klarere, bedre og tydeligere enn dem han selv har fått i intervjusituasjonen. Ettersom Haris samlede produksjon teller hundrevis av artikler fra 2004 og frem til denne uken, er det neppe formålstjenlig å konkludere bombastisk allerede nå – mye kan fortsatt være uavdekket. Men den foreløpige debatten avdekker noen riktig interessante spørsmål for dem som er opptatt av journalistisk etikk. Og, bør det understrekes: Dem bør det være mange av, med mindre den myriaden av forståsegpåere og kommentarfelterrorister som bruker enhver anledning til å rakke ned på journalister som viljeløse løgnhalser og nikkedukker rent faktisk er så lite interessert i å underbygge sine påstander med fakta som det i blant kan virke som.

 

Johann Haris eget kronargument for sin egen praksis, som han nå vedgår at han skal slutte å benytte, er følgende:

 

I have only ever done this [endret sitatenes kontekst, blogger amn.] where the interviewee was making the same or similar point to me in the interview that they had already made more clearly in print. Where I described their body language, for example, I was describing their body language as they made the same point that I was quoting – I was simply using the clearer words from their writing so the reader understood the point best. This is one reason why none of my interviewees have, to my knowledge, ever said they were misquoted in my nearly 10 years with The Independent, even when they feel I’ve been very critical of them in other ways.

 

Problemet med Johann Haris feilsteg, er todelt. For det første er en slik journalistisk praksis et brudd på den gjennomsiktigheten leseren bør kunne forvente av et intervju. Det er misvisende å fremstille et sitat som fremsatt  i den kontekst leseren oppfatter det, uten at så har skjedd. Det bryter dessuten eklatant med journalistens primære formål – og Johann Hari er en av de aller ypperste på nettopp dette – nemlig å stille sitt intervjuobjekt til veggs. Et kritisk spørsmål vil alltid ha en potensielt sterkere overrumplende effekt når det stilles i en intervjusituasjon, enn det vil ha når den spørsmålet rettes mot selv kan utlegge det «korrekte» svaret for eksempel i en egen bok, slik tilfellet har vært med blant annet et sitat Hari tillegger den italienske filosofen Antoni Negri. Journalistisk grovere, men i denne sammenhengen mindre interessant, er det at Hari ser ut til å unngått å gjøre rede for hvem som har skrevet teksten sitatet stammer fra (Negri-eksempelet er tilsynelatende lånt fra en bok Negri skrev sammen med Anne Dufourmantelle).

 

Verst er likevel Haris understrekning av at ingen av hans intervjuobjekter har klaget på praksisen hans. Det er fristende å påpeke at det neppe er noen overraskelsen; dersom din tanke fremstår tydligere og bedre formulert på trykk enn det gjorde da du ble intervjuet, vil de fleste antakelig bare takke og bukke. Men det hjelper ikke, for det gir Johann Hari en egenoppnevnt rolle som dommer over påstandene intervjuobjektet har fremsatt – en prosess vi som lesere nektes å ta del i. Hari bestemmer – tilsynelatende – hvilket utsagn som gir best mening, i tilfeller hvor for eksempel språklige barrierer ifølge journalisten selv forhindrer vedkommende fra å gi det best mulig underbygde svaret. Som journalistisk praksis holder det ikke vann.

 

Independent har akseptert Haris unnskyldning, og heller ikke i andre deler av pressen har Haris feilbedømmelser fått presseetikere og journalister opp i det røde felt. Det er det på tidspunktet heller ikke noen grunn til, selv om Hari må jobbe med å bygge opp igjen sitt eget rykte som en av Storbritannias dyktigste polemikere og journalister. For venstrefløyen ville Haris eventuelle fall vært en katastrofe. Han er en superb litteraturkritiker, en utmerket featurejournalist, en viktig kritiker av kongehus, markedsfundamentalisme, religion og homofobi. Han skriver for Attitude, kollektivfavoritten Slate og Independent, som jeg har vanskelig for å leve uten.

 

Johann Hari må lære av feilene sine. Og han fortsette å skrive. Det må han gjerne sitere meg på.

3 comments for “Johanns åpenbaring

  1. 15. oktober, 2011 at 2:46 pm

    The mortgage loans are important for guys, which are willing to start their own company. As a fact, that is very comfortable to receive a small business loan.

  2. Pingback: Oh. My. Space.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*