GOP ’12: I Iowa er to uker lang tid

Mens jeg leser meningsmålinger og kommentarstoff om det snart forestående nominasjonsvalget i Iowa, forsøker jeg hele tiden å gjenta to ting for meg selv. For det første: Det er ennå lenge igjen. Velgerne trenger ikke bestemme seg før på valgdagen, og målingene tyder på at veldig mange kommer til å ta seg god før de låser seg til en kandidat. Det betyr at meningsmålinger (som uansett er vanskelig i caucusvalg, fordi valgdeltagelsen er lavere enn i primærvalg, og fordi man tiltrekker seg en annen type velgere) selv, to uker før valgdagen, er en usikker indikasjon. For det andre: Iowa er overvurdert. Delstaten er kjent for å krone kandidater som ikke nødvedigvis har bred appell andre steder. Det er ytterst sjelden samsvar mellom Iowa og New Hamsphire, og for å se til hvilken kandidat som vinner til slutt, bør man som regel se til South Carolina istedet.

Med dette i bakhodet; hvor står vi nå? Jeg har lovet meg selv å være forsiktigere med spådommene heretter, men de siste dagenes målinger inviterer uansett ikke til bombastiske konklusjoner. Det kan imidlertid se ut til at noe av lufta er iferd med å gå ut av Newt Gingrich. Han faller i delstats- så vel som nasjonale målinger, og har blitt gjenstand for knallharde angrep fra motkandidater, både i debatter og TV-reklamer. Gingrich har på sin side ikke hatt råd til å svare igjen på TV, og når han har gjort intervjuer har han rotet seg ut på et sidespor som sitt korstog mot rettsvesenet, heller enn et tydelig forsvar for sin egen politiske integritet. Vi kjenner ikke omfanget av Newts nedtur, eller om den stopper her, men slik det ser ut nå, kommer signalene fra Iowa til å bli langt mindre entydige enn Gingrich kunne sette pris på. Både Gingrich, Mitt Romney og Ron Paul har ledet i forskjellige meningsmålinger den siste uka.

For dem som opptatt av å bevare Iowas unike posisjon som nominasjonsstridens førstestat, er det kanskje godt nytt at Gingrich falmer en smule. Den tidligere presidenten i Representantes Hus har, forsåvidt i likhet med Romney, satset på en Iowa-kampanje mindre preget av personlig velgerkontakt og ansatte valgmedarbeidere enn dreieboka til suksess hittil har foreskrevet. Ideen var at Gingrichs «uortodokse» kampanje skulle kompensere for penge- og personalmangel med ren og skjær entusiasme. Da er det et urovekkende tegn hvis entusiasmen blant velgerne er i ferd med å avta. For establishmentet i Iowa kan det imidlertid bidra til å understreke at du ikke kan vinne Iowa uten å forplikte deg helt og fullt til å drive valgkamp på gamlemåten, ett velgermøte av gangen.

Når det er sagt, er det ikke sikkert partieliten er så veldig sugen på at en kandidat med en mer tradisjonell kampanje skal vinne heller. Rick Perry er underveis på en fjorten dager turne som skal ta ham til 44 forskjellige steder i Iowa; Rick Santorum har holdt valgmøter i alle de 99 distriktene, og Michele Bachmann har praktisk talt flyttet til delstaten, uten at det ser ut til å hjelpe noen av dem. Derimot har tidligere hvisking om at Perry kanskje kunne være på vei opp igjen blitt avløst av et tilsynelatende løft for den libertarianske kongressmannen Ron Paul. Og jovisst, han har drevet aktiv valgkamp i Iowa i månedsvis, men establishmentet er likevel ikke fornøyd. Tvert imot lar Politico åpne og anonyme republikanske kilder lufte sin frykt for at en Paul-seier i Iowa kan skade Iowas status som førstestat. Tanken går ut på at ettersom ytterst få kan forestille seg at Paul kan gå fra Iowa til å vinne nominasjonen, vil Iowa ha diskvalifisert seg selv som et sted for irrelevante særinteresser, dersom Paul vinner. Det er ikke sikkert analysen er feil – jeg tror heller ikke Paul kan vinne nominasjonen – men det er først og fremst så åpenlyst arrogant overfor Paul og hans tilhengere at eliten risikerer at utspillet får motsatt effekt. Paul lever av rollen som en torn i øyet på partiledelsen, og tilhengerne hans kan hente ekstra energi fra enda en dose nedlatenhet.

Imens arbeider Mitt Romney i det stille. Dersom Gingrichs synkende tall er reelle, kan Romneys brannvegg New Hampshire snart se litt sikrere ut, men han er uansett avhengig av ikke å bli utklasset i Iowa. Samtidig er det ikke uten grunn at enkelte har utpekt Paul til Romneys beste venn i Iowa. Dersom Paul vinner Iowa foran Gingrich, samtidig som avstanden ned til Romney ikke er altfor stor, har Romney fått det beste utgangspunktet en ikke-seier kunne gi ham. Da får ikke nødvendigvis Gingrich det momentumet han trenger fra Iowa for å utfordre Romney i New Hampshire, og kommentariatets forsøk på å avskrive Paul kan fortsette uforstyrret.

Hadde det ikke vært for at alt virker så vidåpent, skulle dette vært tiden for at Iowa gikk inn i en fase hvor ting begynte å sette seg. TV-debattene er unnagjort, og juletida gjør at det blir vanskeligere å drive valgkamp enn før. Men istedet vil valgkampen fortsette som nå, med noen få dagers pause. Det er så mange kandidater som har lagt sitt kandidaturs skjebne i Iowas hender, til at det er tillatelig å lette på gassen. Kanskje er det der Iowa skal finne sin rolle: Som den første staten til å bestemme hvilke longshots som må kaste håndkleet?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*