Noe må åpenbart ha gått galt i den borgerlige leir. Iallfall lød en av overskriftene på Berlingske Tidendes nettutgave mandag kveld slik: «Løkke har respekt for Dansk Folkeparti«. Det skulle da ellers bare mangle; partiet har støttet den borgerlig-liberale regjeringen i tykt og tynt i ti år, nå senest gjennom en tidligpensjonsreform som virkelig smertet dem. Hvordan oppsto det en situasjon hvor statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) måtte rykke ut med slike selvfølgeligheter?
Søndag skrev vi om hvordan De Konservatives og De Radikales fellesframstøt for å begrave blokkpolitikken satte sinnene i kok hos Dansk Folkeparti. DF-leder Pia Kjærsgaard var nær ved å kalle visestatsminister Lars Barfoeds invitasjon til budsjett- og sak-til-sak-samarbeid over midten for forræderi, og det er altså bakgrunnen for at Løkke nå igjen må massere støttepartiets ego. Men hvis målet var å bedrive brannslokking i forholdet mellom DF og De Konservative, kommer utspillet for seint for noen. En samling DF-ere tar til nemlig i dagens Jyllands-Posten til orde for at De Konservative bør gå ut av regjeringen etter valget, underforstått fordi deres lojalitet uansett ligger hos De Radikale, ikke hos Venstre og DF. Og til syvende og sist kan DF-erne faktisk få ønsket sitt oppfylt, om ikke av samme grunn. Også Lars Barfoed selv har tidligere signalisert at det ikke er hugget i stein at De Konservative skal være med i en ny borgerlig regjering. Blir valgresultatet for dårlig, vil partiet vurdere å bli stående utenfor regjeringen.
Det interessante med DF-ernes litt forurettede krav, er at Pia Kjærsgaard selv ikke umiddelbart slår hånden av dem. Hun vil ikke utelukkende at vi etter valget kan få se en rein Venstre-regjering. Danmark er ikke ukjent med smalt sammensatte regjeringer, men historien byr på få, om noen, vellykkede eksempler. Det er noen med dynamikken i en koalisjonsregjering som gjør det enklere for partiene å tilpasse sine primærstandpunkter. Etter ti års slitasje høres det i overkant optimistisk ut å forestille seg en ettpartiregjering som skal støtte seg på ikke mindre enn tre andre partier (De Konservative, Dansk Folkeparti, Liberal Alliance).
Men enda tar ikke antallet mulige og umulige nye borgerlige konstellasjoner slutt. Provokasjonen fra Lars Barfoed har nemlig også bekreftet DF i deres holdning til egen regjeringsdeltakelse. Nærmest som en trasshandling har Pia Kjærsgaard en stund insistert på at det er DF selv, ikke Venstre og De Konservative, som bestemmer om DF skal ha plass i regjeringen. Løkke og Barfoed har begge avvist at dette er aktuelt. Men nå er DF såret inn i hjerterøttene. Det er litt som med Tyrkias løpende EU-tilpasning. Det er simpelthen grenser for hvor lenge V og K (les: EU) kan fortsette å endre parametrene for hva som gjør DF til et regjeringsdugelig parti (les: hva som gjør at Tyrkia oppfyller kriteriene for EU-medlemskap). Hvis strikken tøyes for langt, kan DF begynne å oppføre seg motsatt av det som var V og Ks intensjon med å sette opp kriteriene i utgangspunktet (på samme måte som vi har sett at endel av framgangen på menneskerettighetsområdet i Tyrkia har stoppet opp i takt med at EU har stilt stadig nye krav.)
Det er en forvirrende situasjon, men så har det også vært en valgkamp som har forløpt på en annen måte enn ventet. Det var meningen at det skulle bli en statsministervalgkamp mellom Lars Løkke og Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt, men istedet har Lars Barfoed og De Radikales leder Margrete Vestager duellert mot Pia Kjærsgaard, på tvers av blokkgrensene. Dernest var det meningen at opposisjonen skulle være hovedtilbyderen av spekulasjoner om regjeringskonstellasjoner. Verken Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti eller De Radikale kan tross alt ennå svare på om en Thorning-ledet regjering blir med eller uten De Radikales deltakelse. Den diskusjonen har nå havnet i andre rekke. Det er nesten så jeg er fristet til å gjenta Jens Stoltenbergs favorittrefreng fra de to siste norske stortingsvalgkampene. Dette ligner en naboutgave av den gamle visa om borgerlig kaos.