Få ting kan fungere bedre som en illustrasjon på liberale demokraters kontinuerlige frustrasjon over Barack Obamas defensive lederstil enn den uforbeholdne gleden mange av dem viste da presidenten, i ukene etter at han offentliggjorde sin plan for å sette fart på amerikansk økonomi, faktisk bega seg ut i landet for å møte velgerne og hamre hjem budskapet. De hadde ønsket seg det i årevis: Take it to the country, var svaret da Obama valgte å utvanne helsereformen i håp om å kapre republikanske stemmer, istedet for å insistere på en offentlig forsikringsordning. Take it to the country, var svaret deres da han ville akseptere en svak finansreguleringsreform uten begrensninger i bankenes spekulative investeringsmuligheter. Take it to the country, svarte de da Obama godtok å forlenge Bush-administrasjonens skattelettelser også for de aller rikeste. Og svaret var det samme da Obama gikk med på republikanske krav om dype kutt i offentlige utgifter, i bytte mot å heve den amerikanske statens gjeldstak.
Nå skjedde det altså, endelig. Obama, vanligvis så forsonende, stilte seg opp ved en bro mellom den republikanske speaker John Boehners hjemdistrikt i Ohio og Senatets mindretallsleder Mitch McConnells hjemstat Kentucky, og utfordret dem til å forklare hvorfor de ikke ville stemme for en jobbpakke som ved hjelp av infrastrukturinvesteringer kunne sette deres egne velgere i arbeid. “Pass this bill,” insisterte han, i en TV-sendt tale, og i uttallige folkemøter etterpå. Og de demokratiske aktivistene mener å se at konfrontasjonslinja har virket. Akkurat som tilfellet var med helsereformen, er enkeltelementene i Obamas forslag populære blant velgerne, særlig så lenge du ikke forteller dem at forslagene kommer fra Obama. Aktivistene ser en mulighet til å trekke opp en kontrast til republikanerne hvor Obama, nærmest uavhengig av hvorfor noen av forslagene faktisk blir vedtatt, i det minste framstår som en som prøver, mens republikanerne bare klager og blokkerer.
Den første delen av planen, å få velgerne til å gi republikanerne skylda for en økonomi farlig nær stagnasjon, er en vanskelig oppgave, blant annet fordi Obama-administrasjonen ganske åpenbart undervurderte de økonomiske problemene i 2009, og forestilte velgerne at det verste allerede var over. Valgforskere og kommentatorer elsker å påpeke at ingen president har blitt gjenvalgt med en så høy arbeidsledighet som den Obama sliter med nå, og de har et poeng. Men den andre delen, den om å framstå som den voksne og løsningsorienterte politikeren i kontrast til republikanernes obstruksjon, kan han nettopp ha fått en håndsrekning til.
Da jobbpakka ble tatt opp til avstemning i Senatet på tirsdag, fikk den nemlig ikke en eneste republikansk stemme. Republikanerne selv vil ganske sikkert holde dette fram som bevis på at Obama er unødvendig polariserende, og at han ikke engang klarte å samle sitt eget parti bak den (to demokrater stemte imot). Men la det ikke være noen tvil, Obama vet like godt som republikanerne at dette er en del av en valgkamp. Obamas førsteprioritet er stadig å få vedtatt jobbpakka i en eller annen form, eventuelt ved å dele den opp i mindre deler, og kun vedta de tingene som er populære. Å oppnå resultater taler nå engang et tydeligere språk enn retoriske markeringer. Men hvis ikke det lar seg gjøre – eventuelt fram til det lar seg gjøre – ser vi konturene av en tøffere Obama, som låner ideer fra Harry Trumans berømte og overraskende valgseier i 1948. Truman gjorde Kongressen til hovedmotstander, og i valgkampen raste han mot at Kongressen toet sine hender istedenfor å gripe tak i de politiske problemsakene. Virkelighetsbeskrivelsen ligner på den vi ser i Washington D.C. i dag.
Men det kan tenkes at det ikke er selve skjebnen til jobbpakka som er det vesentlige her. En ting er at han endelig ser ut til å ha lagt vekk silkehanskene og tatt i bruk utestemmen. Kanskje viktigere er det at han gir inntrykk av å ha innført en viss budskapsdisiplin. Istedet for å la seg drive med nyhetsstrømmen har han benyttet enhver anledning til å snakke om det samme, om jobbpakka. Skal et budskap – og et image – kunne feste seg hos velgerne, må det gjentas. Og Obama vet at tida er knapp. Han inviterte selv til omkamp om budsjettunderskuddet ved å utnevne den såkalte “superkomiteen”, som skal finne kuttforslag i billionklassen som del av gjeldstak-kompromisset fra i sommer. Om noen uker stormer budsjetthaukene til mikrofonene igjen, og gjeldsspørsmålet (som er viktig å løse på lang sikt, men verken mulig eller ønskelig å løse på kort sikt) får igjen forrang over arbeidsløsheten (som må løses på kort, om gjeldsspørsmålet skal løses i neste omgang). Obamas hamring på jobbpakka og republikanernes sabotasjeaksjon må sånn sett betraktes mer som et grunnlagsarbeid og en forsmak på den lange valgkampen, enn som en duell som kan utkjempes til den bitre ende, her og nå.
For de optimistiske anlagte er det også mulig å se reelle bevegelser i det politiske klimaet. Occupy Wall Street-bevegelsen har vist seg seigere enn først antatt, og nå har tilmed republikanerne skiftet retorikk, fra anklager om klassekrig til forsøk på å framstå som mer forståelsesfulle. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvilket politisk potensiale bevegelsen har, og endel av kritikken den framfører er utvilsomt også rettet mot Obama og hans ettergivenhet overfor Wall Street-rådgiverne i hans egen krets, men hvis Obama klarer å finne en måte å utnytte den folkelige misnøyen på, kan hans praktisk-politiske prosjekt koples tettere på bevegelsens krav. Hardere skattlegging av de rikeste har vært et samlende slagord for aktivistene, og Obama har i lang tid gjentatt for alle som vil lytte at det er uaktuelt for ham å forlenge skattelettelsene for de rikeste når de utløper i 2012. I det siste har Obama også begynt å omtale seg selv som en underdog i forhold til gjenvalg. Om han ikke likefrem blir en mann av folket på denne måten, kan vi alle fall ane en strategisk beslutning om at situasjonen kaller på skarpere kontrast til republikanerne. Om det er alt man får, er det likevel velkomment.