Det røde innslaget i «rød blokk»

Da valgryktene svirret som verst i midten av mai, skreiv vi at en framtidig regjering av Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti kunne få forspilt endel av sitt momentum ved at den ble innsatt mer basert på økende oppslutning om støttepartiene Det Radikale Venstre og Enhedslisten, enn på egen framgang. Selv om mye annet i den artikkelen kan vise seg å ha tvilsom holdbarhet – det er for eksempel ikke lenger så mye som tyder på at De Radikale ikke ønsker å gå inn i en ny regjering, selv om det er en viss skepsis til SF på grunnplanet – har den hovedtendensen bare forsterket seg siden.

Det er derfor ikke overraskende at pressen de siste dagene har begynt å interessere seg mer for hvilken rolle det reformerte kommunistpartiet Enhedslisten skal spille overfor en eventuell ny regjering ledet av Helle Thorning-Schmidt. Den såkalte “røde” blokken skal altså favne om alt fra sosialliberale til selverklærte kommunister, og Berlingske Tidendes kommentator Lars Hovbakke Sørensen anser det som en forskrevelse som godt kan utløse nyvalg allerede i 2012. Og som om ikke det var nok, bar Socialdemokraternes nestleder, Nick Hækkerup, ved til bålet da han før helga kalte Enhedslisten et “gammelkommunistisk” parti, som fått for mye gratis i mediene.

Nå skal det sies at det knappest er første gang Socialdemokraterne går til angrep på mediene – parlamentarisk leder Henrik Sass Larsen kom i skade for å bli oppfattet som at han ville frata borgerlige aviser pressestøtten – men et lite stykke på vei er det enkelt å forstå både Hækkerup og Thomas Larsen. Det er liten tvil om at en allianse fra De Radikale til Enhedslisten rommer store potensielle konflikter. De Radikale gikk med i et pensjonsforlik med de borgerlige, mens Enhedslisten sier de vil stemme imot enhver svekkelse av offentlig velferd. Eller, som den lokale talsmannen Rasmus Keis Neerbek, sier: “Det er et grundlæggende princip, at vi stemmer imod den mindste forringelse. Det der med, at man bare tager penge fra ét område og flytter dem til et andet, vil vi ikke være med til.”

Det etterlater verken tolknings- eller handlingsrom. Om en slik linje blir fulgt til sin logiske konsekvens, gjør det omprioriteringer umulig, og opp-prioriteringer er eneste gangbare valuta. Da må enhver påplusning komme via skatteseddelen. Det er i seg selv et problem, ettersom S og SF har lovet et slags skattestopp etter at de har tatt inne sine bebudede 17 milliarder i skatte- og avgiftsøkninger, mens De Radikale endatil har varslet at de ønsker en allianse med Det Konservative Folkeparti om skattelettelser. Det er i og for seg betryggende at Enhedslistens gruppeleder, Per Clausen, avviser å stille ultimative krav til en ny regjering, men forventningene på grasrota lover ikke veldig godt for samarbeidsklimaet på sikt.

Når Enhedslisten har kunnet vokset seg så store – i mange meningsmålinger står de til tredoblet oppslutning siden folketingsvalget i 2007 – er det antagelig fordi de er det eneste partiet som klart og tydelig leverer “venstre”-delen av “sentrum-venstre”. Som garantister for en ansvarlig økonomisk politikk opererer De Radikale og Socialdemokraterne i samme univers som de borgerlige, og SF har lagt seg så tett opptil S at deres rebelske trekk er vanskelige å få øye på, i så vel verdipolitikken (innvandring, justis etc) som økonomisk politikk. Danmark har det til felles med Norge at denne kompromisslinja har svekket SF betydelig fram mot valget, men Enhedslisten har, i motsetning til Rødt, klart å fylle noe av tomrommet til venstre for SF. Partiet har en energisk og overbevisende talskvinne i Johanne Schmidt-Nielsen, og fikk sitt definitive gjennombrudd da SF gikk med på behovet for et eget poengsystem for å prioritere høyt utdannede innvandrere i søknadskøen.

Det gjenstår å se om det holder helt inn for Enhedslisten. Johanne Schmidt-Nielsen måtte nylig bekrefte at Enhedslisten stadig har et “kommunistisk” samfunn som endelig mål, selv om hun iherdig insisterte på at dette ingenting har å gjøre med den type udemokratiske samfunnsmodeller som partiets forgjengere har tatt til orde for. Men for noen kan ordet alene vekke ubehagelige assosiasjoner. Enhedslisten sprang i sin tid ut av partiet Venstresocialisterne, og fikk etter hvert også mange medlemmer fra Danmarks Kommunistiske Parti. Jeg er tilfreds med at talspersonen tar avstand fra tidligere kommunistiske eksperimenter, men tror likevel det beste for Enhedslisten, dersom det ikke er en slik kommunisme de ønsker seg, ville være å finne et annet navn på det. På samme måte som jeg er overbevist om at det stadig snakket om “revolusjon” – om enn aldri så fredelig – virker fremmedgjørende på mange potensielle Rødt-medlemmer.

På tross av en løs partistruktur, som det er vanskelig å spå konsekvensene av i samarbeidsøyemed, har normaliseringen av Enhedslisten allerede kommet så langt at et farvel til kommunismen ikke burde sitter altfor langt inne. Partiet har åpnet for, for første gang i sin historie, å stemme for et statsbudsjett, og en stakket stund var de også positive til dansk krigsinnsats i Libya. Dette valget kan være et veiskille for Enhedslisten. Hvis Johanne Schmidt-Nielsen klarer å holde balansen mellom et friskt protestparti og en resultatorientert korreks til sosialdemokratiet, kan Danmark få en ny maktfaktor. Hvis hun mister balansen, kan Helle Thorning-Schmidt bli tvunget til å forsøke å riste henne av seg i et snarlig folketingsvalg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*