Enda et valg

Så kom folketingsvalgkampen endelig. Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) kaller danskene til valg 15. september, og ifølge finansminister Claus Hjorth Fredriksen (V) er det stadig fordi “luften skal renses” på Christiansborg. Foruten å være nøyaktig den samme formuleringen som daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen brukte da han utskrev valget i 2007, illustrerer den utmerket godt hvorfor den borgerlige regjeringen begynner valgkampen på defensiven. Politiken kan i en bakgrunnsartikkel i dag fortelle om dyp splittelse ikke bare mellom regjeringspartiene Venstre og Det Konservative Folkeparti på den ene siden og støttepartiet Dansk Folkeparti på den andre, men også mellom regjeringens to sterke menn, partilederne Lars Løkke og Lars Barfoed (K). Og den direkte bakgrunnen for valget er endatil at det det tidligere så driftssikre, om enn ikke alltid stillegående, samarbeidet mellom regjeringspartiene og DF har knaket i sammenføyningene. Derfor lot det seg ikke gjøre å forhandle fram en vekstpakke nå, og samtidig rekke å utskrive valg før Folketingets åpning tidlig i oktober. På veien dit gjorde Løkke en mengde fotfeil som har forsuret samarbeidsklimaet i en konstellasjon som virker sliten av å ha delt makten i Danmark mellom seg i ti år.

På opposisjonsbenkene kribler det derimot av valgiver og optimisme, på tross av dårlige økonomiske tider, mange uavklarte politiske spørsmål, og meningsmålinger som igjen viser at regjeringspartiene knapper inn på forspranget. Socialdemokraternes statsministerkandidat Helle Thorning-Schmidt vet at jo mindre som skjer i valgkampen, jo større er sjansen for at hun får oppfylt statsministerdrømmen. Samarbeidspartneren Villy Søvndal fra Socialistisk Folkeparti vet likeledes at dette er et alt-eller-ingenting-valg. Som avisa Information påpeker i en sober analyse på valgkampens første dag, er hans posisjon like utsatt som Thornings. Det er kun utsiktene til en historisk regjeringsdeltagelse som har holdt partiets venstrefløy i ro mens Søvndal har flyttet SF lenger og lenger inn på Socialdemokraternes enemerker. Lykkes det ikke, etter to år med sammenhengende ledelse på meningsmålingene, kan framtida bli ubehagelig. Også selv om SF foreløpig har kommet fra høyredreiningen uten alvorlige skrammer i meningsmålingene.

Den siste brikken i opposisjonens puslespill er Det Radikale Venstre, det liberale sentrumspartiet som etter et tiårs ørkenvandring og partisplittelse igjen øyner en vei til makten. Selv om hun peker på Helle Thorning som statsminister, inngikk R-leder Margrete Vestager med stolthet forlik med de borgerlige om reform av tidligpensjonsordningen før sommeren, og ble umiddelbart belønnet med økt oppslutning. Nå sitter De Radikale med nøkkelen til regjeringsskifte på de aller fleste måter. Det er her tendensene til politisk splittelse i opposisjonen finnes. Det tette parløpet mellom S og SF har sveiset disse partiene sammen, men også økt avstanden til De Radikale, både personlig og politisk. Etterlønnsreformen er nevnt, men vi kunne også nevnt forholdet til boligskatten, hvor S og SF har uttrykt støtte til store deler av de borgerliges plan, stikk i strid med De Radikales ønsker. I tillegg kommer ett siste, fundamentalt usikkerhetsmoment, nemlig hvilken regjering Danmark kommer til å få, dersom sentrum-venstre vinner. S og SF har invitert De Radikale inn i regjeringssamarbeidet flerfoldige ganger, men kun valgresultatet kan avgjøre om uenighetene kan overkommes i regjering eller i folketingssalen.

Til slutt, noen flere ord om den borgerlige blokken. Politikens lederskribenter Kristian Madsen og Lars Trier Mogensen sier idag at et nytt mandat for Løkke-regjeringen ville være det største comebacket i dansk politisk historie. Det gir oss en anelse om hvilke odds han har. Det ser under enhver omstendighet ut som om styrkeforholdet i den borgerlige blokken vil endre seg. Mens Venstre og Dansk Folkeparti ligger omtrent på nivå med forrige valg, i alle fall på de mest optimismebringende meningsmålingene, gjør De Konservatives nær halvering at en ny borgerlig regjering også må søke støtte hos Liberal Alliance. Det paradoksale med en slik situasjon er imidlertid at den kan innebære en styrking av De Konservatives merkesaker i regjeringen, på bekostning av DFs. DF har til nå for eksempel vært et bolverk mot Ks stadige krav om skattelettelser og privatisering. Begge deler står høyt på prioriteringslista til Liberal Alliance, det Lazarus-lignende høyrepartiet som begynte sin folketingshistorie som et borgerlig sentrumsalternativ under navnet Ny Alliance i 2007, bare for å oppleve avskalling, politiske nekrologer og gjenoppstandelse som liberalismens førstelinje i respns på manglende K-gjennomslag etter kommunnalvalget i 2009.

Tre uker er kort tid, men det er lang tid i politikk. De smarte pengene ligger foreløpig på at det skal noe nær et mirakel til for at ikke den borgerlige regjeringens dager er talte. Men hvis dansk politikk har lært en eneste lekse, så er det at den ikke er hjemme før alle stemmene er talt opp. Vi ser fram til valget, og kommer tilbake med mer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*