En blyg stjerne og hans matchende publikum

Lars Winnerbäck, den svenske folkehelten som endelig nådde mainstreamen her på berger skammelig seint, for noen få år siden,, har kun motvillig vært en selvsikker og bredbeint rocke-performer. De fleste intervjuer med mannen har stagnert i hans naturlige blygsel, og flere av hans tidlige låter oser ellers av en snerrende forakt for det moderne mediesamfunnets krav om tilpasning og ryggslikking (Balladen Om Konsekvenser, Du Gamla Fria Nord, etc). Derfor var han mest av alt tro mot sitt eget image når han, en fem-seks låter ut i tirsdagens første av to konserter på Ole Bull Scene i Bergen, gikk bort til mikrofonen for å forklare hvorfor han hadde «skurit ner på mellansnacket.» Nå skulle musikken snakke for ham.

 

Det er selvfølgelig en smakssak, men for undertegnede var også lydbildet en smule for preget av musikalsk blygsel. Jeg er sikkert influert av minnene om en nesten overtent Winnerbäck i fullt Springsteen-modus i Grieghallen for snart to år siden, men sammenlignet med dengang, ble gårsdagens hovedsakelig akustiske sett en mindre pregnant opplevelse. Uansett hvordan du arrangerer dem, vil det til enhver tid skinne igjennom at Winnerbäck er en strålende låtskriver, men nettopp lydbildet – Winnerbäck, understøttet av et tremannsband dominert av piano, cello og akustisk gitar – bidro til å gjøre konserten til en mindre oppslukende kollektiv opplevelse enn tidligere. Winnerbäck benyttet enhver anledning til å skru ned der han kunne skrudd opp; til å gå akustisk der han kunne gått elektrisk. Dermed ga han også avkall på noe av den energien som låtene hans vanligvis henter fra publikum. Kun på de aller mest kjente slagnumrene, som Hugger I Sten og Söndermarken – førstnevnte skuffende anonym, sistnevnte aldeles nydelig – tok et konsentrert publikum mot til seg, og kastet seg ut i tilnærmet allsang. Motsatt hva jeg forestiller meg er vanen på en Winnerbäck-konsert, uttrykte det underlig reserverte publikummet først og fremst sin entusiasme og takknemlighet mellom sangene.

 

Samtidig er det jo ikke egentlig noe særlig å klage over her. Selv for en fan som nok foretrekker Winnerbäck i et mer hardtslående lydbilde, er det tross alt likevel spennende å høre ham trekke gamle klassikere i en retning jeg ikke er vant til. Jeg trodde jeg visste sånn noenlunde hvordan for eksempel Solen I Ögonen høres ut, inntil Winnebäck bestemte seg for å gi oss en nesten minimalistisk versjon av en fan-favoritt som i bunn og grunn alt i forveien leker med den selvsikre rock-attityden han nå beveget seg vekk fra. Om det var hundre prosent vellykket (det var det ikke), er sånn sett ikke det viktigste , og avhenger i høy grad av hva slags forventninger du møter den med. Det er en verdi i seg selv at Winnerbäck nekter å stivne i en form.

 

I det hele tatt vil en slik konsert, særlig blant folk med en dyp kjærlighet til Winnerbäcks musikk fra før av, koker ned til en subjektiv diskusjon om hvor fornøyd man er med låtvalget. Selv hadde jeg en lang rekke låter på ønskelista jeg mener kunne passet til stemningen, som jeg ikke fikk høre, som Tidvis, Du Hade Tid, Mareld, Stackars, Strimmor, Där Elden Falnar (Men Fortfarande Glöder), Dom Tomma Stegen og Varning För Ras. Likeledes ville jeg helt sikkert ha komponert en litt annen åpning enn Faller, Över Gränsen og Jag Har Väntat På Ett Regn, særlig med tanke på den ovennevnte publikumspassiviteten. Det er jo lite som er feil her. Det manglet mer på opplevelsen enn i utførelsen Men i siste ende tar takknemligheten over. Han spilte jo Elegi. Og Hjärter Dams Sista Sång. Og Om Du Lämnade Mig Nu. Og imorgen spiller han igjen, på samme scene. Kanskje skal Winnerbäck i Bergen i 2011 først oppsummeres over to kvelder. Jeg er der ikveld også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*