Et substantiv, et verb og ‘skattelettelser’

Valgkampen har ikke forløpt som den skulle for Det Konservative Folkepartis leder Lars Barfoed. Venstre har liten, men jevn framgang, mens De Konservative har stagnert på cirka seks prosents oppslutning, milevis under det skuffende resultatet på ti prosent fra 2007. I tillegg har Det Radikale Venstre, og dermed opposisjonen, høstet hele gevinsten av Barfoeds tidlige utspill om budsjettsamarbeid over midten etter valget. Vi spekulerte i den anledning i hvor mye spillerom det egentlig ble åpnet til høyre for De Konservative, men forsto situasjonen som et spørsmål om høyreorienterte velgeres syn på Dansk Folkeparti. Det kan hende det var feil perspektiv. I alle til har Liberal Alliance, som ikke har noe mer kjærlig forhold til DF, styrket seg i løpet av valgkampen. De som har fulgt Skrivekollektivet en stund, vet hva det betyr: Konservative krav om skattelettelser.

Det var USAs visepresident Joe Biden som i den demokratiske presidentvalgkampen i 2007 oppsummerte republikaneren Rudy Giulianis kampanje som «et substantiv, et verb og 11. september«. Det Konservative Folkeparti har ikke mindre hakk i plata, og utsiktene til suksess, enten på sak eller i oppslutning, er ikke mye lysere. Lars Barfoed tar i Berlingske Tidende idag til orde for lettelser i toppskatten, og selv om han har lært seg at han i det minste bør argumentere med dynamiske skatteffekter (teorien om at lavere skatt gir mer stimulans til en stagnert økonomi, og derfor økte inntekter på sikt), istedet for å argumentere ideologisk med at skattelettelser er riktig, uansett, fordi borgerne fortjener å beholde mer av sin egen inntekt, møter han ikke mer gehør hos regjeringspartner Venstre. Partiene forhandlet fram en langsiktig økonomisk plan, kalt 2020-planen, som har som mål å få Danmarks gjeld under kontroll, og da er det ikke aktuelt å plusse på med ytterligere skattelettelser, fastlår Venstres nestleder og parlamentariske leder, Kristian Jensen.

Det smerter ikke bare De Konservative, men også store deler av Venstre, hver gang Venstre-ledelsen blir tvunget til å avvise slike krav. Og de har kommet på løpende bånd. For det første er Venstre jo tross alt et liberalt parti som er opptatt av stor personlig frihet, og da står skattelettelser tross alt høyt i kurs. Dessuten minner det grunnfjellet om at Venstres mangeårige strategi med å ikle seg sosialdemokratiets klær, fremdeles gjelder. Således får Venstre, enda mer ydmykende, sekundering fra Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard, som kaller Barfoeds utspill «tåpelig«, og – det er her hun vrir kniven rundt i såret – understreker at skattelettelser kan føre til svekkelser av velferden. Ikke bare avviser hun det konservative kravet, hun gir også venstresiden rett i hvorfor det er et uakseptabelt krav.

Enter Liberal Alliance. Den eks-radikale Anders Samuelsens liberalistparti kan antagelig for en stor takke nettopp denne gjentatte dynamikken for at partiet hans i det hele tatt står til å komme inn i Folketinget ved valget neste torsdag. LA lå lenge med 0,0% i meningsmålingene, og ingen så noen vei til fornyet relevans, inntil slitasjen i regjeringspartiene meldte seg for alvor. Venstre-folk begynte å true med å stemme mot egne forslag, og stolleken mellom partiene gjorde at LAs tidligere maktesløse mandater til tider faktisk ble nødvendige for å sikre regjeringen flertall. Samtidig var Samuelsen smart nok til å forstå at han ikke måtte la seg klebe for tett opptil Venstre og De Konservative, som velgerne hans allerede var grundig lei. I forhandlinger stilte han opp med konkrete krav om avskaffelse av særskatter, saker han visste det ville smerte regjeringspartiene å avvise. Når de likevel gjorde, løp han til nærmeste mikrofon for å forklare hvordan dette viste hvorfor Danmark trenger et ekte liberalt parti, og ramset opp flate beskatninger, mer frihet i offentlig sektor og slanking av antallet offentlig ansatte som hovedsaker. Han kommer til å gjøre det samme denne gangen.

Derfor var det heller aldri meningen at Lars Barfoed skulle få gehør for kravet om nye skattelettelser. Han kjemper simpelthen for å være synlig på den samme banehalvdelen som Liberal Alliance. I bakhodet har han nok også tanker om hvordan han skal konsolidere sin egen posisjon i tilfelle de borgerlige taper makten. Vel har han bare vært partileder siden januar, men et katastrofevalg vil uansett sette igang spekulasjoner, om ikke om hans posisjon som leder, så iallfall om hans effektivitet og autoritet i rollen. Grasrota hos De Konservative har gang på gang understreket at de anser skattelettelser som et nært ultimativt krav for en fortsatt borgerlig regjering. Dersom han ikke kan levere noen av delene, er det iallfall viktig at ingen skal kunne si at han ikke sto hardt nok på for partiets fremste fanesak.

Men, som vi har sett så mange ganger før i denne valgkampen, står opposisjonen likevel ikke godt nok rustet til å utnytte splittelsen i den borgerlige blokken. Selv ikke etter at Dansk Folkeparti har gitt Socialdemokraterne og SF manuset til å angripe De Konservative for å ville svekke velferden, klarer Det Radikale Venstre å motstå fristelsen til å skape usikkerhet. Derfor kjører De Radikales nestleder Morten Østergaard nå frem sitt ønske om å heve skatten på bolig – som S og SF er imot – i bytte mot lettelser i toppskatten. Det er umulig å spå hvordan eller om dette vil slå ut i valgkampinnspurten, særlig ettersom arbeidsdelingen hvor S, SF og Enhedslisten tar seg av venstrefløysvelgere, mens De Radikale fisker etter velgere fra blokk, har fungert tålelig bra så langt. Men på et eller annet tidspunkt må denne doble strategien stoppe. Nu vel. Kanskje imorgen. Eller kanskje aldri.