Her er Villy

Ikke før hadde vi rukket å advare Villy Søvndal mot å gå i ett med tapetet i valgkampinnspurten, før SF-lederen gikk hen og trakk opp noen riktig skarpe kontraster til koalisjonspartner Socialdemokraterne. Det kan ha vært nødvendig overfor egne kjernevelgere, men kan samtidig ha gitt de borgerlige, og særlig Dansk Folkeparti, en anledning til uprovosert å trekke innvandringskortet inn i valgkampen.

Det er iallfall perspektivet i Politikens kommentar om at Søvndal før helga varslet at SFs støtte til 24-årsregelen for å hente ektefelle fra utenfor EØS-området til Danmark, kun har gyldighet for den kommende mandatperioden. Alle vet at aksepten av 24-årsregelen og det såkalte tilknytningskravet, var en taktisk manøver fra SF for å gi S-SF-alliansen arbeidsro til å bli enige om saker som flytter flere velgere enn et ihjeldebattert innvandringstema. Men nettopp det at manøveren fra SF var så åpenbart taktisk motivert, gjør den fristende å utnytte for de borgerlige.

Det er ikke sikkert de borgerlige skal forsøke å lokke velgere over fra venstresiden, men kanskje kan ny usikkerhet om varigheten i DFs politiske gevinster de siste ti åra, brukes til å mobilisere gjerdesittere tilbake til SF. Viktigst er det imidlertid at innvandringsspørsmålet flytter fokus bort fra venstresidens sterke kort – de borgerlige har rotet bort noen potensielt gylne år for Danmark i arbeidsledighet og nedgangstid – og over i mer velkjent terreng fra de tre foregående valgkampene, som de borgerlige vant.

Meldingen fra Søvndal er selvsagt ikke dramatisk, annet for hva den kan misbrukes til. Det er en innlysende regel i politikk at man har et standpunkt inntil man inntar et nytt, og både Socialdemokraterne og SF har gjort det klart at de ikke akter å endre kurs uten at det avholdes et folketingsvalg i mellomtiden. Samtidig kompliseres bildet en smule av at også Det Radikale Venstre, S-SFs støtteparti og potensielle regjeringspartner, har presentert en liste over foreslåtte oppmykninger av innvandringspolitikken. Også det reformerte kommunistpartiet Enhedslisten, ligger på De Radikales og SFs primærlinje. Dansk Folkepartis Peter Skaarup gjør således bare jobben sin som politisk taktiker når han sår tvil om hvorvidt Socialdemokraterne vil være istand til å motså presset fra støttepartiene om å forlate garantiene om en like streng innvandringspolitikk som den de borgerlige fører i dag.

Sett i lys av dagens meningsåling i Jyllands-Posten om velgernes holdning til innvandringspolitikken, er det ellers ting som tyder på at partiene bak dagens innvandringskurs (S, SF, K, V, DF) bør passe seg en smule for å tolke den generelle tilfredsheten med status quo som et mandat til ytterligere innstramming. Halvparten av de spurte er fornøyde med linja slik den er i dag, men hver fjerde danske velger svarer at det er tid for oppmykning. Til sammenlikning mener 16% at det er rom for innstramninger. Med slike tall i ryggen, er det fullt forståelig at Enhedslisten og De Radikale mener det kan være stemmer å hente i å ta til orde for en mer liberal politikk, også selv om det skaper splittelse i opposisjonen. Særlig for Enhedslisten har det fungert før. Partiets klatretur fra et farlig liv nede ved sperregrensen på 2% og til dagens tall på omtrent det tredobbelte, startet først da de fikk anledning til å markere uenighet med SF om de borgerliges poengsystem for å tiltrekke høyt utdannede og “lettere integrerte” innvandrerere til Danmark.

Derimot er det vanskelig å se noen umiddelbar velgergevinst i SFs vanskelige balansegang mellom sine liberale tilbøyeligheter og rollen som garantist for status quo. Ved siden av ønsket om å legge en viss avstand til Socialdemokraterne, må vi selvsagt også ta med i vurderingen at det noen ganger kommer utspill som ikke først og fremst er taktisk motiverte. SFs primærstandpunkt har tross alt ikke endret, og skal danskene venne seg til tanken på at det en gang kan vinne fram, er det sikkert smart å forberede dem godt.